Elleve danske år
(Desember 2011)
Første desember i fjor var det ti år siden jeg flyttet til Danmark, og hvorfor ikke ta et raskt tilbakeblikk? Siden ideen om et tilbakeblikk kom, er de ti årene blitt til 11, og det passer egentlig ganske godt; for nå er jeg 55 år og da jeg flyttet hit var jeg 44. Det er med andre ord den siste femtedelen av mitt liv jeg vil dvele ved her.
Elleve år er en anselig tid, som jeg synes har forsvunnet i et rasende tempo. Min situasjon er en annen nå enn da jeg flyttet hit, jeg selv og mine nærmeste befinner oss på helt andre stadier i tilværelsen, og selv Danmark har forandret seg en hel del - på godt og ondt. Det har vært de mange små endringers utvikling, og vi har vel ikke riktig merket at tingene flyttet på seg. Men ser man elleve år tilbake, blir forandringene mer åpenbare.
2000
1. desember hadde jeg den første arbeidsdagen i TEXTware, en pionerbedrift innen elektronisk publisering. Gjennom mitt mangeårige arbeid i Kunnskapsforlaget i Oslo hadde jeg et ti års langt forhold til firmaet, og en av medarbeiderne der var Lise. Hun har laget dataforberedelsene til så godt som alle forlagets ordbøker fram til dette tidspunkt. Da hun sluttet i firmaet i januar, ble vi enige om å holde kontakten likevel, noe vi har gjort privat siden. Det har i hvert fall ikke jeg angret på.
Det var en meget merkelig følelse å gå ut av den nesten tomme leiligheten på Grefsen grytidlig en søndag morgen i slutten av november og sette seg inn i den store varebilen jeg hadde leid med alt mitt jordiske gods og sette kursen ut av min fødeby før folk flest hadde stått opp. Jeg kjørte ut av Oslo i mørket, og så dagen begynne mens jeg rullet ned gjennom Østfold. Underveis holdt jeg nesten på å kjøre ned et rådyr som sprang over veien. Vel framme i København var min nye danske familie møtt mannsterkt opp for å bære tingene inn i leiligheten.
Det var også vemodig å ta farvel med gode kollegaer i Kunnskapsforlaget gjennom tretten og et halvt år. Der hadde jeg etter hvert utviklet vennskaper, så det var mye mer enn bare et sted hvor jeg tjente til livets opphold. Nå ventet nye kollegaer i København, og mine forventninger var høye.
2001
For elleve år siden var de ALT (Andreas, Lise & Tobias), men med meg ble vi "bare" HALT, som drengene uttrykte det. I dag er de to søte små bak i båten på Seljordvannet i Telemark sommeren 2001 blitt 22 og 20, og har startet sine voksne tilværelser for egen maskin. Den første synlige forandringen for mitt vedkommende, har funnet sted: Etter å ha kjørt leiebilen opp over en høy kant i et mørkt parkeringshus i Monaco på vår første ferie sammen påsken 2001, vedtok familierådet mot én stemme at jeg skulle begynne med briller - de tre andre hadde sett kanten, og ropte høyt da jeg med stor selvsikkerhet svingte inn på det jeg trodde var en ledig plass. Jeg måtte gi etter for presset, og har gått med briller siden. (Optikeren spurte om jeg kjørte bil uten briller, og gjorde en grimase da jeg bekreftet det...)
2002
På vei til 17. mai i Oslo med danskebåten.
Ved terskelen til det nye årtusenet hadde jeg for lengst oppgitt håpet om å bli ektemann og familiefar; lykken har ikke smilt til meg på den måten før. Kanskje har jeg vært blind, eller bare dum. Men når man minst aner det, vender lykken, og med ett kan man legge planer for en annen framtid. Og her sitter firkløveret i Berlin på vei til mormor i Wien sommeren 2002. Jeg har fått kortere hår, mer farge på klærne og går i kortbukser!
2003
Sommerferien tilbrakte vi i Norge. Her er vi i Hedalen, og noen dager senere gikk vi over Besseggen.
Våren 2003 ble jeg arbeidsløs, noe jeg aldri hadde reflektert over at jeg en dag skulle oppleve på egen kropp. Tenk, jeg fikk sparken! Som en av de sist ansatte, ble jeg en av de første ut igjen. Da firmaet gikk konkurs senere på året og resten av medarbeiderne ble sendt hjem, var det ikke noen fornemmelse av felles skjebne og felles trøst for mitt vedkommende. Det hele var nitrist, og et firma som en gang var en spydspiss innenfor elektronisk publisering fantes ikke mer.
