Et vondt år

(Desember, julehilsen 2020)

Dette har vært et vondt år.

Jeg mistet Lise i august. Kvinnen i mitt liv sovnet stille og fredelig inn hjemme med noen av de nærmeste omkring seg. Hun kjempet til det siste. Ikke fordi hun trodde at hun kunne unnslippe sin skjebne. Men hun nektet å gi seg over, hun ville stå oppreist i uværet, holde fanen høyt, leve livet hver dag, så lenge det var mulig. Hennes ukuelige vilje og evne til å være konstruktiv og omsorgsfull selv da det hele var kullsort, er intet mindre enn imponerende. Kvinnen jeg elsket, var det sterkeste menneske jeg har kjent. Jeg lærte så mye av henne. Hun ga meg mye å leve opp til. Mye mer enn jeg evner.

Vi visste siden midten av februar i fjor at hennes tid var begrenset. Plutselig skulle vi forholde oss til framtidsutsikter på to år, kanskje mer, kanskje mindre. Det ble 17 måneder.

I år er det ikke så mange gode minner å se tilbake på. Lises kreft og behandlingen av denne gjorde at min - og vår - verden ble mindre. Utbruddet av det hersens corona-viruset gjorde ikke tingene stort bedre.

En god ting var at vi kunne tilbringe mye tid på hytta til et stykke ut på sommeren. Vi hadde mange planer, og Lise ville gjerne se at tingene ble ferdige. Vi fikk realisert utrolig mye før timeglasset rant ut.

Det fins heldigvis lyspunkter i tilværelsen. Her er mine fem viktigste grunner til å leve i Danmark samlet på ett brett. Vi så hverandre ofte i året som gikk, og det har vært blant de gode ting i livet. Her står Julie, Lise, Johanne, Andreas og Tobias foran Andreas' kolonihagehus noen dager før Sankt Hans-aften. Min første grunn til å leve blant danskene, Lise, er borte, men det er en ny på vei innen året er omme!

Tobias og Johanne bor sentralt i Odense. Tobias fikk et godt arbeid i Odense, så nå slipper han å reise til Århus og Aabenraa. Johanne arbeider på biblioteket i Nyborg. De giftet seg 22. august, noen dager etter bisettelsen. Vi trodde en stund at Lise ville oppleve det, men det hele skjedde så ufattelig fort til sist.

Og nøyaktig en uke før julaften ble de foreldre til en velskapt gutt!

Andreas og Julie bor på Nørrebro i København. Andreas har skiftet arbeidssted og skal heretter kun til Amager i stedet for Hørsholm hver dag. Og så er han blitt eier av et fint kolonihagehus ved Kvistgård i Nord-Sjælland. Julie ble ferdig med sin mastergrad med et fint 10-tall for et par måneder siden.

Det er i det hele tatt en stor glede å se hvordan de unge lever sine liv. Det varmer en gammel, sentimental sjel. Lise ga meg en familie å holde av.

Min egen helse er god. Jeg har riktignok fått slitasjegikt i venstre hofteledd, men det er jo "bare" mekanikk. Ikke farlig, bare litt fysisk smerte og temmelig irriterende. Jeg har fått et individuelt treningsprogram, og jeg synes allerede at det går bedre. Det at jeg kan mangle motivasjon til å stå opp om morgenen enkelte dager, skyldes helt andre ting.

Jeg hadde to reiser i løpet av året, begge i september. Da mange av de praktiske tingene var gjort, ville jeg gjerne se havet, og tok en kort tur til Vesterhavet ved Blåvand, en måneds tid etter Lises død. Og halvannen uke senere kostet jeg på meg en ukes virkelighetsflukt i form av en biltur ned gjennom Tyskland til Sveits, så jeg kunne se Alpene i det fjerne. Dette var en fantasi som dukket opp i søvnløse netter i den aller siste tiden av Lises sykdom.

Lise hadde omsorg for oss som skulle leve videre. Hun har sørget godt for meg, og materielt er jeg faktisk ganske godt stilt. Men det er litt vanskelig å finne nytt fotfeste etter et tett og godt samliv i nesten 20 år. Så langt har jeg mest følt sorg og savn, utmattelse og usikkerhet om tidene som kommer.

Det sies jo at livet skal gå videre, og her sist på året kan vi glede oss over at familien fortsetter med en ny generasjon. En ny Louv-gutt er født! Jeg gleder meg til å lære dette nye mennesket å kjenne. Men akkurat nå, bare fire måneder etter at Lise døde fra oss, er det tomrommet etter henne som dominerer. Sorgen blir sikkert mindre akutt med tiden. Men mitt holdepunkt i tilværelsen er borte. Tvil og dilemmaer som jeg mente var manet i jorden, dukker opp igjen. Jeg trenger tid. Tid til å fordøye det vi måtte igjennom, tid til å finne ut hvor veien skal gå herfra, etter 20 gode år med Lise. Det skal gå. Det gå. Livet går faktisk videre.

Jeg ønsker alle en god jul og et godt nytt år. Et bedre år enn 2020. Det kan vel ikke være så vanskelig?

Se også flere minner fra i år:
► Hytteliv I
► Hytteliv II
► De siste månedene
► Farvel til Lise
► Et blikk på Alpene



© 2000 - 2021 Håkon Bergset


I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN