Julehilsen fra et tvetydig år
(Desember 2017)
Over halvveis i advent griper jeg til tastene, det er på tide å kaste et blikk tilbake på de tolv månedene som er gått siden forrige oppsummering.
Lise og jeg har det godt og trives her på Sjælland, i huset like utenfor selve København om hverdagene og som oftest på hytta ved Storebælt i helgene - i hvert fall i sommerhalvåret. Det går godt med jobb for oss begge, så vi har ikke så mye å klage over.
Drengene er jo for lengst voksne og selvkjørende, og det er en stor tilfredsstillelse å oppleve hvordan de klarer seg. Tobias og hans Johanne lever vel i Århus, og det er alltid en glede å besøke dem i deres omgivelser. Andreas har flyttet til en større leilighet på Nørrebro. Ham ser vi litt oftere, og det er alltid deilig når vi møtes. Begge to har godt arbeid, hvor de hver på sin plass gjør en forskjell. Her er vi alle fem samlet hjemme hos Tobias og Johanne i Århus i hyggelig lag:
Lise er en sentral ressurs i Fødevarestyrelsen, og nyter velfortjent stor respekt for sin innsats. Fra sidelinjen kan jeg se at hun har stor betydning for hvordan tingene utvikler seg. Selv er jeg fire dager per uke på Niels Bohr Arkivet, hvor jeg blant annet digitaliserer de vitenskapelige brevene. Den femte dagen hver uke bruker jeg på mitt lille enmannsfirma, hvor jeg utfører it-oppgaver, mest for forlagskunder. Av forskjellige grunner er aktiviteten mindre i år enn i fjor.
Året har budt på noen utfordringer som jeg gjerne skulle vært foruten. Etter å ha hanglet en del i løpet av vinteren, ble jeg alvorlig syk med lungehinnebetennelse og en drøy ukes sykehusopphold fram mot påske. Etter en uke hjemme, hvor jeg bare ble dårligere og dårligere, ble jeg innlagt igjen - denne gang på intensiv overvåking på hjerteavdelingen med blodpropper i lungene. Etter to uker mer på sykehus kom jeg hjem igjen, og har langsomt blitt bedre og er snart nesten tilbake i brukbar form. Men det er som om dette året har hatt bare 11 måneder. I hele den tiden jeg var syk og og i tidene som fulgte, har Lise vært en uvurderlig hjelp og støtte. Mange takk for det!
Man har jo erkjent gjennom ens voksne liv at ingen skal være her for alltid, og tanken om at det hele en dag tar slutt, har vært en slags blindpassasjer i mange, mange år. Men i år har jeg fått en konkret påminnelse om dette. Både leger og sykepleiere har gitt uttrykk for at de var usikre på om jeg ville klare meg det første døgnet i annen omgang. Som en sakkyndig venn av meg sa: Du har vært helt fremme ved Perleporten og vendt om.
Det virker kanskje litt underlig å si det, men de to sykehusoppholdene var riktig gode opplevelser. Når kroppen slår seg vrang, er det godt at det fins kompetente og velvillig innstilte mennesker som gjør sitt ytterste for å løse helseproblemene og for øvrig sørge for at man har det så godt det kan la seg gjøre.
Derfor er smerten desto større når man opplever at mennesker slår seg vrang. I firmaet hadde jeg nedlagt et stort arbeid for en kunde, og vi begynte å nærme oss tidspunktet hvor man kunne la champagnekorken smelle, men i stedet fant kunden på alle mulige beskyldninger mot meg, avbrøt samarbeidet uten varsel og nekter å betale for flere måneders innsats. Det er ikke så mye pengene som er problemet; det som virkelig smerter, er de urettmessige og virkelighetsfjerne anklagene. Det her gjør mer vondt enn selv de sterke, fysiske smertene fra senvinteren og våren. Den gang var jeg tross alt omgitt av gode mennesker som ville meg vel.
Men nok om det. Heldigvis har jeg andre kunder, og opplever ellers kun at det blir satt pris på meg og det jeg gjør, av anstendige mennesker uten primadonnanykker. Så selv om motivasjonen for å fortsette med firmaet er liten for tiden, og min arbeidsevne står noe tilbake å ønske, fortsetter jeg inn i det nye året. Det hele blir nok bedre igjen.
Vi har reist mindre i år enn vi har pleid å gjøre. I sommer holdt vi ferien på hytta, som vi nå har hatt i fem år, med noen dagers rundreise i det vestligste Danmark. Her ser vi Lise i en klit ved Vesterhavet, og det første bildet av meg lengst oppe er ved slottet i Kolding på en av de mange regnværsdagene denne sommeren vartet opp med.
Vi var på lynvisitt i gamlelandet i august, da vi deltok i barnedåpen til min tredje grandnevø. Det var utrolig hyggelig, også å kunne hilse på gamle kjente som jeg ikke hadde sett på årevis.
I vinterhalvåret spiser jeg regelmessig torsk sammen med andre herboende nordmenn. Det er en gammel tradisjon, faktisk 100 år i år, og her er vi samlet til jubileumsmiddag i begynnelsen av november med fruer og partnere (som ikke fikk være med på gruppebildet). Jeg står nest lengst til høyre:
I julen kommer vi til Oslo på et par dagers visitt, men som vanlig med altfor kort tid til å kunne se så mange som jeg gjerne ville. Men la oss satse på at 2018 gir nye muligheter for å treffes!
Vi ønsker familie og venner god jul og alt godt for det nye året her fra København!
