Sorrento i august
(August 2009)
For første gang har vi ikke hatt familieferie i år, og for første gang på flere år tok vi tre uker sammenhengende ferie. Og vi lot sommeren passere og ventet til skoleferien var over. Det meste av ferien tilbrakte vi i avslappende former hjemme, men med en utflukt til Italia i den midterste uka, fra 22. til 29. august.
Det sto klart for oss at vi ville til Middelhavet, og siden vi nå har oppholdt oss så mye på greske øyer de senere år, falt valget naturlig på Italia. Nærmere bestemt peilet vi oss inn på Sorrento, hvor vi bestile innkvartering med balkong med panoramautsikt.
Hotel Majestic Palace, hvor vi bodde, ligger ikke i selve Sorrento, men i en by som den er vokst sammen med, Sant´Agnello. Her ser vi litt av utsikten i retning Sorrento.
Etter den første dagen med slentring i nærområdene, tok vi bilen fatt og beveget oss over mot sørsiden av halvøya, mot Amalfikysten. Innen vi forlot Sorrento for anledningen, stanset vi et øyeblikk og fikk med oss utsikten på bildet over. Ettersom kysten er bratt, er badestrendene mange og små, som her.
Veien slynger seg oppover fjellet, og her har vi fin utsikt fra veien mot nord, der vi kommer fra.
Amalfikysten er enda brattere og mer utilgjengelig enn på nordsiden av halvøya. Veien klorer seg fast i fjellet, og det er kun få steder hvor det fins byer og småsteder.
Jeg kunne ikke motstå det glitrende blå havet.
Den første byen vi reiste gjennom, var Positano.
Her står undertegnede ved utsikten mot Positano med nyinnkjøpt stråhatt.
Praiano ligger mellom Positano og Amalfi.
Amalfi åpenbarer seg fra kystveien. Byen var sentrum i republikken Amalfi, som på linje med Venezia, Genova og Pisa var store sjøfartsnasjoner og handelsmenn med kontakter langveisfra. Amalfi hadde sin stormaktstid flere hundre år før de tre andre. Sjøfolkene fra Amalfi var de første som brukte kompass til sjøs, og republikken etablerte et av de første internasjonale navigasjonsreglementer, Tabula Amalphitana.
Under sitt lange eksil fra Norge, oppholdt Henrik Ibsen med familie seg i lengre perioder både i Amalfi og Sorrento, foruten på øya Ischia vest for Napolibuktens nordside. Det var mens han bodde her, at blant annet Et dukkehjem ble skrevet.
Domkirken i Amalfi har mange østlige trekk og bærer vitnesbyrd om kontakter med den arabiske verden.
Gatene er trange, og her ser vi en gatestump med en ganske spesiell puls. det meste av tiden var den en gågate, men med jevne mellomrom ble det sluppet gjennom biler i den ene og den andre retningen.
Oppe i fjellene ligger flere mindre byer. Her står vi i Ravello og skuer mot Scala i bakgrunnen.
Richard Wagner var også blant dem som søkte til Amalfi-kysten. Han fant inspirasjonen til en av scenene i sin siste opera, Parsifal, her i Ravello. Den danske Skagen-maleren P. S. Krøyer seg også her, og hans kone Marie hevdet at her kunne man kun være lykkelig. Ravello arrangerer årlig en godt besøkt musikkfestival.
Her er utsikten fra restauranten like ved siden av festivalscenen mot øst, mot byen Maiori. Det må være ganske fantastisk å være publikum her og se mot en scene som har Middelhavet som bakteppe.
Maiori på litt nærmere hold.
Terrassert landskap like øst for Ravello, sett fra samme sted som bildene ovenfor.
Fjellformasjoner på vei nordover igjen, i retning Sorrento.
Badestrand på nordsiden av Sorrentohalvøya
Vi fikk aldri et helt disfritt bilde av Vesuv, men den ruver i utsiktsbildet fra nesten alle kanter. Her ser vi bebyggelsen i forgrunnen, med Napolis ytterkanter helt til venstre og en rekke mindre byer som danner et sammenhengende bybelte så godt som helt ned til Salerno sør for Sorrento-halvøya. Blant annet ligger oldtidens Pompei, Herculaneum og Oplontis inniblant det vi ser i bildet. Vesuv har hatt utallige utbrudd opp gjennom historien. Det mest kjente er det fra år 79 og det var et ødeleggende utbrudd i 1631. Gjennom det meste av historien har vulkanen hatt en røyksøyle stående til himmels, men etter et markant utbrudd i 1944 har calderaen vært tilstoppet, og den likner en utdødd vulkan. På bildet strekker det seg en sky oppover mot himmelen, men det er helt tilfeldig, det er bare en sky.
