Julehilsen fra et travelt år
(Desember 2005)
Dette har vært et begivenhetsrikt og spennende år. Det toppet seg i sommer da vi kjøpte hus like utenfor København, i Rødovre kommune. Huset er ikke kjempestort, men har mye sjarm - synes i hvert fall vi - og en usjenert hage som stadig vitner om at det har bodd en gartner i huset i femti år.
Tobias har gått ut av 9. klasse på ungdomsskolen, og har begynt på etterskole (tilsvarende folkehøyskole i Norge, men altså for 16-åringer og der omkring) langt sør, på Falster. Han stortrives med det. Heldigvis kommer han hjem på besøk nå og da, og det er like hyggelig hver gang. Tobias har tjent penger ved siden av skolegang, og har vært etterspurt som badmintontrener. Han har faktisk blitt "headhuntet" til flere klubber, og har kunnet koste på seg å si nei til flere av dem!
Andreas er enebarn i år, og ser ut til å nyte forholdene. Han er i en alder av fjorten år den høyeste i hele Louv-familien, og vi har et veddemål om hvorvidt han blir høyere enn meg eller ei. Jeg har avslått å gjøre en for stor innsats, for han er allerede faretruende nær. Andreas er sterk som en bjørn, og lett å be om hjelp. Det har vært en velsignelse med tanke på alle de tunge løftene vi har hatt i år. Også Andreas har begynt å tjene penger. Han hjelper til på skolebiblioteket, og har begynt å komme med stikkbemerkninger om hvordan mine bøker står henslengt i bokhyllene.
Mange foreldre synes det er hardt å ha fjortenåringer i huset, men det er på ingen måte vår erfaring. Nå har vi opplevd to ganger at drengene har passert denne "magiske" grensen uten den store dramatikk. Det er tvert imot interessant og spennende å erfare at det kommer mer substans i meningene og i argumentene. Drengene er begynt å bli politisk interessert, og har holdninger til en rekke spørsmål. Og de har valgt rett side - det er nok ikke fra den kant miljøsvineri og fremmedfrykt vil komme.
Begge drengene har vært til stor hjelp i forbindelse med flytting og sjauing. Det mest kompakte vi har gjort sammen i sommer, var å bære ut og kjøre vekk anslagsvis ti tonn masse fra kjelleren, under det som nå er det oppvarmede gulvet i Tobias' værelse. Det var en helg hvor vi virkelig fikk vist hva vi kan. Rørleggeren som har hatt jobben med alt vann og all varme i huset, trodde ikke sine egne øyne da han kom mandag morgen og fant rommets gulv ferdig utgravd og ingen steinrøys utenfor.
Ellers har Lise og jeg ryddet flere leiligheter i løpet av året. Far bor nå på pleiehjem, og leiligheten måtte selges. Broderen har trukket det tyngste lasset, men vi fikk ryddet og sortert i leiligheten sammen. Det er vemodig å gå og rydde sammen det som en gang var vårt barndomshjem.
Også dette året har budt på dødsbudskap, og det er til ettertanke når gamle venner og bekjente som til og med er to-tre år yngre enn meg plutselig faller fra. Også min wienerske svigerfar døde sent i høst, og Lise, Andreas og jeg har vært hos mormor i Wien for å hjelpe til med å rydde og klargjøre til flytting til en mindre leilighet på pensjonisthjemmet.
Vi har reist litt mindre i år enn vi pleier, men noe er det da blitt. Allerede på julaften visste hele familien at påsken skulle tilbringes i New Yorks gater. Det var Lises og min gave til oss alle fire, så vi hadde god tid til å glede oss til denne reisen. Hotellet lå på hjørnet av 34. gate og Broadway, i samme kvartal som selveste Empire State Building. Så vi hadde det beste utgangspunktet for noen deilige dager der vi fikk sett mangt i denne underlige byen.
Sommerferien ble av det korte slaget i år. Vi hadde mye å stå i med i huset, og var hjemmefra kun i en uke. Den tilbrakte vi på et kurs- og konferansesenter i Sverige sammen med tre andre familier, blant annet drengenes fettere med foreldre.
På arbeidsfronten har det også skjedd saker og ting. Fra 1. april i år er jeg daglig leder i Type-it ApS i København, et datterselskap av Type-it AS i Trondheim - og det er ikke en gang aprilsnarr. Med base i Klosterstræde, som er en sidegate til Strøget, tilbyr vi sats til den danske forlagsverden. Det ser ut til å lykkes, og vår innsats er allerede synlig hos bokhandlerne i landet. Lise har en krevende stilling som prosjektleder i et firma som leverer saks- og dokumenthåndteringssystemer blant annet til det offentlige.
1. desember var det fem år siden jeg flyttet til Danmark, og det har vi da også markert. Jeg begynner å føle meg hjemme her, men det er ikke fritt for at jeg innimellom nærer en viss lengsel etter mine gamle omgivelser. Jeg føler mer og mer at jeg må være mer synlig i gamlelandet - ikke minst gjelder dette etter et år som dette. La dette være mitt nyttårsløfte, at jeg skal være mer til stede i året som kommer. Og med dette håpet og dette løftet, ønsker jeg en riktig god jul her fra København!