Oktoberdager i Dublin
(Oktober 2024)
Årets femte reise brakte meg til Dublin. Og også denne gang hadde jeg fornøyelsen av å reise sammen med gode venner, som i tillegg kjenner Dublin godt. Det er mye hyggeligere å reise sammen med noen enn å reise alene.
Dette var mitt første besøk i byen, og i Irland i det hele tatt. Jeg har lenge hatt lyst til å se irenes hovedstad, og nå ble det endelig til noe. Et av de største trekkplastrene for meg var muligheten for å se Book of Kells, dette mer enn tusen år gamle manuskriptet som er utstilt på Trinity College. Bildet øverst er fra utstillingen som forteller om manuskriptet.
Men det var også mangt annet å se og smake, så etter at vi hadde sjekket inn på hotellet i Pearse Street, fant vi en lokal pub like i nærheten, som også ble en slags stamsted for oss:
Doyle's
Finn, meg, Peter og Anne på Doyle's.
De første dagene var vi en kvartett. Finn og Anne er gamle venner, og Finn var min arbeidsgiver i sin tid på Niels Bohr Arkivet. Peter er en av Annes tidligere elever som gymnaslærer i Odense, og han er Dublin-kjenner og forfatter av både artikler og reiseguider om Dublin. Han var en glimrende cicerone de første dagene, innen han måtte hjem igjen på arbeid.
På veggen utenfor Doyle's stod dette visdomsordet. Jeg kan ikke helt bestemme meg for om det virker optimistisk på meg, eller snarere pessimistisk/realistisk. Men for oss var disse dagene i hvert fall "a good time"!
Etter å ha inntatt smakfull pubmat og drikke, bega vi oss ut i byen. Vi bodde på sørsiden av elva Liffey, og krysset som det første over til nordsiden og hovedgata O'Connell Street via brua som også bærer hans navn.
O'Connell Bridge med publikumsvant skårunge
O'Connell Street er en bred gate med et yrende liv. Det er et knutepunkt for busser og trikker, og fortauene er fylt av mennesker. Statuen over de grønne toetasjes bussene er av ▶Daniel O'Connell (1775 - 1847). Legg merke til den høye, slanke nålen som reiser seg i bakgrunnen. Det er The Spire fra 2002, som kneiser hele 120 meter opp i luften. Ved foten er diameteren tre meter, på toppen 15 centimeter.
General Post Office
Ved krysset der The Spire står, ligger det gamle hovedpostkontoret. Mye av bygningen ble ødelagt under påskeopprøret mot det engelske styret i 1916, men søylene foran hovedinngangen ble stående.
Gågata Henry Street med The Spire i bakgrunnen
Ha'penny Bridge
Etter en vandretur nordpå, krysset vi Liffey via Ha'penny Bridge, som fotgjengere har kunnet bruke siden 1816. Opprinnelig kostet det 1½ pence (penny-ha'penny) å krysse den, men fra 1919 er det gratis. Før brua kom, kunne man ros over med båt.
Aston Place
Aston Place
Da mørket falt på, vandret vi vestover fra hotellet og inn i området Temple Bar. Fra gammelt av var dette området eid av familien Temple, og da det ligger langs Liffeys sørbredd (bar) fikk området navnet Temple Bar. I dag er det her et utall mer og mindre autentiske puber med levende irsk folkemusikk og masser av turister.
Et av mange steder med høy stemning og ditto musikk
Hva er mer naturlig enn at det fins en pub som heter The Temple Bar i Temple Bar? Dette er nok det mest berømte etablissementet i området.
Vi valgte en mer stillferdig restaurant i området, The Shack.
På vår andre dag satte vi oss på en buss for å besøke gravlunden Glasnevin litt utenfor sentrum, hvor mange av Irlands frihetskjempere ligger begravet.
Det mest iøynefallende når man har kommet innenfor, er det 55 meter høye tårnet over graven til Daniel O'Connell.
