Håkons gode sider

Sommerferie i Sentral-Europa

(2002)

Vi - Tobias, Andreas, Lise og jeg - hadde lagt en forholdsvis løs reiseplan for våre snaue tre ukers fravær hjemmefra. Vi skulle besøke guttenes mormor og hennes mann i Wien, og veien dit skulle vi stykke opp i mindre intervaller. Seks dager og fem netter kom vi til å bruke på veien ned. Etter fem dager i Wien skulle vi leve campinglivet i Alpene, så vi siktet oss inn mot Sveits i vest, og endte med å ta biltoget fra grensen mellom Frankrike, Sveits og Tyskland for atter å stige om bord i bilen i Hamburg på reisens siste dag. På det lovlig lille kartet til høyre har jeg tegnet inn reiseruten i bil med rødt og togstrekningen Lörrach-Hamburg med grønt.

En meget tidlig morgenstund den nest siste søndagen i juni, satte vi oss inn i vår tettpakkede bil, og ga oss ikke for dagen før vi var i Berlin. Her tok vi inn på Globetrotter Hostel Odyssee i den østlige delen av Berlin, ikke langt fra Prenzlauer Berg. Vi fant stedet på Internett, og det ble en spesiell opplevelse. Betjeningen hadde piercing og grønt hår, og så vel musikk som bar holdt det gående hele natta. Litt slitsomt, egentlig. Men tilbake til dagen da vi kom: Etter å ha redd opp sengene, dro vi til fjernsynstårnet og nøt den fantastiske utsikten høyt der oppefra. Man ser tydelig Riksdagsbygningen med dens nye kuppel, og man ser alle bestrebelsene på å gjenoppbygge det store området ved Potsdamer Platz som var ingenmannsland og lå brakk så lenge byen var delt. Vårt håp om å spise middag på restauranten i tårnet ble ikke oppfylt, så vi spiste i stedet like i nærheten.

Neste dag var vi vidt og bredt og så Brandenburger Tor, det vil si presenningene som innhyllet den - i anledning av fotball-VM i Japan og Korea dekorert med påmalte søyler med knestrømper og fotballsko. Deretter så vi Riksdagen, hvis kuppel hadde lokket oss - og dessverre altfor mange andre, som derfor dannet en kompakt kø. Vi passerte alle heisekranene og nybyggeriet på Potsdamer Platz, beså Checkpoint Charlie (den berømte grenseovergangen mellom den amerikanske og den sovjetiske sektor i Berlin) og Murmuseet, som dokumenterer de mest fantasifulle og desperate forsøk på å krysse grensen mellom øst og vest. Om kvelden var vi langs Kurfürstendamm i den vestlige delen av byen og ble underholdt av en klovn mens vi spiste.

Fra Berlin dro vi til Dresden via Cottbus, der to pyramider ble bygd i annen halvpart av 1800-tallet. Parken der pyramidene står, tilhører et (forhenværende) adelig gods, som tilhørte adelsmannen Pückler-Muskau. Han interesserte seg for arkeologi og støttet blant annet utgravningsarbeider både i Hellas og Egypt. I sin tjeneste hadde han det norske løperfenomenet Mensen Ernst, som påstås å ha løpt distansen Paris - Moskva på omkring to uker. Byggherren selv ligger begravet i den ene av pyramidene.

Dresden bærer fremdeles preg av å ha vært lagt i ruiner i slutten av annen verdenskrig. Mange bygninger er restaurert på den mest pietetsfulle måte, men en del fasader står og griner imot en på samme måte som de har gjort gjennom de siste vel 50 år. Restaureringen av Frauenkirche, som før krigen ble regnet som av de mest betydningsfulle protestantiske kirker i Tyskland, tok til først i 90-årene. Planen er at kirken skal stå ferdig i 2005, og den tiden har man virkelig bruk for. Man har valgt å gjenreise kirken slik at så mange av de opprinnelige bygningssteinene som mulig får tilbake deres opprinnelige plass. Man kan se gamle, mørke steiner inniblant nye, lysere steiner. Forut for denne plasseringen ligger et nitidig og tidkrevende arbeid. Både besøket i Berlin og i Dresden ga opphav til mange spørsmål fra drengene og forklaringer fra Lise og meg om krigen og det som fulgte siden.

