Oxford à la Morse
(April 2022)
The Radcliffe Camera
I mange år har jeg hatt lyst til å se Oxford, uten at jeg gjorde noe ved det. Som gammel universitetsstuderende har det for meg vært noe dragende ved dette kanskje mest berømte av Europas gamle universiteter. Og med Inspector Morse- og Lewis-seriene ble lysten til å se disse berømte miljøene vakt til live igjen, stadig uten at jeg gjorde noe ved det.
Men i år ble det til virkelighet. Jeg har en liten liste over steder jeg gjerne vil se så lenge muligheten er der, og etter å ha vært nede i en stemningsmessig bølgedal i noen tid, og dessuten hemmet av corona-pandemiens begrensninger, kom muligheten i år.
Jeg hadde godt reisefølge. Det er mye hyggeligere å reise sammen med noen enn alene, slik jeg har gjort noen ganger de siste årene. Min gode venn Jørgen var helt med på ideen om å gå fra pub til pub i Morse's fotspor. Jørgen er som meg enkemann. Vi var en kvartett som møttes ofte, ikke minst fordi våre elskede Lise og Eva sørget for det. Nå er vi kun en duo, og gjør så godt vi kan. Og plutselig en tidlig vårdag sto vi midt i selveste Oxford.
The Red Lion, tvers overfor hotellet vårt
Etter flyreisen fra Kastrup til Heathrow og en drøy times busstur, var vi i Oxford sentrum, bare et steinkast fra hotellet vårt, og enda et lite steinkast fra alt det vi håpet å se. Etter å ha satt bagasjen på værelsene, gikk vi de få metrene tvers over gata og fikk den første pint øl, før vi bega oss mot Broad Street og alle severdighetene som viste seg å ligge med få meters mellomrom - uten speilreflekskamera over skulderen denne ettermiddagen, men med mobiltelefon i lomma med nesten like godt kamera.
Hurtig kikk inn gjennom porten til Trinity College
"Sukkenes bro" mellom to av bygningene i Hertford College
Fasaden til Bodleian Library
The Radcliffe Camera
University Church of St Mary the Virgin
Jørgen og jeg nyter en Nicholson's Pale Ale på puben The Crown
Det var lett å komme i kontakt med andre mennesker, fant vi ut. Det ga oss en fornemmelse av å komme litt "under overflaten". På King's Arms denne ettermiddagen satt vi ved et bord sammen med to lokale, eldre menn. Etter en stund henvendte de seg til oss og spurte hvor vi kom fra. De mente å ha fastslått at vi var hendholdsvis dansk og norsk. Vi nevnte vårt Morse-inspirerte besøk i byen, og de fortalte at de begge hadde kjent Colin Dexter. Det viste seg også at den ene hadde vært ansatt ved Oxford University Press som redaktør av ordbøker for ikke-engelsktalende. Vi forsøkte å finne ut om vi kanskje hadde felles kjente, men det hadde vi ikke.
Ifølge de to distingverte herrer, snakket Colin Dexter om å skrive kriminalromaner i flere år. De fortalte at hans kone til slutt fant fram papir og penn og la det foran ham med beskjeden om at nå kunne han bare begynne. Og det resulterte i Last Bus to Woodstock. Om det foregikk akurat slik eller ei, så er det da i hvert fall en god anekdote.
Den ene av de to herrene bodde i Woodstock, og da vi nevnte at vi kanskje ville ta en utflukt til Blenheim Palace (som ligger ved Woodstock), ble vi sporenstreks invitert til en pub-runde der med lokal veiviser. Vi utvekslet telefonnumre, men denne utflukten ble det aldri noe av. Vi fant at vi ville fordype oss i selve Oxford, som man nå kan på fire dager.
Annen dag
Bindingsverkshus i gågata Cornmarket Street
The Saxon Tower fra ca. år 1040, like før den normanniske erobringen
Kirken St. Mary Magdalen
Christ Church College sett fra parken Christ Church Meadow på sørsiden
Christ Church College
Christ Church College
Plenen skal være hard og flat!
Christ Church Meadow
Rose Lane på vei fra parken mot High Street
Etter denne spaserturen i parken, fikk vi en kopp varm sjokolade før vi vandret videre langs Longwall Street mot et college av nyere dato.