En av de første gravene man møter, er graven til ▶Roger Casement (1864 - 1916). En av hans store bedrifter var rapporten om det uhyrlige, belgiske voldsherredømme i Belgisk Congo, ▶Casement Report, i 1905. Han høstet heder i England for denne påvisningen av at visse kolonimakter i Afrika var enda verre enn engelskmennene. I 1911 skrev han en rapport om overtredelser av menneskerettighetene i gummiindustrien i Peru, og ble adlet for dette arbeidet. Han ble kalt "father of twentieth-century human rights investigations". Men han var også aktiv i den irske frihetskampen, og var blant de henrettede etter opprøret i 1916 etter et mislykket forsøk på å smugle store mengder våpen til Irland. Han ble hengt i London og gravlagt der, men ble gjenbegravet i 1965 på Glasnevin Cemetery.
Foran museet på gravlunden er det reist minnesmerker over de 16 henrettede i Dublin umiddelbart etter opprøret. Her ser vi noen få av dem.
Fellesgraven til ▶The Forgotten Ten, som ble henrettet av engelske styrker i Mountjoy-fengselet i Dublin i 1920 - 21.
O'Connell's tårn og typiske keltiske kors
Like utenfor gravlunden ligger et gammelt, tradisjonsrikt vannhull, kjent som Gravediggers.
Interiøret er som en utstilling på et museum, og det føles som om tiden har stått stille meget lenge. En herlig opplevelse å få en tår over tørsten nettopp her.
Kvartetten nyter henholdsvis Guinness og Kilkenny. Og vi fikk enda et tips fra vår kjentmann Peter. Motsatt de fleste andre ølsorter bør en Guinness kjøpes på flaske og ikke som fatøl. Hvis man på en pub kan se at de har flasker stående framme, er det et godt tegn. Og ber man om en Guinness fra flaske, får man på de rette stedene spørsmål om man ønsker en av de tempererte som står framme eller en kjølig.
Og dermed satte vi oss på bussen igjen inn mot sentrum.
På et hjørne ved Merrion Square ligger huset hvor ▶Oscar Wilde bodde i 23 år av sin barndom og ungdom.
I nærmeste hjørne inne i parken Merrion Square ble denne statuen av Wilde avduket i 1997. Han ligger henslengt med et polemisk ansiktsuttrykk på en stor blokk av granitt fra Norge.
Foran skulpturen står en håndfull blankpolerte søyler med noen av hans mange, berømte sitater. Her er et lite utvalg:
"We are all in the gutter, but some of us are looking at the stars"
"I can resist everything except temptations"
"Only dull people are brilliant at breakfast"
Wilde-monumentet er populært med mange besøkende. Her har en skoleklasse tatt oppstilling for fotografering foran skultpuren.
På vår vandring passerte vi Finn's Hotel.
Det ble etter hvert tid til lunsj og en øl. The Duke kunne tilby mye godt, blant annet en beer battered fish and chips, som var en stor og mektig porsjon som fylte godt opp.
Vi passerte statuen av ▶Molly Malone, en oppdiktet fiskerkone som er portrettert i en kjent folkevise, som også er blitt en slags nasjonalsang for Dublin. Hennes blankpolerte byste skyldes mangfoldige hender som har kjærtegnet henne siden statuen ble avduket i 1988.
Om kvelden spiste vi på restauranten The Church, som er innrettet i en tidligere protestantisk kirke, hvor ▶Arthur Guinness ble gift i 1761. Vi hadde reservert bord oppe ikke langt fra orgelet.
Det var en livlig opplevelse med levende musikk og folkedans på grunnplanet. Og maten var utmerket og drikkevarene gode, så enda en gang må vi takke Peter for de mange gode ideene til hva vi burde se og oppleve.
Så kom dagen da Finn og jeg skulle se Book of Kells. Anne og Peter, som begge er godt kjent i Dublin fra før, ville se noe annet mens vi to førstereisgutter entret Trinity College.
Trinity College - Parliament Square innenfor hovedinngangen
Det er mange som vil se den berømte ▶Book of Kells, så det er nødvendig å kjøpe billett på forhånd som gjelder for et visst tidsrom. Selve manuskriptet er utstilt i en glassmonter i et rom med fotoforbud, men det er en utstilling på stedet som forteller om manuskriptet og andre tilsvarende, bl.a. det nest mest kjente eksempelet på gammelirsk bokkunst, ▶Book of Durrow.
