Hos grekerne igjen
(Oktober 2007)
I uke 41 holdt Lise og jeg en ukes ferie på den lille øya Tilos i Dodekanesene litt vest for Rhodos. Det var vårt tredje besøk i den greske øyverden på to år, i fjor var vi både på Kreta og Rhodos på høstparten.
Vi bodde på hotell Irini i den største byen, Livadia, med litt over 300 innbyggere. Her var det god utsikt til bukta og havna, og vi kunne glede oss over blomsterprakten langs selve hotellets fasade. På forskjellige tidpunkt av dagen ankom båter og ferger og skapte litt avveksling i den store ro vi etter hvert opparbeidet.
Selv ankom vi øya med en hurtiggående katamaran, men den flittigste besøker på øya var det noe aldersstegne skipet Proteus.
Vi satte på oss vandrestøvler et par ganger og utforsket øya til fots. Her ser vi Livadia med taket av vårt hotell i forgrunnen, og på bildet til høyre er vi på vei hjem igjen i det bratte terrenget.
Med bussen som trafikkerer øya fire ganger om gangen hadde vi en utflukt til hovedbyen på øya, Megalo Horio. Dette er øyas administrative sentrum med ca. 300 innbyggere. Bebyggelsen ligger ved foten av et fjell og strekker seg oppover fjellskråningen med hvite hus og trange smug. Helt. øverst ligger kirken, som var under restaurering da vi var der. Utenfor er det en flott mosaikk som vi kunne beundre. Det er også god utsikt her oppe fra.
Like ved siden av kirken ligger et privat hus, og her kom vi i snakk med husets eier. Det var kunstneren Angeliki Stringou, som blant annet maler akvareller av mennesker og miljøer på denne døsige øya. Vi ble bedt innenfor, og kikket på litt av hennes produksjon. Vi kjøpte et bilde av henne, og det pryder veggen her hjemme. Vi var heldige som kom denne dagen, for hun holdt på å pakke ned for året og flytte til sin adresse i Athen.
Den mest spesielle severdigheten på øya må nesten være museet som viser utgravde knokler av såkalte pygméelefanter. I forhistorisk tid var havet mye grunnere enn nå, og man mener at en stamme av elefanter har svømt over til Tilos. På grunn av næringsgrunnlaget utviklet denne stammen seg til dyr av mer beskjeden størrelse. Det er gravd ut ca. 80 skjeletter av dyr som ikke er høyere enn ca. 2 meter.
Museet var ikke helt enkelt å finne, da det ikke er skiltet med stort mer enn et A4-ark på døra. Det var stengt, men på plakaten sto det at vi kunne gå opp på rådhuset og spørre om å bli sluppet inn. Så vi ble lukket inn av en hyggelig eldre dame som holdt et kort foredrag for oss på gebrokkent engelsk. På toppen av det hele var museumsbesøket og foredraget gratis, men vi kjøpte en noe aldersstegen guidebok om Tilos og fikk diskret avgitt en liten slant drikkepenger.
På Tilos ligger en forlatt by, Mikro Horio. Byen er mange hundre år gammel, men ble forlatt på 60-tallet. Alt treverk er enten fjernet eller forvitret, og byen ligger som en spøkelsesby av nakne vegger med vindus- og døråpninger. Kun kirken blir vedlikeholdt, den skinner hvitt blant de grå ruinene. Her har man støpt de gamle gravene utenfor kirken i betong for å sikre at gravene ikke blir blottlagt etter hvert som det tørre jordsmonnet forsvinner med vind og vær.
Men vi skal avslutte med et bilde fra en by der det bor mennesker. Nedenfor ser vi plassen foran rådhuset i Megalo Horio, der vi både fikk se sjeldne elefanter og besøkte en lokal kunstner. En deilig, avslappende uke i små og trivelige forhold.
