Virkelighetsflukt i Wien
(Oktober 2019)
Siden midten av mars har vår tilværelse stått i usikkerhetens tegn på grunn av Lises kreftsykdom. Det har vært en tung tid, med mye å ta inn over seg etter at legene har gitt henne meget begrensede framtidsutsikter. Jeg har etter beste evne stått ved Lises side i denne tiden, og senhøstes insisterte hun på at jeg skulle ha noen dagers pause fra bekymringene, reise bort og ha andre ting i tankene. Valget falt på Wien, og Lise sørget for bestilling av fly og hotell.
Det med å tenke på noe annet, var lettere sagt enn gjort. Tankene kretset naturlig om henne som satt der hjemme med en dødsdom, mens jeg etter beste evne forsøkte å nyte Wiens skjønnhet og god mat og drikke. Og kanskje var det litt underlig å velge nettopp Wien, som jo først og fremst er Lises by. Men nå ble det altså slik.
Jeg bodde tre netter på hotell i en sidegate til Graben, et steinkast fra Stefansdomen. Ut over å stresse ned, hadde jeg ikke noen planer, og dagene gikk med at jeg vandret kilometervis og kikket på folk og bygninger.
Under våre mange besøk i byen var det nesten obligatorisk å kaste et blikk inn i Stefansdomen. Denne gang var det en økumenisk gudstjeneste da jeg kom innenfor.
Mitt besøk i Wien falt tidsmessig sammen med årets bokmesse i Frankfurt. Årets æresgjest var Norge, og i vinduene til Dombuchhandlung am Stephansplatz var atskillige tyskspråklige oversettelser av norske bøker utstilt. Her kan vi se navn som: Agnar Mykle, Agnes Råvatn, Anne Østby, Eivind Hofstad Evjemo, Ellen Vahr, Erik Fosnes Hansen, John Kåre Raake, Jostein Gaarder, Jørn Lier Horst, Knut Faldbakken, Knut Hamsun, Lars Lenth, Levi Henriksen, Lotta Elstad, Maja Lunde, Monica Kristensen, Nina Lykke, Per Petterson, Samuel Bjørk, Simon Stranger og Thure Erik Lund.
Vi har passert huset der Beethoven bodde i mer enn ti år atskillige ganger. Denne gang gikk jeg innenfor, og besøkte museet i den lille leiligheten i Mölker Bastei og fikk blant annet se det håndskrevne partituret til hans sjuende symfoni.
En side av partituret til sjuende symfoni.
Mine vandringer brakte meg blant annet til grekernes tradisjonelle kvarter, Griechenviertel. Her avla jeg et hurtig besøk i den gresk-ortodokse kirken zur heiligen Dreifaltigkeit og følte meg plutselig hensatt til det østlige Middelhav.
Men man skal ikke gå lange veien før det hele igjen er umiskjennelig wienersk.
Komponisten Robert Schumann bodde i et halvt år (oktober 1838 - april 1839) i den røde bygningen her, i Schönlaterngasse.
Litt av veggutsmykningen på Basiliskenhaus i samme gate: En mann står med et speil for om mulig å drepe basilisken.
Restauranten Zum Basilisken.
Like i nærheten, i Bäckerstrasse 12, fins dette besynderlige veggmaleriet: Ei ku med briller spiller backgammon med en ulv. Warum? Det har jeg aldri fått undersøkt.
Ankeruhr ved Hoher Markt, et flott eksempel på Jugend-stil.
Rundt om hjørnet ligger denne arkitektoniske ulykken, Hotel Topazz. Selv i det konservative og stilsikre Wien kan slike uhyrligheter finne sted.
Volkspark. En stille oase like ved Ringstrasse, Hofburg og parlamentet. Her ble det en liten tenkepause på en av de mange benkene som var oppstilt.
I parken står Theseustempel, bygd i 1820 i umiskjennelig dorisk stil.
Naturhistorisches Museum sett fra parken.
Ved flere fotgjengeroverganger, blant annet her ved parlamentet, kan disse trafikklysene ses. En anerkjennelse til LGBT-personer.