Det var med stor ærefrykt jeg endelig stod ansikt til ansikt med dette bokverket. Våre billetter gjaldt fra åpningstidspunktet klokka 10, og det var heldigvis ikke stor trengsel. Så vi kunne bedre se detaljene i det ellers ganske mørke rommet.
Jeg visste jo at det var forbudt å fotografere, men jeg måtte stille vakten det jeg presenterte som "a silly question". Han svarte vennlig at dumme spørsmål ikke finnes. Så jeg spurte om fotoforbudet var absolutt, eller om det var en mulighet hvis man ikke brukte blitz. I Uppsala i sommer var det jo i orden å ta bilder av Sølvbibelen uten blitz. Men han bekreftet forbudet, som jeg også gikk ut fra.
Men nå følte han åpenbart at isen var brudt, og vi kom i snakk. Han var glad for å kunne snakke med interesserte besøkende, og ga til beste noen personlige betraktninger. En museumsvakt får jo mange spørsmål og kommentarer i årenes løp, og reflekter ofte også selv over saker og ting. Blant flere ting som han presiserte var hans private teorier, var noe som sprang ut av kommentarer fra latinkyndige besøkere gjennom flere år. Hver dag blar museet om til en ny side, så i tidens løp har hvert oppslag vært å se flere ganger, og nå og da er det noen av disse som kan lese den latinske teksten som påpeker at det er feil i tekstene. Så hans teori er at flere av munkene som skrev av fra andre tekster, var helt ned til 12-13 år gamle og ikke kunne det minste latin, men gjenga bokstavenes form som best de kunne.
I biblioteket, som vi også besøkte, er en faksimile utstilt, og den kunne man ta bilder av. Så her er nesten hva vi kunne se i original litt tidligere:
Faksimile av Book of Kells i biblioteket
Biblioteket i Trinity College er overveldende flott, men det inneholder i dag nesten ingen bøker. Av sikkerhetshensyn, ikke minst med tanke på brann, er så godt som hele innholdet i biblioteket flyttet annetsteds. Det står stadig oppstilt bøker i de første rekkene innenfor inngangen, men ellers er det gapende tomme bokhyller.
Byster av filsosofer og lærde på geledd foran hver rekke av bokhyller
Sokrates mot en bakgrunn av velfylte bokhyller
Filosofen John Locke mot en bakgrunn av tomme hyller
Da jeg oppdaget den engelske filosofen ▶John Locke (1632 - 1704), begynte jeg å se etter Irlands mest originale bidrag til filosofihistorien, ▶George Berkeley (1685 - 1753) fra Kilkenny. Nå hadde vi jo stor suksess med å spørre en museumsvakt tidligere, så jeg prøvde igjen, og spurte om de også hadde Berkeley blant de mange bystene som stod oppstilt. Men denne vakten ble bare overrasket og forvirret, og kunne ikke svare. Og det kan jo kanskje være passende, når man snakker om Berkeley...
Og med hensyn til usikkerhet omkring hva som er og ikke er, eller hva og hvordan det eventuelt er, har vi her en god overgang til en langt senere formulert usikkerhet, nemlig den om hvorvidt en viss katt på et visst tidspunkt er død eller levende...
Inngangen til Physical Laboratory
Den østerrikske fysikeren ▶Erwin Schrödinger (1887 - 1961) var ansatt ved Trinity College i en årrekke fra 1940 til 1955, og det er naturligvis tankeeksperimentet ▶Schrödingers katt jeg henviser til ovenfor. Inntil nylig bar forelesningssalen på instituttet hans navn, Schrödinger Lecture Theatre. Men etter en underskriftskampanje på grunn av seksuelle overgep i hans tid i Irland fikk salen tilbake sitt gamle navn, Physics Lecture Theatre, først på 2020-tallet. Også et portrett av ham er blitt fjernet.
Tidens mening er med andre ord at han ikke skal huskes for sine bidrag til kvantefysikken, men glemmes på grunn av utukt og kritisabelt privatliv.
