Reisene til Wien
(Oktober 2005)
Wien er blitt den tredje byen i mitt liv. Min svigermor har vært gift og bosatt i Wien i 30 år, og vi har derfor besøkt byen mange ganger. Det har alltid vært riktig hyggelig å møtes med familien, og det er blitt til mang en tur i byen og omegnen.
Min ste-svigerfar har hatt dårlig helse i mange år. Det var ikke bare alderen som tynget, han var også i sterk grad hemmet av krigsskader som nær tok livet av ham i siste del av krigen. I høst døde han plutselig etter en tur i nærheten av pensjonisthjemmet.
Alois var en velkjent journalist som formidlet nyheter fra Sentral-Europa til Skandinavia og omvendt, og det var derfor naturlig at vi fikk anbrakt hans nekrolog i danske og norske aviser. Nedenfor gjengir jeg den nekrologen som sto i Aftenposten og Dagsavisen etter hans død.
Alois Brunnthaler avgikk ved døden i Wien den 23. oktober, 81 år gammel, og avsluttet dermed et intet mindre enn eventyrlig livsforløp, som spente fra oppvekst i et fattig arbejdermiljø i Wien til høy nasjonal og endog skandinavisk anerkjennelse og respekt.
I krigens siste fase brakte skjebnen ham til Danmark, hvor han på de alliertes side, bl.a. som aktivt skrivende sykkelbud, kjempet mot den tyske besettelse, og dessuten lærte København godt å kjenne.
Tilbake i Wien ble han ansatt på ”Arbeiter Zeitung” på såkalt lavt nivå, men avanserte etter noen år til redaktør. Han ble dessuten korrespondent for den danske ”Socialdemokraten”, senere ”Aktuelt”, og det norske ”Arbeiderbladet” samt sosialdemokratiske aviser i Sverige og Finland. Hans journalistiske viten og virke gjorde ham senere til professor i journalistikk ved universitet i Salzburg.
Etter 25 år forlot Alois Brunnthaler ”Arbeiter Zeitung”, og var i over 50 år utgiver og sjefredaktør av ”Skandinavischer Pressedienst” samt ”Finnischer Pressedienst”, og bidro på denne måte engasjert med nyhetsformidling til så vel Norge som de øvrige nordiske land, og til østerrikske radiokanaler og hele den østerrikske samt sørtyske presse og øvrige massemedier, med månedlige nyheter og informasjoner. Brunnthaler var videre pressesjef og leder av pressetjenesten ved Wien kommune, ”Pressedienst der stadt Wien”, i mange år.
Ved den sovjetiske innnmarsj i Ungarn fikk han, sammen med den norske journalisten Per Bratland, under meget dramatiske omstendigheder brakt Anna Kéthly, medlem av den ungarske provisoriske regjering, til Wien og dermed til friheten, gjennom massive, sovjetiske pansersperringer mellom Ungarn og Østerrike, en journalistisk handling han ble sterkt hyllet for.
Alois Brunnthaler var i over 30 år gift med danskfødte Birthe Jacobsen, og han har gjennom årene besøkt Danmark over 300 ganger, hvor han bl.a. har foranstaltet et antall større wiener-utstillinger, på samme måte som han har arrangert flere utstillinger om Danmark i Wien.
Alois Brunnthaler var i mange år forfatteren bak de populære reisebøkene ”Turen går til Wien” og ”Turen går til Østerrike”.
Alois Brunnthaler har blitt tildelt en rekke nordiske utnevnelser, Sankt Olavs Orden i Norge, han var ridder av Dannebrog i Danmark, ridder av første klasse av Kungliga Vasaordenen i Sverige og stormester av Finske løves ridderorden i Finland, samt østerrikske hedersbevisninger.
Jeg rakk å lære Alois å kjenne gjennom vel fem år, og er glad for å ha kjent ham.
Alois' livshistorie er til tider ganske dramatisk, og som skrivende menneske etterlater han seg en beretning som forhåpentligvis kommer på trykk en dag. Deler av oppveksten hadde han i nazitiden, og han ble utskrevet til krigen i meget ung alder. Han giftet seg allerede som 17-åring, like før han ble sendt ut til fronten. Han kom til Norge på et eskorteskip som skulle geleide tyske skip fra Molde og ut i åpent farvann. Det var ofte britiske flyangrep på de eskorterte skipene, men 4. mai 1944 skjøt de også på eskorteskipene. Døde og skadde soldater som det ikke var kapasitet til å behandle på det tyske feltsykehuset ble sendt til norske sykehus, noen så langt vekk som til Trondheim. Alois kom til Trondheim med åtte skudd i kroppen, blant annet var venstre albue knust og den ene lungen punktert. I kaoset ble han lagt sammen med de døde, og man oppdaget at han var levende først da legene etter operasjonene kom for å skrive ut dødsattester.
Alois kom etter hvert til København, og oppholdt seg her under kapitulasjonen og et par år til, uten mulighet for å komme hjem til Wien og sin kone. Forholdene i Wien var så elendige at myndighetene der nektet folk å komme hjem igjen. I disse årene døde barn av sult i Wien.
Alois ble en aktiv pressemann, og har vært øyenvitne og formidler av mange slags begivenheter. Under oppstanden i Ungarn, mens den sovjetiske innmarsjen fant sted, ble han også deltaker, ved at han bidro til å redde livet til en av minstrene i den provisoriske regjeringen. Senere, som pressesjef i Wien i 70-årene, fikk han tidlig en søndag morgen i oppgave å formidle at den eneste brua over Donau som ikke ble ødelagt under krigen, plutselig var falt sammen. Trafikken skulle omdirigeres og publikum informeres.
Da vi var i Wien sent i høst, møtte jeg for første gang Alois' datter Elfi, som hadde skaffet Lise og meg billetter til operaen. Vi så og hørte Wozzeck av Alban Berg. Litt pussig at dette første besøket skulle finne sted nettopp ved denne anledning. Jeg har jo ofte hørt av Lise om de mange premierer som de ble invitert til, og om besøk bak scenen - manifestasjoner av hvor verdsatt Alois var mens han befant seg midt i livet.