Maria Theresia troner mellem Naturhistorisches Museum (som vi ser på bildet) og Kunsthistorisches Museum (som vi har i ryggen), to identiske praktbygg fra slutten av 1800-tallet.
Jeg forsto aldri hvorfor disse gatemusikantene hadde hestehoder på.
Fredsmuseet i Blutgasse.
Fredsmuseet hyller forskjellige fredshelter, heriblant vår egen Johan Galtung:
Synet av Johan Galtung brakte gamle erindringer fram hos meg. I sin tid benyttet jeg alle muligheter til å høre ham som debattant ved forskjellige anledninger. Han hadde sterke og friske synspunkter, og en suveren evne til å spissformulere og provosere. Man hadde alltid ting å tenke over etter disse debattene, og nye perspektiver med seg hjem i bagasjen.
Man kan diskutere posisjoner fram og tilbake, men essensen i Galtungs virke er viljen til å finne veier ut av interessekonflikter uten bruk av vold. Han har en meget sitatverdig formulering: "Enhver konflikt er løsbar uten bombing. Vær kreativ!". Og for mange av oss i vennekretsen som skulle ta stilling til militærtjeneste med mer under den kalde krigen, ble boka Gandhis politiske etikk, som Galtung skrev sammen med Arne Næss, en viktig kilde til våre overveielser. Dette er en av de bøkene som har gjort aller størst inntrykk på meg, både den gang og videre gjennom livet.
Og så et helt personlig minne: Galtung kunne i manges øyne framstå som arrogant, men jeg hadde gleden av å oppleve det motsatte. I 1982 var jeg på en rundreise i Norden med tog sammen med min venn Arne, hvor vi tok en avstikker bak "Jernteppet"; med Repin-ekspressen fra Helsinki til Sovjetunionen og Leningrad, som byen het den gang. Nå heter byen Sankt Petersburg og ligger i Russland. Mens vi sto og ventet på å sjekke inn på Hotel Olgino utenfor selve byen med våre Norrøna-ryggsekker med norske flagg påsydd bakpå, lød det plutselig en norsk stemme. Det var Johan Galtung som ga seg til kjenne, og var nysgjerring på oss og vår åpenbart selvstendige reise, uten å være del av et reiseselskap. Det ble en kort men hyggelig snakk. Hyggelig at han tok kontakt i oppstyret i resepsjonen.
Det er mange forbindelser mellom Danmark og Østerrike. Da jeg var på besøk, var det en utstilling på Möbelmuseum Wien, "Made in Denmark". På reklamen her har de brukt Kay Bojesens klassiske ape som blikkfang.
Graben i mørket. Jeg bodde på hotell i en av de første sidegatene til venstre i bildet her. Dette er min siste kveld for denne gang. Det har vært en surrealistisk reise hvor jeg har vandret vidt og bredt og tatt inntrykkene til meg, samtidig som tanken på henne som vansmekter der hjemme har fulgt med hele veien.
Siste dag. Jeg har noen timer før jeg skal fly hjem igjen, og avlegger en visitt i Stadtpark. Det er en praktfull høstdag med varme i luften, og folk slapper av i det grønne foran Kursalon Wien.
På min vandretur mot Stadtpark kom jeg forbi denne skiltingen, og var glad for at jeg ikke skulle finne en parkeringsplass akkurat her.
I Stadtpark er det mange monumenter til minne om østerrikske komponister, blant annet den berømte Johann Strauss Denkmal. Men jeg valgte meg den bemerkelsesverdige komponisten Anton Bruckner. Jeg har større affinitet til hans tyngde og alvor enn de mer feterte valsekomponistenes letthet.
Stadtpark. Unge og gamle har funnet veien ut i solskinnet og nyter dagen. Mitt opphold her går mot slutten. Det har vært avkopling, men også vondt å gå omkring i denne byen, som jo egentlig er Lises by og gjennom henne nå også "min" by. Hvis jeg skulle nevne de tre byene i verden jeg føler sterkest tilknytning til, blir svaret helt naturlig Oslo, København og Wien.
Men nå skal jeg hjem til den nådeløse virkeligheten igjen.
Stefansdomen med nattsvart himmel over blir mitt punktum fra denne underlige reisen.