Vel innenfor inngangen begynte vi å orientere oss for å finne auditoriet, og var så heldige at en mann kom susende. Det viste seg å være ingen ringere enn instituttbestyreren, som var sent ute til et møte. Men han nådde å fortelle hvor vi skulle gå, og at hans aller første sak som ny bestyrer, var Schrödinger-saken. Det var ingen morsom affære, og han var ikke lysten på å si så mye om det, men hastet videre til sitt møte, ytterligere 20 sekunder forsinket.
Finn alene på tilhørerbenkene
Niels Bohr-kjenneren Finn foreleser om kvantefysikk for tom sal
Etter denne solide dosen med eldre og nyere formidling av tro og viten, kastet vi oss ut i bylivet igjen, og opp på øverste dekk i en toetasjes sighseeing-buss. Bildene herfra ble ikke særlig gode, det rister og slingrer litt for mye på toppen av en slik buss. Men stående i ro på rødt lys fikk vi en påminnelse om hva som snart venter oss. På Rory O'Moore Bridge står en tankbil fra Guinness-bryggeriet med øl på vei til puber på sørsiden av Liffey!
Etter rundturen med buss, inntok vi forfriskninger og næring på vårt stamsted Doyle's et steinkast fra hotellet. Vi ble betjent av en herlig dame som omtalte oss som "my boys".
Denne kvelden var kvartetten blitt til en trio, da Peter måtte hjem igjen til København for å passe arbeidet. Sånn er det jo med de unge mennesker, jeg kan fremdeles huske hvordan det var.
Etter en vandring langs Liffey i mørket om kvelden, endte vi på en av pubene som ligger langs elvebredden, J. R. Mahon's. Det er et etablissement i gammel stil over tre etasjer, og så stort at vi fra vårt bord øverst oppe ikke hørte at det var levende musikk på grunnplanet før vi forlot stedet igjen. Puben har sitt eget bryggeri på stedet, og vi valgte alle tre en mørk variant som passet meget godt til min chowder, den lekreste skalldyrsuppen jeg kan huske å ha spist.
På trioens nest siste dag i irenes vennlige hovedstad oppdaget vi noen av snublesteinene som er nedfelt i fortauene her og der. Nedenfor er en ganske tilårskommen og slitt erindring utenfor et av stedene som er omtalt i Ulysses av ▶James Joyce (1882 - 1941).
Denne snublesteinen til minne om ▶Brendan Behan (1923 - 64) forkynner hans mening om kritikere: "Critics are like eunuchs in a harem; they know how it's done, they have seen it done everyday, but they're unable to do it themselves".
Harmoni og monotoni langs Parnell Square
Ser man nærmere etter, oppdager man friske farger innimellom
Fest og farger gjelder også i Temple Bar
Den berømte The Temple Bar i dagslys
Ungsomsbok om Greta Thunberg i et bokhandlervindu
Vi tre var enda en gang innom stamstedet vårt nær hotellet, og Finn og jeg fikk gleden av et gjensyn med vår humørbombe av en vertinne. Og gledesstrålende ble vi igjen tiltalt som "my boys".
Da mørket falt på og vi bega oss mot vår utvalgte restaurant, passerte vi Merrion Square med statuen av Oscar Wilde, og ganske overraskende også fødestedet til Wellington, Napoleons overmann:
Den siste middagen skulle inntas på restaurant og ikke på en pub. I kveld stod fisk og hvitvin på programmet. Og på bildet her sitter vi klare til å innta tre forskjellige slags irske østers til forrett. Jeg ba servitøren om å få med østersfatet, men hun var ikke så god til å sikte. Det var et slags østers fra Connemara på vestkysten, men de to andre slagene var fra farvannet omkring Dublin. Det var utsøkt mat og vin, og hva er bedre enn å innta slikt i godt selskap?
Vår femte dag var hjemreisedag, men vi hadde tid til å se litt i dag også, ettersom vi først skulle fly om kvelden. Finn og Anne overvar en anglikansk søndagsmesse mens jeg tok det med ro et par timer etter frokosten, dels fordi jeg var i ferd med å bli forkjølet, og dels fordi min venstre akilleshæl var ganske øm. Etter hofteoperasjonen i februar er jeg helt fin i hoften, men det tar lang tid å trene seg opp til fordums vandringsmann. Og etter flere år med halting, har jeg åpenbart ikke skjøvet ordentlig fra med venstre fot, og når jeg nå forsøker å sparke normalt fra med begge føtter, merker jeg det i venstre hæl når jeg har gått mye. Og som turist blir det jo en hel del gåing.
