Inntrykk fra Bayreuth
(August 2008)
For ti år siden var vi fire gode kollegaer med operainteresse som fant ut at vi ville til Bayreuth, til de berømte Wagner-festspillene. Så vi sendte en søknad uten å få billetter, men fikk et slags kønummer og en beskjed om at det nok ville ta ca. ti år å få en plass i salen. Og slik gikk det!
Vi fikk oppleve Nibelungenringen i perioden 20. - 25. august. Da var vi fire ganger i Festspielhaus på Grüne Hügel ikke langt fra Bayreuth sentrum. Selve huset fortjener en omtale, så det kommer jeg tilbake til. Det var først og fremst musikken som sto i høysetet. Og flott var det, det er det ingen tvil om.
Her er spilleplanen for denne siste av tre omganger med Nibelungenringen som ble framført under årets festspill:
| Das Rheingold | Rhingullet | 20. august 18.00 |
| Die Walküre | Valkyrien | 21. august 16.00 |
| Siegfried | Siegfried | 23. august 16.00 |
| Götterdämmerung | Ragnarok | 25. august 16.00 |
Det er de virkelige operaelskerne, og framfor alt Wagner-tilhengerne i særdeleshet som møtes her under denne unike festivalen. Og rekrutteringen skjer i høy grad blant de velstilte i samfunnet. Her ser man de flotteste kjoler, og festfaktoren er høy.
Vi ble kalt inn i salen av åtte messingblåsere fra altanen foran Festspillhuset i alt ti ganger. Rhingullet er uten pauser, men Valkyrien, Siegfried og Ragnarok har alle tre to pauser. Trompetene og trombonene spilte korte fanfarer basert på noe av det vi kom til å høre inne i salen i løpet av den neste timen. Mye bedre enn en kjedelig ringeklokke, og det skapte forventninger om hva vi skulle oppleve inne i salen.
Inne i salen erfarer man et publikum som er vant til å sitte stille og lytte. Når lyset dempes gradvis før teppet går til side, avtar også samtalene i samme gradvise tempo, og innen lyset er helt slukket er det fullstendig stille i salen. Det fins neppe noen ansamling av 1150 mennesker som kan produsere en så overbevisende stillhet. Og det er nødvendig, for hele denne opera-maratonen begynner med orkesteret i pianissimo.
Rhingullet, den korteste av operaene, framføres uten pause, og åpner med et scenebilde fra Rhinens bunn. Scenebildet ovenfor hadde en slående effekt, og jeg tror det er det flotteste jeg har sett på teater. Det er vanskelig å vise bilder av oppsetningen, da det er opphavsrettslige begrensninger på det meste, men dette bildet er etter sigende med blant pressebildene som presenterer årets festspill.
Regien var ved den gamle teaterløven Tankred Dorst, kjent fra Oslo bl.a. som mannen bak den frodige Merlin på Det Norske Teatret. Både i Rhingullet og Valkyrien var regi og scenografi oppfinnsom og original, og så pass diskré at de ikke kjempet mot musikken om publikums oppmerksomhet. Det er etter min mening et stort problem ved operaoppsetninger for tiden at scenografi og regi stjeler bildet i altfor høy grad, og fjerner fokuset fra det viktigste, musikken. Men ikke her, i hvert fall ikke i de to første operaene. Det skulle vise seg at den sceniske oppfinnsomheten ble mindre i de to siste operaene. Men selv om vi i siste opera, Ragnarok, ble presentert for både en naken gutt og en ditto voksen dame, framstår det sceniske som helhet som langt mer edruelig enn hva man kan risikere å se når man går i operaen ellers.
Jeg hører ikke til blant de mest altspisende operatilhengere, og jeg har mine forbehold nettopp når det gjelder Wagner. Jeg synes ikke at han har tilstrekkelig mange musikalske ideer til å holde på så lenge som han gjør. I Rhingullet og Valkyrien går det veldig godt, de henger godt sammen etter min smak, og man får presentert mange gode musikalske øyeblikk i disse operaene.
Annerledes blir det i Siegfried og Ragnarok. Det presenteres ikke så mange nye temaer, og enkelte av scenene blir temmelig lange. Første akt av Ragnarok er historiens lengste sammenhengende musikkstykke, den varte i dette tilfelle i to timer og ti minutter, og musikalsk får vi i en viss utstrekning høre variasjoner over ting vi har hørt før. Wagner innførte de såkalte ledemotiver som identifiserer de forskjellige rollefigurene, og jeg ble sittende litt og fundere over om ikke denne ideen er en unnskyldning for å la være å komponere ny musikk.