St. Catherine's College
Vi så ikke utelukkende de gamle delene av universitetsbyen. Vi hadde også en visitt på St. Catherine's College, som er tegnet av Arne Jacobsen.
St. Catherine's College
Spisesalen er bygd med nye materialer og bygningstekniske muligheter som ble tilgjengelige i arkitekturen på 60-tallet. Takket være de lange, armerte betongdragerne i taket, kunne Jacobsen tegne en sal av anselig bredde, uten å skulle ha søyler i salen.
St. Catherine's College
Arne Jacobsen er en fetert arkitekt, og han har tegnet mange offentlige bygninger rundt om. Personlig synes jeg at hans eksteriører kan være ganske kjedelige, som det her - eller rådhuset og biblioteket hjemme i Rødovre.
Puben St. Aldate's Tavern, som vi var innom en håndfull ganger. Her kommer tilsynelatende mest lokale stamkunder. Det lot til at mange kjente hverandre godt, og de heiet på de samme fotballagene. En av gangene vi var der, ble en fotballkamp mellom Tottenham og Newcastle spilt, og det var stor jubel da Newcastle scoret det første målet i kampen. Senere scoret Tottenham en rekke ganger, og interessen i lokalet dabbet av. Det var kun én som jublet hver gang de andre scoret, det var en asiatisk utseende ung mann, student kanskje, som ble mer og mer begeistret etter hvert som kampen skred hen. Da det var Jørgens tur til å hente en pint, kom han i snakk med en av fyrene som hang i baren, og han fortalte at man i Oxford nok ikke var så fotballfrelste som så mange andre steder, men at de hadde en hang til å holde med "the underdogs".
Christ Church College, spisesalen
På vei til Evening Song i Christ Church Cathedral inne på colleget. Spisesalen til høyre. Vi var innom i porten tidligere i dag for å høre om det var mulig å få en omvisning. Men vi fikk et vink om at vi kunne være med på aftensang i katedralen hvis vi møtte opp kl. 17:50. Så det gjorde vi.
Sangerne er ankommet, nå kommer prestene. Messen begynte kl. 18, det vil si 18:05. Forklaringen er at man i kirken følger gammel Oxford-tid, som er fem minutter etter Greenwich-tiden.
Det første som slo meg da messen begynte, var at koret langt fra var et elitekor. Ærlig talt hadde jeg regnet med et guttekor, men dette var et blandet kor med ca. 20 voskne menn og kvinner. Vi fikk mer å vite om koret senere.
Det andre som slo meg, var at akustikken i den relativt store kirken var temmelig tørr, langt fra den store etterklangen jeg hadde ventet meg. Jeg vet ikke om dette henger sammen med at kirken er ganske underlig utformet. Selve kirkeskipet er overraskende kort, mens koret er meget langt, og alteret langt vekk fra der vi skulle sitte, ikke vendt mot alteret, men vendt mot hverandre på hver side av midtgangen. Kirken er en korskirke, og det går sideskip hele veien på begge sider, så jeg ville ha trodd at etterklangen skulle være betydelig, men den var likevel påfallende kort. (Litt om hvorfor kirkeskipet er så kort nedenfor...)
Det tredje interessante denne ettermiddagen var at presten, da messen var over, inviterte dem som hadde lyst på en drink i et sidekapell. Det må være første gang jeg er blitt invitert til en drink i en kirke.
Vi takket naturligvis ja, og fikk et glass champagne i hånden og kunne mingle. Vi kom i snakk med en av de mannlige koristene, som viste seg å være ringer i katedralen (og colleget). Han fortalte at de som var med i koret denne kvalden, var frivillige som ble ringt opp etter behov. De er 90 personer som man kan ringe til for å få et fungerende kor til hver av de seks Evening Songs hver uke. Han fortalte at det normalt er et guttekor som synger fast, men de skal jo ha ferie innimellom, og da trer de voksne til. Guttene får betalt for å synge, de voksne er som sagt frivillige.