Jeg ville gjerne prøve å se hva som eventuelt måtte finnes av markeringer av at ▶Georg Friedrich Händels Messias ble uroppført i Dublin i 1742 mens han bodde her. Litt googling ga som resultat at den skjellsettende begivenheten fant sted i Fishamble Street, som ligger like vest for Temple Bar. På bildet ser vi nesten hele gatestumpen, der den slynger seg nedover mot den sørlige elvebredden. Til høyre i bildet, der gateløpet gjør en sving, lå et konserthus den gang. I dag er alle gamle bygninger borte, men det er et par ting som markerer uroppførelsen likevel. På bildet her ses helt til høyre et skilt med teksten "Messiah". Det er en bar og restaurant som tilhører hotellet som ligger akkurat der. Legg for øvrig merke til den grå muren til venstre, den kommer jeg tilbake til om et par øyeblikk.
Hotellet heter Handel's Hotel, og ved siden av inngangen står denne inskripsjonen til minne om den første framføringen av oratoriet Messias:
Og det var tilsynelatende alt man i dag kan se på åstedet.
Jeg ankom Fishamble Street en god stund før kirkegjengerne, og satte meg inn på kafeen i svingen med det passende navnet Chorus Café og inntok en stor, god kopp kaffe. Jeg kunne ikke dy meg, men spurte verten om det var ytterligere markeringer av uroppførelsen enn det man kunne se ute fra gata. Han kunne fortelle at bygningen for lengst er borte og at det står et nyere leilighetskompleks der i dag. Men han la til at hvis man går ut gjennom en dør fra kafeen inn mot gården, hvor de har uteservering på varme dager, kan man se en skulptur som er reist inne i gården. Jeg takket og kikket ut, men satte meg pent til rette og ventet på mitt reisefølge og nøt kaffekoppen.
Da de andre to kom, ble det mer kaffe og en kake som verten selv hadde bakt. Og så ble det tid til å gå ut i gården og se skulpturen:
Jeg har litt problemer med å forstå symbolikken i forhold til 1700-tallskomponisten og hans religiøse oratorium, men den her skulpturen er altså til minne om begivenheten.
Og nå vil jeg henlede oppmerksomheten på en detalj på den grå muren på motsatt side av gatestumpen som jeg nevnte ovenfor. Den runde plaketten som kunne anes i bildet lenger oppe, viste seg å være et minne om at det på dette stedet lå en kirke viet til St. Olav fra 1100-tallet. Også kirken er for lengst borte, bare plaketten forteller sin lille del av historien om Dublin.
Den irske navnevarianten av Olav fikk meg til å fundere over navn man har funnet på gamle runesteiner fra norrøn tid. Her fins navnet *AnulaibaR skrevet med runer noen steder, og i oversettelser utlegges navnet som Olav. Det her satte min fantasi i sving; hvilke forbindelser har det vært mellom keltere og urnordiske folk i gammel tid, før vikingtiden? Det er da også flere klare likhetstrekk mellom irsk ornamentikk og den dyreornamentikk man finner flere steder på norske stavkirker? Dette bør jeg forsøke å finne ut mer om...
Lenger oppe i Fishamble Street ligger puben Powers. Her har de sørget for å bevare gamle Guinness-reklamer:
Det er ikke lang vei å gå fra Fishamble Street til Dublin Castle. Her er et par glimt derfra:
På vei tilbake til hotellet for siste gang, passerte vi Temple Bar med alle sine fargerike pub-fasader enda en gang:
Finn og Anne foran puben The Norseman i Temple Bar
Dermed er reisen på mange måter noenlunne kronologisk oppsummert, men det er ikke helt slutt på reisebrevet ennå:
Vandringer i mørke
I tidligere tider hadde jeg ofte med et stativ til mitt speilreflekskamera for nattopptak på mine reiser rundt omkring. Med min tiltakende dovenskap går jeg nå typisk ut om kvelden uten kamera, og stoler på at mobiltelefonen kan gjengi det vi ser. Kvaliteten blir mildt sagt ikke særlig god, men her kommer noen skudd i mørket likevel:
Liffey i mørke, sett mot vest med O'Connell Bridge midt på bildet
Ha'penny Bridge sett fra den sørlige bredden. Den skarpe lyskilden øverst i venstre hjørne er lanternen på toppen av The Spire. Helt ytterst til høyre i bakgrunnen ses kuppelen på Custom House.
