Maidager i Hamburg
(Mai 2023)
Elbphilharmonie
Årets første reise var en femdagers utflukt til Hamburg. Vi var fire gamle kollegaer fra Kunnskapsforlaget og en ektemann som søkte til denne byen for musikkens skyld, ti år etter at vi møttes nettopp her for å høre tre sjeldent spilte operaer av Giuseppe Verdi.
I år var det også tre kvelder fylt av musikk. Først var vi operaen og hørte Norma av Vincenzo Bellini. For meg ble det imidlertid de to følgende kveldene som ble høydepunktet. Da var det Brahms-symfonier for alle pengene i det nye, ekstravagante konserthuset, Elbphilharmonie.
Erik, Lisbet, Henny, Trond og meg med Elbphilharmonie i bakgrunnen.
Elbphilharmonie
Bygningen består av to deler. Sokkelen med mursteinsfasade inneholder hotell, restauranter, boliger og parkeringshus, mens glasshuset øverst rommer det som har med musikken å gjøre, blant annet de to konsertsalene. Mellom disse er det utsiktsplatå, kalt Plaza, som det er gratis adgang til.
Rulletrapp opp til utsikitsterrasse og inngang til konsertsalene
For å komme opp til Plaza og inngangene til konsertsalene tar man typisk rulletrappen. Den er lang, jeg tror det er den lengste jeg har stått i. Og så er den krum, brattest nederst og nesten flat øverst. Den er visstnok den første i sitt slag.
Utsikt fra Plaza-nivået
Fra Plaza er det god utsikt i alle retninger, man kan bevege seg rundt hele huset i friluft. Her ses tårnet på rådhuset til venstre og nesten i midten tårnet på Sankt Nikolai, det eneste som står igjen av kirken etter den allierte bombingen av Hamburg under annen verdenskrig.
Utsikt fra Plaza-nivået
Utsikt fra Plaza-nivået
De bølgende vinduene ved en av utgangene til Plaza
Sett innefra gjennom bølgende vinduer blir rådhustårnet fordreid nesten til det ugjenkjennelige
Konsertsalen med selveste Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam på podiet
Reisens hovedattraksjon for meg var de to kveldene da Concertgebouw-orkesteret under ledelse av John Eliot Gardiner framførte alle de fire Brahms-symfoniene (nr. 3 og 1 den første kvelden og nr. 2 og 4 neste kveld). Orkesteret blir nesten årvisst utropt til å være verdens beste orkester, og jeg har ønsket å høre dem på konsert i mange år. Det var den gamle nestor John Eliot Gardiner som dirigerte, så alt lå til rette for en konsertopplevelse av de sjeldne. Og det ble det! Dette var gildt!
Konsertsalen
Konsertsalen med sine mange avsnitt i forskjellige høyder kan romme 2100 tilhørere. Det er en stor sal. Til sammenlikning kan Oslo Konserthus ta imot drøyt 1400. Interiøret er sobert og saklig, og litt kjølig etter min smak.
Akustikken er upåklagelig, men det er en faktor som kan gjøre seg gjeldende på en ikke så fordelaktig måte, nemlig støyen fra publikum. Etter alle mine konsertopplevelser i Oslo trodde jeg at Oslo-publikumet er det mest hostende publikum i verden, men jeg fant ut at dette ikke stemmer. Jeg har aldri hørt så mye hosting noen gang. Og dirigenten syntes åpenbart det samme, for før konserten den andre kvelden kom det en sterk henstilling til publikum om å beherske seg. Det ble sagt at dirigenten var blitt ganske irritert under den forrige konserten, og at han på et tidspunkt vurderte å slå av.
Jeg kan ikke si at hostingen ødela opplevelsen for meg, men jeg registrerte den og undret meg litt. Men for meg ble det den utrolig flotte musikken og det usedvanlig suverene orkesteret som fylte oppmerksomheten.
Elbphilharmonie
Hamburgs nye landemerke ved havnefronten er litt av et syn. Dessverre ble det flere ganger dyrere enn budsjettert, og det er delte meninger i byen om det som mange ser på som unødvendig ekstravaganse. Og skal jeg være helt ærlig, finner jeg operahuset i Hamburg mer sympatisk, der det ligger beskjedent blant andre bygninger i en ganske alminnelig gate.