Vår venn "Ringeren i Christ Church" var en snakkesalig mann, og vi fant at vi kunne spørre ham en ting vi hadde stusset over under messen. Det her var jo en anglikansk gudstjeneste, men da forsamlingen skulle framsi trosbekjennelsen, undret følgende passus oss: "I believe in the Holy Ghost; the holy catholic Church; ...". Han forklarte oss at det er vesentlig at ordet "catholic" i denne sammenheng er skrevet med liten "c". Ordet "catholic" betyr ifølge ham bare alminnelig eller allmenn, og at ordet også brukes i sammenhenger hvor man ikke er så firkantet. Han brukte eksempelet med hvitvin og rødvin; hva liker man best? Hvis man liker begge deler, kan man erklære seg som "catholic". Mer ligger det ikke i det. (På dansk har man for øvrig en noenlunne tilsvarende vendig, hvis man er lidt likeglad. Vendingen blander betegnelsene romersk-katolsk og gresk-ortodoks, og man sier "Jeg er fuldstændig græsk-katolsk!".)
Da vi sa at vi ville trekke oss tilbake, fulgte vår venn med oss ut. Ute på Tom Quad, den kvadratiske plassen midt i komplekset, fortalte han om kirken og colleget og deres historie. "Quad" er kortformen av ordet for kvadrat, og man har åpenbart hatt en forkjærlighet for kvadratiske, åpne rom i planleggingen av de forskjellige collegene i byen.
"Ringeren" fortalte at katedralens tårn (litt til venstre for midten i bildet) hadde klokkene inntil kardinal Thomas Wolseys tid. Før han røk uklar med Henrik VIII hadde han store planer for utviklingen av bygningsmassen. Katedralens tårn skulle fjernes, og klokkene overføres til det lave tårnet ved trappehuset til spisesalen til høyre i bildet. Nesten alle klokkene henger her i dag, bortsett fra den største, "Big Tom", som henger i tårnet ved inngangen fra St. Aldate's Street. Det gamle tårnet ble aldri fjernet, og det nye til høyre i bildet ble aldri bygd opp til planlagt høyde.
Og så til forklaringen på katedralens korte skip: Før Wolseys dager stakk kirkeskipet inn i plassen som vender mot oss på bildet, og forstyrret inntrykket av det kvadratiske gårdsrommet. En ikke ubetydelig del av kirken ble derfor fjernet, og plassen framstår i dag som perfekt kvadratisk.
Tårnet over inngangen ved St. Aldate's Street, er tegnet av Christopher Wren, som har tegnet utrolig mange av Londons kirker etter brannen der i 1666. Tårnet her huser den største av klokkene fra katedralen, "Big Tom". Vår venn "Ringeren" kunne fortelle at man vanligvis kimer med Big Tom ved at en hammer slår på den, men ved helt spesielle anledninger kimer man ved at selve klokken svinger, typisk ved kongelige begivenheter. Siste gang det skjedde, var ved Prins Philips død.
Vel ute på gata, ved bussholdeplassen som vår venn skulle reise hjem fra, så vi puben "Old Tom", som vi hadde tenkt å besøke. Det syntes han ikke var en god idé, for ølet der var ikke særlig godt. Da heller St. Aldate's Tavern (som vi allerede hadde besøkt) eller aller helst The Bear.
Tenk hva man kan få vite av en lokal person som kjenner og er stolt av sin by!
The Bear. Her har de skjenket øl siden 1242. Jeg hadde allerede fått en anbefaling av puben av en god kollega fra tiden i Kunnskapsforlaget, og nå fikk vi den også utpekt av en av de lokale kjennere. Så det var jo uomgjengelig at vi skulle prøve å komme innenfor. Vi prøvde tidligere på ettermiddagen, men da var det proppfullt. Denne gangen lyktes det. Det er nok den eldste puben jeg noen gang har besøkt.
Og vi fikk hver vår pint av George Gale's HSB.
Tredje dag
En ny dag med nye nye vandringer blant levende historiske monumenter.
The Sheldonian Theatre, tegnet av den den gang unge Christopher Wren
Fasaden til Bodleian Library
Ved inngangen til Bodleian Library står denne statuen av William Herbert, den 3. Earl of Pembroke. Han var Chancellor of the University 1617-30.
Han ser da godslig ut?.
Det var ikke tillatt å ta bilder inne i biblioteket, så jeg kjøpte et par postkort for å kunne vise det her.
På siden av statuen ved inngangen til biblioteket står dette våpenet, hvor den oppslåtte boka med den latinske teksten er den samme som pryder taket inne i biblioteket. "Dominus illuminatio mea", de første ordene i den latinske versjonen av Salme 27.