Så fikk jeg sagt det!
Men når dette er sagt, er jeg faktisk begeistret. Det er mange fantastisk flotte øyeblikk, og selv om jeg har hørt disse operaene før, både på plate og på scenen (i Helsinki i år 2000), oppdaget jeg mange nyanser i musikken som jeg ikke har oppfattet før. Særlig når det gjelder orkestreringen ble jeg slått av de fine detaljene. Jeg har ment at en Wagner-opera er omtrent som å starte et maskineri som bare går og går, men det var definitivt ikke tilfellet her. Den slags er jo i en viss grad et spørsmål om fortolkning, og det er liten tvil om at dirigenten, Christian Thielemann, hadde funnet en poesi i denne musikken som ikke bare jeg, men også resten av publikum satte stor pris på. Jubelen sto i taket hver gang dirigenten kom opp på scenen.
En annen mulig medvirkende faktor er den unike akustikken som fins i Festspielhaus. Wagner hadde stor kunnskap om akustikk, og det er han som har bestemt hvordan sal og orkestergrav skulle utformes.
Salen sett ovenfra er formet som en kile med scenen i den spisse enden. Bakveggen er buet. Det er en stor sal med et jevnt skrånende gulv hvor de fleste publikumerne har plass. Det er kun noen få losjer bakerst i salen. Man både ser godt og hører godt slik man sitter, og de mange benkeradene etter hverandre som fyller hele bredden fra vegg til vegg uten midtganger gir en fantastisk felleskapsfornemmelse. Ikke minst da jeg hørte applausen første gang, slo det meg at den akustiske opplevelsen av salen er helt usammenlignbar.
Sittekomforten er imidlertid ikke den beste. Det er liten plass til lange bein. Seteryggen består av en svakt buet treplate uten profil og selve setet er trukket med et cordfløyelaktig stoff. De som hadde vært der før, bar på puter som de kunne sitte på eller ha i ryggen. Det kom vi også til å gjøre, og de siste kveldene var det et fast innslag i bybildet omkring Festspillhuset å se menn i dress eller kjole og hvitt og damer i vakre kjoler med puter under armene, på vei til festforestilling.
Mest spesiell er imidlertid orkestergraven. Scenen går nesten helt fram til publikum, og det er en forholdsvis smal åpning hvor musikken strømmer opp. Bak dirigenten og foran første rad er det en krum vegg som ifølge teorien reflekterer orkestermusikken innover scenen, og der blandes den med sangernes prestasjoner som et samlet lydbilde når det når tilhørernes ører.
Orkesteret sitter på store trappetrinn nedover, vekk fra dirigenten - som i et omvendt amfiteater. Slagverket står lengst bak og lengst ned, ofte bak et tykt forheng for å dempe den voldsomme lyden der nede i orkestergraven.
Pausene varte i en time, og det var god til å strekke beina og å diskutere det vi hadde hørt. Vi brukte den første av pausene de tre siste kveldene til å spise på restauranten like ved siden Festspillhuset. Vi møtte opp før forestillingen og noterte våre bestillinger, og mat og drikke sto klart til oss på vårt faste bord. Det fungerte riktig godt.
Et litt mørkt bilde som viser benkeradene inne i salen.
Her ser vi (håper jeg, til tross for den dårlige kvaliteten) sangerne motta applausen etter at de aller siste toner av denne operasyklusen har fylt lokalet.
Vi bodde på Hotel Grunau litt utenfor bysenteret. Det var ikke et spesielt severdig hotell, men det fungerte utmerket til å huse festspillgjester. Hotellet organiserte maxitaxitransport til og fra hotellet, og det var bare å tegne seg på en liste hvis man ønsket skyss den ene eller begge veier. De var også parat til å betjene oppstemte operagjengere med både drikke og varm mat, selv om det kunne bli temmelig sent.
På hotellet bodde det seks andre norske festspilldeltakere, og det ble mange diskusjoner og hyggestunder med dem. To tyske og et spansk par samt noen flere var faste taxipassasjerer, og vi fikk også kontakt med det ene av de to tyske parene.
Her er så kvartetten under en pause den siste kvelden i Bayreuth. Ti år måtte vi vente, og det var vel verdt å vente på!