En utstilling
(April 2009)
Jeg har i mange år vært fascinert av Finland og finsk kultur. Da min interesse for klassisk musikk var vakt, varte det ikke lenge før Sibelius ble en av mine største favoritter. Mye av musikken er inspirert av den finske mytologi slik den er overlevert i Kalevala, en stor samling folkeviser som ble samlet inn og stilt sammen til en mangslungen fortelling av Elias Lönnrot. Den endelige utgaven av Kalevala utkom i 1849 og er på nesten 23000 verselinjer.
I den forbindelse kom jeg i kontakt med maleren Akseli Gallen-Kallelas malerier, som det på 80-tallet til overmål var en utstilling av på Nasjonalgalleriet. Midt på 80-tallet forsøkte jeg til og med å lære det finske språket, og deltok på to sommerkurs i henholdsvis 1984 og 1985.
I april 2009 så jeg en utstilling i København med Gallen-Kallelas malerier, og mange ting dukket fram fra hukommelsen. Og på nettet har jeg siden funnet bildet nedenfor, som forteller en hel historie. Og min korte og upresise gjenfortelling av denne historien følger under bildet.
Den største delen av Kalevala handler om det hedenske Finland, og det er gamle myter det synges om. Heltene er den gamle Väinämöinen, Lemminkäinen og Kullervo - og mange andre.
Den siste delen av Kalevala inneholder sanger av relativt nyere dato, og er for en stor del viet myten om Marjatta. Myten er en finsk versjon av Jesu fødsel og kristendommens inntog i Finland. Marjatta er en ung jomfru som blir med barn etter å ha spist fortryllede bær i skogen. Hun føder et barn i en sauna, fordi ingen vil vite av henne og hennes barn.
Väinämöinen får høre om den farløse gutten som ikke kan få noe navn, og krever etter tradisjonen at barnet skal dø - et barn skal ha et navn for å få lov til å leve. Men underet skjer, og barnet taler. Väinämöinens makt brytes, og resultatet av opptrinnet er at Väinämöinen må forlate scenen. Han reiser bort for bestandig, og barnet utropes til konge av Karelen.
På maleriet ser vi Väinämöinen ta av sted i båten mens han skuler over mot venstre bildekant. Der ser vi så vidt barnet møte Väinämöinens forbitrede blikk med glorie om hodet. Bak barnet ser vi mennesker som tilber barnet. Til høyre sitter to slagne menn og ser apatisk på at den gamle verden forsvinner. Ved siden av dem sitter en liten gutt med en kantele. Dette femstrengers instrumentet med den utrolig vakre klangen er det eneste som overlever fra den gamle verden.
Til høyre bak de to mennene ser vi en åpen lund med utbrente trestubber. Svedjebruket, det at man brenner av en del av skogen og driver landbruk i den magre jorden som er beriket med asken fra trærne, og at man siden flytter videre til nye plasser når jorden er utpint, har overlevd i Finland til ut på 1800-tallet.