Etter en enkelt natt i Dresden gikk ferden videre til Praha. Byen er i ferd med å kveles i sin egen popularitet, og tettheten av turister er enorm. Prisene har også skutt i været, og vi brukte bortimot tre timer på å finne et hotell med et prisnivå vi ville akseptere. Vi var heldige og fikk suiten på Hotel Cora ca. 1 mil utenfor sentrum, og disponerte to rom og veranda. Verten behandlet oss som sine personlige gjester, og da vi ville veksle penger hos ham fordi vi ikke hadde noen tsjekkiske kroner, lånte han oss penger til å spise ute om kvelden. Ikke bare det, han fulgte oss også til en enkel restaurant i nabolaget og hjalp oss med å finne maten fra det tsjekkiske spisekartet, da betjeningen verken snakker engelsk eller tysk. Maten var glimrende, enkel tsjekkisk kost, og prisen var utrolig lav.

Vi oppsøkte tradisjonelle severdigheter i Praha, en av få byer i Sentral-Europa som slapp tilnærmet uskadd gjennom krigen, og som derfor har en usedvanlig konsentrasjon av autentisk bebyggelse fra lang tid tilbake. Vi gikk blant annet over Karlsbrua, og vi så Gamlebytorget. Her ville vi inn i Tyn-kirken for å se graven til den danske astronomen Tycho Brahe, men kirken var dessverre stengt. Vi så det astronomiske uret på rådhustårnet, som hver hele time byr på bevegelige figurer med en mekanikk som har fungert så og si uten avbrytelser siden middelalderen. Foran uret, der hundrevis av turister tar oppstilling for å se, sto også plakatbærer med reklamer for hoteller, restauranter, rundvisningsturer og konserter. Siden vandret vi bort til Gammelny-synagogen og ville også inn på den jødiske kirkegården, men begge disse steder tar man nå grådige inngangspenger, så det ble med synagogen. Ved Gamlebytorget kjøpte vi kjøpte sjakkbrett og brikker, som vi siden brukte flittig på resten av turen.

Vi kom til Wien den femte dag av vår reise, etter et kort opphold i Brno. Det var noen deilige dager der vi bodde privat i leiligheten ved siden av mormor og opapa. En dag tok vi alle seks på utflukt til Bratislava, Slovakias hovedstad. Turen gikk med hydrofoil på Donau, og vi hadde en fin dag i gamlebyen. Byen er stadig ikke riktig berørt av den store turiststrømmen, men det vil komme, fordi det er en by med et autentisk preg - mange gamle og velholdte bygninger, åpne plasser og flott utsikt fra borgen utover byen og landskapet, der Donau brer seg ut. Litt utenfor sentrum ærer man minnet om Bjørnstjerne Bjørnson, som i sin tid talte slovakernes sak som en undertrykt befolkningsgruppe i det ungarsk-østerrikske dobbeltmonarkiet, med en gate som heter Björnsonova ulica, og en plakett med hans portrett på en av husene i denne gata. Nedenfor ser vi min dansk-østerrikske familie foran operaen i Bratislava.