2003 ble i det hele tatt Lises og mitt annus horribilis. Det skjedde også ting på Lises arbeid som ikke var av det gode, og også en serie andre forhold gjorde at vi satt igjen med en fornemmelse av at hele verden hadde rottet seg sammen mot oss. Nyttårsaften dette året tilbrakte vi i utmattet tosomhet og lovte hverandre at 2004 skulle bli bedre enn dette. Det skulle ikke så mye til...
Midt oppi det hele klarte vi begge to faktisk å gjennomføre en lengrevarende slankekur, og resultatene var til å ta og føle på. Men akk, hvor lenge var Adam i paradis?
Etter opplevelsene i 2003, ble jeg overbevist om at klarte vi den, så klarer vi alt!
Men minnene fra sommerferien i Norge var gode. Her sitter mine tre gode grunner til å bo i Danmark ved stavkirken i Ringebu.
2004
Og bedre ble det, heldigvis! Lykken smilte litt mer til oss i 2004. Jeg fikk jobb, og vi børstet støvet av fjorårets gjenvordigheter av skuldrene, og kom i det hele tatt til en ordning med omverdenen. Og det beste av det hele: 4. juni 2004 giftet Lise og jeg oss!
Sommerferie i Østerrike. Her er vi på besøk hos mormor Birthe og Alois på eldresenteret i Wien.
I høstferien var vi i Paris. Her speiler vi oss i Louvre.
2005
Her sitter kvartetten på en restaurant i New York i påsken. Første rett var mullygatawny-suppe, som den gamle grevinnen spiser i den årvisse sort/hvitt-filmen vi i Norge ser lille julaften og i Danmark på nyttårsaften.
Våren 2005 kjøpte vi hus like utenfor Københavns kommunegrense, og innledet en ny æra som hus- og hageeiere. Her får våre hjelpsomme flyttesjauere en velfortjent hvil etter å ha brakt vårt jordiske gods fra leiligheten til huset.
Etter å ha hatt mitt eget firma som hovedarbeidsgiver med supplerende arbeidsløshetsunderstøttelse fra midten av 2003, formaliseres samarbeidet med de brave typografer i det Trondheimsbaserte firmaet Type-it ved at jeg blir daglig leder for det nystiftede danske datterselskapet. Her sitter noen av mine norske støttespillere en sommerdag ved Trondheimsfjorden.
2006
28. mai fylte jeg 50 år, og tok for første gang sjansen på å invitere gamle venner den lange veien fra Oslo sammen med danske venner og familie. Det kom mange, og det ble en riktig hyggelig dag. Og siden har vi holdt en sammenkomst av forskjellig slags nesten hvert år i overgangen mai/juni.
Vi opplevde en uke av den tørreste og varmeste sommeren i manns minne i Jotunheimen denne ferien. Her står Tobias, Lise og Andreas ikke langt fra Leirvassbu.
I september reiste Lise og jeg for første gang (når vi ser bort fra kortere besøk i Oslo) på tomannshånd på en ferie. Vi hadde spart litt av sommerferien og tok til Kreta i september og begynte å øve oss på å holde ferie alene, bare vi to. Det gikk fint!
I høstferien var vi alle fire en uke på Rhodos. Drengene har vokst Lise over hodet.
2007
Påsken 2007 var vi fire en tur i London.
Midtveis i dette året kastet jeg håndkledet i ringen når det gjaldt å få den danske enmannsavdelingen av Type-it til å blomstre. Det lyktes meg ikke å få hjulene til å snurre tilstrekkelig raskt, så jeg søkte en fastlønnet stilling i stedet. Jeg ble ansatt som systemutvikler i forlaget Magnus Informatik, hvor jeg har vært siden.
2008
Denne sommeren var vi fire en snau uke i Venezia. Dette var vår foreløpig siste reise sammen.
Et tiårig perspektiv var det også over den turen til Wagner-festspillene i Bayreuth som Henny, Lisbet, Trond og jeg hadde i august 2008. Vi begynte å søke om billetter i 1998, så tålmodighet var påkrevet. Her er det ikke opera, men bespisning det handler om.
