I Verdis fotspor
(Januar/februar 2000)
I overgangen januar/februar 2000 var vi to musikk-freaker som ville gjøre et sveip rundt operaens Nord-Italia i løpet av en utvidet helg. Med et direktefly fra nå forgangne Braathens fløy Trond og jeg fra Gardermoen til Milanos lufthavn Malpensa og plukket opp en leiebil der. Målet var ikke Milano i denne omgang, det fikk vi ha til gode. Vi hadde utpekt byen Busseto som første bestemmelsessted.
På vår kjørerute passerte vi den lille byen Legnano. Og det er ikke en hvilken som helst by for oss som hadde finkjemmet alle Verdi operaer i lengre tid, Verdis 13. opera heter nemlig La battaglia de Legnano.
Sør for Milano fulgte vi E35 i retning Bologna, men tok en litt østlig avstikker for å sette våre ben i Cremona. I Stradivarius-fiolinenes, Monteverdis og Ponchielli hjemby besøkte vi et fiolinmuseum som kunne oppvise de mest fantastiske varianter av disse instrumentene.
I mørket gikk ferden til Busseto, der vi hadde bestilt værelser på I Due Foscari, et hotell som har sitt navn fra Verdis 6. opera. Hotellet er etablert og drevet av tenoren Carlo Bergonzi, en av de store verdensstjernene når det gjelder Verdi-tolkninger. Om kvelden spiste vi på den lokale pizza-restauranten sammen med mange ungdommer som hadde satt hverandre stevne opp til den kommende helg. Og som på en av mine Interrail-turer gjorde jeg den samme observasjonen av feststemt italiensk ungdom, nemlig at ikke en eneste av dem er synlig beruset ved sånne anledninger. Jeg synes det er deilig å observere.
Neste morgen var det fest i byen. Det var maratonløp med innkomst like utenfor hotellet, med masse mennesker og musikk strømmende ut av høyttalere på plassen. Ikke popmusikk eller slagere, men pompøse utdrag fra Verdi operaer! Alle slags former for "løp" var tillatt, man løp, jogget og gikk, syklet eller stavet seg fram på rulleski og staver.
Etter frokosten i form av hvitt børd og skinke som ble inntatt hos den lokale baker, satte vi kursen mot Roncole og huset der Verdi ble føst i 1813. Huset var stengt da vi ankom, så vi gomlet litt mer av det herlige brødet og den lekre skinka, og snart kunne vi komme inn i huset. Det ligger tre hus omkring en åpen plass: Butikken og bakeren midt foran, Verdi barndomshjem til venstre og kirken til høyre. Da Verdi var omkring ett år gammel, ble området hjemsøkt av desillusjonerte militære grupperinger i siste fase av Napoleonskrigene som plyndret, voldtok og drepte. Men kirketårnet ble redningen for moren og barnet.
Roncole ligger sør for Busseto. Da Verdi senere i livet var en fetert og rik komponist, kjøpte han godset Sant'Agata nord for byen. Vi avla huset et besøk, selv om det var stengt for sesongen.
Vi forflyttet oss til Parma. Her, i Arturo Toscaninis hjemby overvar vi Verdis Il trovatore som matinéforestilling. Vi fikk ståplasser på æverste balkong, sammen med operaentusiastene som ikke har råd til å sitte behagelig lenger nede i salen. Det ble en sann oplevelse! Operaen er flott, og sangerne var gode - men det unike her var publikum. Hver gang en ny sanger skulle åpne munnen for første gang, hang tilskuerne nærmest ut over balkongkanten og signaliserte til hverandre med tomler opp eller ned, alt etter hva de syntes. På et tidspunkt var det en av sangerne som hadde en stemmesprekk, og det falt ikke i god jord. Det ble trukket på skuldre og ristet på hoder, og en eldre dame like ved siden av meg tok begge hender til hodet og ropte "Mamma mia!". Da han var ferdig, og applausen brøt løs, hang tilhørerne oppe hos oss over kanten igjen og hysjet på dem som applauderte - ikke så kraftig!
Neste stopp var Firenze, hvor vi beundret noen av renessansens arkitektoniske mesterverk. Ikke minst gjorde Domkirken inntrykk, og barnehjemmet likeså - begge utført av Filippo Brunelleschi. Vi Palazzo Vecchio, Ponte Vecchio og var innom Santa Croce-kirken, hvor blant annet Rossini ligger begravet. Vi var forbi Teatro Verdi og Pergamon-teateret, der Macbeth hadde sin urpremiere.
Ferden gikk videre til Lucca, Boccherinis og Puccinis fødeby.
Neste dag besøkte vi Torre de Lago, hvor Puccini kjøpte hus da han var blitt rik. Det var egentlig stengt, men vi ble invitert inn til en privat omvisning. Det var utrolig interessant, ikke minst det faktum at han ligger begravet i en sarkofag midt i stua! Utenfor står en statue som ifølge vår omviser forestiller Giacomo og hans morder - der står Puccini med en sigarett i hånden. Han døde av lungekreft i Bruxelles i 1926.
Da vi kom til Genova, skiltes våre veier. Trond tok toget tilbake til Milano, og jeg satte kursen mot Nice og videre til Cannes, hvor jeg skulle delta på Milia-messen, en årlig messe for multimediabransjen.
Etter messen satte jeg nesa mot Milano igjen og avleverte leiebilen ved flyplassen. Den siste ettermiddagen beså jeg den utrolig overpyntede domkirken, verdens første overbygde handlegate Galleria Vittorio Emanuele II - og selvsagt La Scala-operaen. Jeg vurderte om jeg skulle prøve å få en billett til en forestilling om kvelden, men prisnivået forbød det.
Neste dag var jeg forbi La Scala igjen og fortsatte videre bortover til Grand Hotel et de Milan. Det var på et værelse her Verdi døde i slutten av januar 1901.