Custom House
The Famine Memorial på den nordlige bredden av Liffey
Irlands historie på 1800-tallet er fylt av kriser og katastrofer. Det uhyggelige monumentet på bildet her ble avduket i 1997 til minne om den store hungersnøden i årene 1845 - 49. Umiddelbart skyldtes krisen fielslått potethøst i 1845 på grunn av en sykdom som angrep potetavlingene, men at katastrofen ble så omfattende, skyldes politiske, sosiale og økonomiske forhold som stadig debatteres av historikerne. Anslagsvis døde en million mennesker av sult, og et tilsvarende antall emigrerte. Man anslår et Irlands befolkning ble redusert med kanskje helt opptil 25 prosent i disse årene.
Samuel Beckett Bridge med opplyste "harpestrenger"
Regjeringsbygningene
Fotnoter
Kollektivtrafikken i Dublin er meget godt utbygd. Det er et utall bussruter trafikkert med toetasjes busser i grønt. Her er fire av dem på vei inn i O'Connell Street sørfra.
Byen har også et godt utbygd trikkenett. Noen av trikkene er moderne leddtrikker. Jeg har aldri før sett en så lang trikk som på bildet her. Jeg vet ikke hvor lang den er, men den har hele ni ledd.
Irene har i en viss utstrekning valgt å gå over til det metriske system. Her ser vi et skilt som angir hastigheten i kilometer per time i stedet for miles, som man stadig holder fast på i England og Nord-Irland. Landets valuta er euro. Og på mange av pubene har de gått over til å servere fatøl i halvlitere i stedet for pints. Men de kjører stadig på venstre side.
På vei til hotellet fra flyplassen hadde vi en meget gemyttlig og snakkesalig sjåfør. Blant mange ting han forklarte, fikk vi med oss hvordan de irske bilskiltene er satt sammen. De to første tallene angir året for bilens registrering, og det tredje tallet om det skjedde i første eller annet halvår. Denne bilen er med andre ord registrert i første halvår av 2013, og hvis det hadde stått "D" i stedet for "TS", ville vi kunne slått fast at den ble registrert i Dublin. Jeg vet ikke hvor "TS" er. Tenk hvilken kunnskap man kan erverve fra glade fortellere!
Man reiser jo ikke til Dublin helt uten å nevne det utmerkede ølet de har å by på:
O'Hara's kan fås mange steder også utenfor Irland
Hop House 13 er en ganske ny, lys pilsvariant fra Guinness-bryggeriet
J. R. Mahon's Red fås på puben med samme navn; mørkt, fyldig og smakfullt
Min favoritt i disse dagene ble Smithwick's Red Ale. Dette bryggeriet er ganske gammelt, grunnlagt i 1710 i Kilkenny. Guinness-bryggeriet er fra 1759. Fram til 1965 ble Smithwick's eid og drevet av familien, men eies i dag av Guinness.
Og med hensyn til Guinness, så anbefaler altså lokalkjente at man bestiller den på flaske. Dette har betydning for smaksopplevelsen, ifølge feinschmeckerne. Men det er også en annen ting: Bestiller man fatøl, er standardmålet en halvliter, men flaskene med Guinness kommer stadig i pints, så man får mer å hygge seg med!
Vi må heller ikke glemme vannet. Man får typisk en flaske med vann fra Tipperary på bordet når man bestiller på restauranter. Jeg har alltid lurt på hvor langt det egentlig er til Tipperary, for i den berømte sangen hevdes det jo at det er langt dit. Så vannet vi inntok, kom langveis fra!
Og med disse ord slutter dette reisebrevet. Det gjenstår bare å takke mitt deilige reisefølge Finn, Anne og Peter for gode og minneverdige dager. Mange takk!