I september dette året kom jeg også med på min første forretningsreise som smakte av fugl på mange år. Her er jeg sammen med noen av mine kollegaer på et kurs i Fiesole utenfor Firenze.
Denne høsten gikk det også opp for meg at jeg var i fierd med å bli "ordentlig voksen": En uke før kurset begynte jeg å ta blodtrykkssenkende piller, og overgangsfasen gjorde at jeg til tider var temmelig indisponert i varmen. De første pillene jeg fikk, var for effektive, og det var en ganske skremmende opplevelse inntil jeg fikk den riktige type og dosering.
2009
I 2009 var det Lises tur til å fylle rundt år. Min gave til henne var en langhelg i Stockholm. Her sitter hun med sin nye stråhatt i Sorrento sør for Napoli i slutten av august.
I september kunne jeg nyte den siste av 50-årsgavene på den nye operaen i Oslo i form av Antonin Dvoraks Rusalka og restaurantbesøk sammen med de glade givere. En forrykende opplevelse, takk for gaven! For første gang siden jeg var i begynnelsen av 20-årene er jeg uten skjegg. Det forsvant senhøstes 2008 - jeg hadde ikke bruk for det lenger, faktisk var det bare i veien.
Det var dette året Lise og jeg debuterte på cruise.
Sammen med Lises bror Henrik og svigerinne Neel nøt vi en ukes luksus i det vestlige Middelhav. Man skal kanskje presisere at vi står oppstilt som vi ble instruert av fotografen. Neppe en helt naturlig positur, men vi er da flotte?
2010
Omkring første mai var Lise og jeg noen dager på Færøyene for første gang - men ikke siste. En speilglassrute muliggjør bilde av oss begge to uten selvutløser.
Denne sommeren fulgte Lise meg helt til Verdens Ende. Og herfra fikk vi en fin tur med besøk hos kjente i Vestfold og Telemark, og naturopplevelser over Hardangervidda til Bergen og langs halve Sognefjorden på vei østover igjen.
Far døde mens vi var på ferie i Norge. Etter mange år med tiltakende demens sovnet han stille inn en søndag morgen i slutten av juli. Høvringen var mors og fars foretukne sted i mange år. På lørdagskvelden opplevde Lise og jeg en fantastisk vakker solnedgang nettopp på Høvringen. Her lyses Formokampen opp av dagens siste solstråler før landskapet blir liggende i mørke.
Det innebar samtidig det endelige farvel med barndomshjemmet. Mor var død 15 år i forveien, og far tilbrakte sine siste år på pleiehjem. Her er et gammelt bilde av de to glade fjellvandrere fra slutten av 1940-tallet, fra tiden før broderen og jeg kom til verden.
2011
En av årets store opplevelser var da vi en sen kveld i midten av april slo oss ned i en praktfull leilighet med utsikt over den franske riviera. Der ble vi i fire uker; den lengste ferien vi har unnet oss siden studiedagene. Det er ennå langt igjen til pensjonisttilværelsen, men vi syntes at tiden var inne til å ta en pause og reflektere litt over tilværelsen.
I slutten av juli var vi en uke i det varme Portugal i forbindelse med en rund fødselsdag i vennekretsen. Her står Lise i Lisboa i klart sollys.
For tredje gang la vi i år ut på et cruise, som denne gang brakte oss til noen av de mest sentrale steder i europeisk oldtidshistorie. Her har Lise foreviget meg sittende i teateret i den legendariske byen Milet på den tyrkiske vestkyst.
Her sitter luksusdyrene til middag på cruiseskipet og lar oss oppvarte. Luksusdyr eller ikke, vi trives sammen og nyter tilværelsen sammen, både på reiser og i hverdagen.
Vi trives i huset og hagen, og når sola, selv i en regnvåt sommer som i år, får makten, er vi ikke sene om å trekke utendørs, som her sammen med Lises mor. Jeg er ikke den mest praktiske håndverker, men det gule sykkelskuret har jeg bygd med mine egne hender med god hjelp fra Lise.
Mye vann er rent i havet siden vi flyttet sammen for elleve år siden, og alt tyder på at den danske andel av mitt liv sakte og sikkert vil vokse fra dagens femtedel til en litt større brøk. Men de fire femtedeler lar seg ikke fornekte; min norske tilværelse er en anselig del av min bagasje, og det er stadig mye nordmann tilbake i meg...