En gang var metafysiske spekulasjoner kanskje den viktigste og til tider vanskeligste delen av filosofien, men i nyere filosofi spiller disse ikke noen stor rolle. Men kanskje kan mye av det som skrives under inntrykk av kvantefysikk og relativitetsteori betraktes som en renessanse for slike spekulasjoner?
The Radcliffe Camera. Før reisen var jeg usikker på hvor tilgjengelige de forskjellige severdighetene ville være, kanskje skulle man løse billett for å slippe inn. Men så viste det seg at nesten alle de "ikoniske" stedene man hadde sett og hørt om, simpelthen ligger i byen der folk ferdes. Jeg var så begeistret over å kunne passere den runde bygningen gang på gang, og jeg måtte knipse et nytt bilde nesten hvar gang.
High Street sett fra toetasjes buss.
Bokhandelen Blackwell's på Broad Street, med vannhullet White Horse i midten
Weston Library
Etter besøket på Bodleian Library i går, var det naturlig å besøke Weston Library. Det ligger på Broad Street, bare få meter fra det gamle biblioteket, i en mer moderne bygning fra slutten av 1930-tallet og oppdatert senere. Biblioteket er en av flere avdelinger av Bodleian Library.
Weston Library, over inngangen og kafeteriaen
Alle de gamle skattene, som for eksempel tre håndskrifter av Magna Carta, oppbevares her. De gamle skriftene er sikrere bevart her enn i de gamle bygningene. Det var en særutstilling av bøker fra eller om Nederlandene da vi var der. Vi spurte etter Magna Carta-skriftene, men de var ikke tilgjengelige da vi var der.
Weston Library
Weston Library
Christ Church College sett fra parken på sørsiden. Vi er på vei til en guidet omvisning inne på colleget.
Trappene opp til spisesalen. Harry Potter-fans kan kjenne igjen både disse trappene og selve spsesalen fra filmene.
Denne måte å utsmykke takhvelvingene på, er et særmerke for engelsk sengotikk.
Spisesalen.
Spisesalen.
Spisesalen. Hovedbordet, eller High Table, som det heter på engelsk, står på et lavt podie langs den fjerneste kortveggen. Alle andre bord utgjør langbord som står på langs.
Henrik VIII og kardinal Wolsey
Den engelske filosofen John Locke var blant de få portretterte jeg gjenkjente
Inngangstårnet bak til venstre. Utstikkerne langs innersiden av det opphøyde gangarealet var i Wolseys tid tiltenkt å bære søyler som skulle skape en overbygd søylegang rundt om den kvadratiske plassen.
Peckwater Quad. Her er studentene innlosjert, midt imot biblioteket bak ryggen på fotografen.
Grafitti med kritt. Det er en tradisjon at man skriver med kritt på veggene for å minnes kapproingsregattaene hvor man konkurrerer med universitet i Cambridge.
Katedralen med det lange koret og det korte skipet
Katedralen med de sær-engelske takkonstruksjonene
Visstnok den eldste glassmosaikken i kirken
St. Aldate's Street med tårnet til Christ Church College
Jeg var nødt til å kikke to ganger opp på taket av denne bygningen før hjerterytmen igjen falt til det normale.
Broad Street. Mørket faller på
The Sheldonian Theatre
Man kan i mørket ane noen portrettbyster på sokler foran den avrundede fasaden. Jeg kommer tilbake til disse senere.
"Sukkenes bro"
Weston Library
Aftenstemning i Oxford
På vei inn til kveldens nest siste øl på King's Arms
Vårt siste stopp den siste kvelden var White Horse, vårt annet besøk her. Vi kom i snakk med en eldre, korpulent herre som fortalte om den danske cricket-stjernen Ole Mortensen og et yngre par, hvor hun hadde en bror bosatt i København og han hadde vært i Bergen med ubåt.
Fjerde dag
Første post på programmet var et besøk på The Randolph's Hotel, hvor vi ville spise en riktig engelsk frokost. På vei til restauranten The Alice (inspirert av Alice in Wonderland), oppdaget vi Morse Bar, og måtte ta den i øyesyn.
Morse Bar i Randolph's Hotel
Morse Bar i Randolph's Hotel
Etter frokosten kom vi inn på Balliol College, et av de aller eldste collegene ved universitetet. Selv om vi kom litt før det hele åpnet, slapp vi inn, hvis vi lovte å ikke gå i spisesalen før etter kl. 11.