Oppholdet i Wien var slett ikke bare preget av turisme, men vi hadde da god tid til å se oss omkring også. Nedenfor er noen bilder fra en byvandring. Til venstre den østerrikske nasjonalforsamling, tegnet av den danske arkitekten Theophilus Hansen, deretter et vindu på rådhuset, og til høyre har en amerikansk billedhugger tatt et bilde av meg ved Beethovens grav. Graven ligger på en enorm gravlund som heter Zentralfriedhof, visstnok Europas største. Den er anlagt et stykke utenfor sentrum lenge etter Beethovens død som følge av et forbud mot å gravlegge mennesker inne i byen, og gravene til Beethoven, Schubert og mange andre er flyttet hit. Følgen er at man har arrangert en avdeling der Beethovens og Schuberts graver danner en fondvegg, med Mozarts epitaf stående foran (ingen vet jo eksakt hvor Mozart ligger, bortsett fra at han ligger på St. Marx' Friedhof litt nærmere sentrum). Omkring dem fins gravene til bl.a. Johann Strauss d.y., Johannes Brahms, Franz von Suppé. Et litt påfallende arrangement, når man tenker på at de døde på høyst forskjellige tidspunkt, og at altså noen av dem opprinnelig ble gravlagt andre steder.

Etter dagene i Wien brøt vi opp. Grytidlig en morgen reiste vi mot vest, med Innsbruck som mål. Etter et kort opphold i Salzburg (som i likhet med Praha er litt vel magnetisk for turister), fant vi en campingplass like utenfor Innsbruck. Ved et vann i skogen opp mot fjellene satte vi opp teltet og regnet med å bli der noen dager. Men da et kraftig og vedvarende regnvær natta gjennom omdannet teltplassen til en heller mudrete materie, kastet vi oss i tjernet og pakket sammen teltet. Utover dagen lysnet det, muligens fordi vi bevegde oss mot det gode været som var ventet, i vest. Vi gjorde et mindre opphold i Vaduz, Liechtensteins hovedstad, før vi entret Sveits. Vi fant den mest utsøkte campingplass ved Walensee. Med teltet slått opp like ned til strandkanten og loddrette fjellvegger mot nord og mer avrundede mot sør, nøt vi det praktfulle været i et par dager - inntil en ny dryppende natt brakte ønsket om å skifte bopæl tilbake.

Med vått telt reiste vi til Luzern, det vil si til nabobyen Horw, hvor vi slo opp teltet igjen. Været ble bedre, faktisk riktig godt, og vi kunne se opp til Pilatus, fjellet på vel 2000 meter hvor noen av de mest fantastiske taubaner og tannhjulbaner går. En av reisens hovedattraksjoner var å ta disse befordringsmidler i bruk, først taubane med firemannsgondoler opp til en ny taubane med to store gondoler med plass til omkring 30 passasjerer hver. Det ble en luftig opplevelse, og oppholdet på toppen av fjellet ga oss noen utrolige panoramaer å fordøye. Møt sør kunne vi se en lang rekke snøkledde fjelltopper, og utsikten tilbake til Vierwaldstättersjøen var formidabel, ikke minst fordi vi ankom så pass tidlig at formiddagsdisen ikke hadde lagt seg ennå. På veien ned reiste vi så med den berømte tannhjulbanen, den bratteste i verden med en helning på opptil 48%! Ferden tilbake til Luzern gikk med båt på sjøen, en behagelig reise på 1 1/2 time.

Så var det kun hjemreisen som gjenstod, og vi forflyttet oss fra Horw til Lörrach, en by like nord for Basel, i grenseområdet mellom Frankrike, Sveits og Tyskland. Bilen ble satt på toget, og vi installerte oss i to togkupeer hvor skilleveggen var trukket fra så vi hadde en stor firemannskupé. Det var riktig hyggelig å legge seg til å sove til lyden av hjulene mot skinnegangen, akkurat som i Interrail-tiden. Og så bar det hjem fra Hamburg via Lübeck til København og noen dager i koma etter alle inntrykkene.

I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN Om
ÅRGANGER



▶ haakon@bergset.dk | ▼ Skriv ut  ▲ Til toppen  © 2000 - 2019 Håkon Bergset
☰ Innholdsfortegnelse Håkons gode sider | Sommerferie i Sentral-Europa (2002)