Ved dette utsiktspunktet var et gjerde med atskillige låser - en lokal tradisjon med å befeste et kjæresteforhold.
Bebyggelsen ved Sorrento ligger på et platå ut mot havet. Der halvøya slutter helt bakerst i bildet, er det kun kort avstand over til Capri.
Kveldsutsikt mot Vesuv.
Vi bodde på et hotell som for det meste hadde engelske gjester. Vi kunne fornemme en litt gammeldags atmosfære fra en tid da hotellene ikke bare var et overnattingssted, men et sted hvor man nøt hotellets tjenester mellom avstikker til severdighetene i omegnen. Vi hadde litt av den gode, gamle pensjonatopplevelsen og ble betjent av distingverte tjenere og kelnere når vi hadde noe på hjertet.
En av dagene var det tre retters middag med underholdning som vi meldte oss på. Det var fire unge dansere og en musiker som underholdt oss med tarantella. Og som Ibsen-elsker og med Et dukkehjem i tankene, var det ekstra morsomt å se disse danserne utfolde seg, der Thorvald prøvde å få Nora til å begrense seg. Maten var tradisjonell, italiensk mat, og velsmakende.
Da danserne gikk, fortsatte den levende musikken, og vi fikk høre noen av de tradisjonelle sangene fra området, blant annet O Sole Mio, som vi for øvrig også fikk høre et utall ganger i butikker og på restauranter rundt omkring.
Det var ikke lang vei Pompeii, og det var naturlig at vi beså ruinene av byen som den kan ses etter langvarige utgravninger. Nedenfor følger noen glimt fra ruinbyen.
Det er bare et par kilometer mellom byen Pompeii og Villa Poppea i Torre de Annunziata, eller Oplontis, som byen het da det store utbruddet fant sted. Byene i området er vokst sammen med tiden, så de utgjør et nærmest sammenhengende bybelte fra Napoli i nord til Salerno innerst ved Sorrentohalvøyas sørside. Vi oppdaget at vi beveget oss inn i byen Torre de Annunziata fordi det sto et skilt på et gatehjørne.
I 1964 oppdaget man en villa som man mener har tilhørt keiser Neros hustru Poppea. Villaen og en olivenolje- og vinfrabrikk like ved siden av ble begravd under Vesuvs utbrudd i år 79. Gjennom 20 år, til midten av 1980-tallet har man avdekket det meste av villaen, med de mest fantastiske veggmalerier.
Noen av sceneriene er motiver med dype perspektiver, en teknikk som middeladerens Europa foraktet og glemte helt, inntil Filippo Brunelleschi gjenoppfant perspektivet i malerkunsten i Firenze 1300 år senere. Malerier som dette har dekket vegger fra gulv til tak i de fleste rommene.
Så har vi nok en bilfri dag, og har gått over til selve Sorrento.
Den siste dagen tok vi igjen bilen fatt og kjørte ned til Paestum. På veien var vi innom Salerno, som vi her ser et utsnitt av fra motorveien.
Fra sjøsiden i Salerno kan man se over til Vietri sul Mare, den østligste av byene langs Amalfikysten. Nettopp denne byen er grunnlagt av fønikerne, men de fleste byene i området er grunnlagt av grekerne. De to folkeslagene var rivaler i Middelhavet, og før romerne ble en maktfaktor var Middelhavet dominert av fønikiske og greske skip.
En gate i Salerno med en fjern motorveibro i bakgrunnen.
I mange år har jeg hatt et ønske om å se de tre greske templene i Paestum, og endelig ble drømmen til virkelighet. Det var også den varmeste dagen vi opplevde, og datoen var 28. august, så varmen var virkelig ualminnelig overveldende. Men det hindret oss ikke i å oppleve disse tre templene og ruinene av den greske og senere romerske by de ligger i. De tre templene er ulike store og bygd på forskjellig tid, og på bildet ovenfor ser vi det nest største. Som dorisk tempel med seks søyler på kortsiden har det 13 søyler på langsidene (den strenge formelen for doriske templer sier at antall søyler på langsiden er det dobbelte av kortsidens pluss én).
Paestums opprinnelige greske navn var Poseidonia. Greske nybyggere fra Sybaris grunnla byen omkring 600 f.Kr.
Solnedgang siste kvelden sett fra hotellværelset.