Balliol College. Kapellet
Balliol College. Kapellet sett fra prekestolen
Balliol College
Balliol College
Balliol College
Balliol College. Spisesalen
Balliol College. Spisesalen
Balliol College. Spisesalen sett fra hovedbordet
Balliol College
Flere kritt-memoarer fra rokonkurransene.
King's Arms en siste gang
Innen vi skulle hente bagasjen og sette oss på bussen, kunne vi nå en siste pint og en matbit. Etter å ha fått mye god, engelsk mat i løpet av disse dagene - fish and chips, cumberland-pølser med potetmos, shepherd's pie, ostetallerken med blant annet stilton, foruten frokost med pølser, bacon, sopp, egg og black pudding - fikk vi denne gang en sandwich som ikke var særlig god og dessuten umulig å innta; brødskivene var to centimeter tykke og umulige å angripe med kniv og gaffel og besværlig å spise med fingrene uten å få både hender og ansiktet smurt inn i smør og andre herligheter. Men ølet var godt, og stemningen like upåklagelig som under hele reisen.
Et par ord om hva vi slukket tørsten med
Et gjennomgangstema for reisen var naturligvis besøkene på forskjellige puber og å smake på flest mulige engelske ølsorter. Vi forsøkte å unngå samme øl to ganger, men vi kom til å gjenta oss selv et par-tre ganger i løpet av dagene. For å hjelpe hukommelsen, hadde vi telefonen med til disken hver gang en av oss bestilte, og tok et bilde av tappekranen. Her er en kavalkade over nesten alle ølmerkene (klikk en enkelt gang på etiketten for å starte "lysbildeshowet"):
Et par ord om portretthodene ved The Sheldonian Theatre
I Morse- og Lewis-filmene er det mange scener fra Oxford, og mange fine miljøer og flotte detaljer. Men noen ganger har bildene inkludert portrettbystene på baksiden av The Sheldonian Theatre, og hver gang har jeg fått inntrykk av at de ser noe aparte ut. Når jeg nå var her i denne ellers meget vakre byen, fikk jeg også mulighet for å studere disse hodene litt nærmere. Og de er temmelig merkelige, det må jeg fastslå. Umiddelbart tenker jeg at de ser ganske amatørmessige ut, men det viser seg å ikke være tilfellet.
Det her hodet er i mine øyne rett underlig. Det har sin egen estetikk, hvis man skal være diplomatisk, helt ulikt de greske og romerske tradisjonene, som kunsten i lange perioder har hatt som ideal. Men etter å ha googlet, viser det seg at disse hodene er utført av en anerkjent skulptør, William Byrd, på oppdrag av den da unge arkitekten Christopher Wren omkring 1669.
Wren er arkitekten bak The Sheldonian Theatre, og han var frustrert over et trangt budsjett under byggingen og skal derfor ha bedt Byrd om å lage portetter med overraskede og sjokkerte ansiktsuttrykk.
Det første ansiktet er kanskje ikke veldig påfallende, men her synes jeg det hele begynner å bli besynderlig. Det med de sjokkerte uttrykkene har skulptøren lykkes med, men er det "stor kunst"? Er det bare pupillene som er merkelige, eller er det hele portrettet som er bisart?
De hodene som står der i dag, er tredje generasjon byster. Noen av de opprinnelige er forsvunnet og noen er ganske forvitret. De er senest restaurert eller skiftet ut tidlig på 1970-tallet.
Jeg bringer her et tredje bilde, og det blir bare verre og verre etter min smak. Her er det mer enn bare påfallende pupiller; her er nesa, munnen, tennene med mer ganske forferdelige. Det er i hvert fall min egen bedømmelse av disse besynderlighetene.
Et par ord helt til slutt
For at ikke min kritikk av disse i alt 17 hodene skal bli siste ord fra en vidunderlig reise til Oxford, vil jeg framheve to av de fineste tingene vi fikk se.
The Radcliffe Camera, den kanskje mest karakteristiske av Oxfords bygninger
Christ Church College sett fra sør, utstråler ro, skjønnhet og harmoni
Og så vil jeg si en stor takk for godt reisefølge. Vi trengte nok begge to til å komme litt vekk og se og oppleve. Det er mye vakkert i verden, og livet går videre.