Et år med nye toner
(Desember, julehilsen 2022)
Svendborgsund i juli
Tradisjoner bør holdes ved like. Så også med det årlige julebrevet. Det gjør godt å kaste et tilbakeblikk på året som gikk og fortelle familie og venner om livets gang en gang i året. Det er mange gode ting å se tilbake på!
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg fremdeles lever litt i skyggen av opplevelsene og tapet som skulle bli meg til del da jeg mistet Lise for litt over to år siden. Jeg er nå godt inne i det tredje året uten henne, men det er stadig vanskelig å se framover i en tilværelse uten henne. Underveis, mens vi levde sammen, var jeg fullt klar over at disse årene var min tid i solen, at Lise var kvinnen i mitt liv og at det er det her det hele dreier seg om.
Ved Søbekksæter i Hedalen i juli 2003
Livet går videre, for meg selv, og for familien. Jeg er så heldig å ha en skjønn familie her i Danmark. Jeg nyter det privilegium å ha et godt og nært forhold til Lises sønner Tobias og Andreas, mine deilige svigerdøtre Johanne og Julie, og to små mennesker som jeg er bestefar til. En gutt på to år i Odense og ei nyfødt jente i Hundested er kilder til stor glede. Og også en kilde til en smule smerte, det er Lises barnebarn som hun ikke selv fikk oppleve men som jeg har den store ære av å følge i deres tidlige barndom - og forhåpentlig langt opp i ungdommen underveis mot voksne mennesker.
I år har jeg gjort en del ting som langtidsplanlegging for årene som kommer. En masse vedlikehold og endringer på huset har skjedd. Mye av det er ting Lise og jeg hadde planer om, men som kom i bakgrunnen da hun fikk kreft-diagnosen. Nå har jeg fulgt opp noen av oppfordringene hun ga meg da det gikk mot slutten, og fått ordnet de planlagte tingene og enda litt mer: Hele huset er gått etter i sømmene og malt utvendig, ny trapp til inngangspartiet er på plass, badeværelset i underetasjen er renovert, gjesteværelsene (ja, jeg har to stykker!) er pusset ordentlig opp, kjellertrappen har fått en ansiktsløftning, selv vannkranen på kjøkkenet drypper ikke mer - hvis vi nå skal ta alle detaljene med.
Nymalt hus, nytt badeværelse, utvidet terrasse med nye utemøbler
Med andre ord har jeg til hensikt å bli boende i dette deilige huset i overskuelig framtid. Jeg trives her hvor Lise og jeg skapte den beste ramme for våre liv, og hvor drengene har bodd i sine ungdomsår. Det har kostet en del, men dette er penger Lise og jeg hadde stående nettopp til slike ting. Og nå behøver jeg forhåpentlig ikke å tenke på vedlikehold i den store skala på mange år.
Oxford i april, Ærøskøbing i juli, Wartburg i september
Jeg elsker å reise, og året har også budt på noen helt fantastiske turer. Jeg har vært på reisefot flere ganger, og har hatt gleden av godt følge underveis. De to foregående årene reiste jeg mest alene, men i år hadde jeg hyggelig selskap alle fire gangene. Og jeg har fått oppfylt flere ønsker som jeg har hatt i mange år: å få et inntrykk av Oxford, oppleve Verdis opera Aida i den romerske arenaen i Verona, se de bysantinske mosaikkene i Ravenna, være til stede ved en konsert i Berlinerfilharmonien, se den gjenreiste Frauenkirche i Dresden og det gjenreiste Berlin slott, og mange andre ting.
Det er blitt mange flotte musikkopplevelser i løpet av året, og fra reisene kan jeg nevne aftensang i Oxford, operaer i Verona, orkesterkonserter i Bayreuth og Berlin. Og i København, naturligvis - ikke minst med orgelkonserter i domkirken nesten hver lørdag.
Arenaen i Verona i september - med Aida på programmet
Brennerpasset, Ravenna, Berlinerfilharmonien, alle i september
Det er en enkelt ting som fyller meg med litt uro. Jeg makter ikke riktig å falle til ro på hytta, der blir savnet etter Lise uutholdelig. Men jeg klarer heller ikke å beslutte meg for å selge og på den måten å slippe den dårlige samvittigheten over at stedet ikke blir holdt som det skal. Kan hende handlingslammelsen fortar seg neste år, så jeg får gjort det jeg kanskje bør gjøre.
Det murrer litt i skjelettet, artrosen i venstre hofte er en konstant irritasjon og en demper på de fysiske aktivitetene. Men ellers føler jeg meg i orden. Helsa er under kontroll, tror jeg, og jeg synes at jeg har det meget godt. Jeg føler meg privilegert, jeg er en usedvanlig heldig mann. Det eneste jeg mangler, er det viktigste.
Så fysikken er stort sett OK. Det er verre med uroen og grublingen som har fulgt meg gjennom livet. Samlivet med Lise var en velsignet periode med relativ ro og balanse i det indre. Men nå som jeg igjen er overlatt til meg selv, uten min fortrolige som var så god en støtte, skal jeg forsøke å finne nytt fotfeste for tiden som ligger forut.
Når dette er sagt, må jeg også si at mitt humør har vært stabilt og godt i en lengre periode; underlig nok har jeg hatt det bedre enn på lang tid. Kanskje skyldes det at jeg er kommet til et punkt i livet hvor mange ting synes mindre viktige enn de gjorde en gang, eller kanskje skyldes det at man med årene kan bli mer likeglad og kynisk. Eller, og det håper jeg er det viktigste, er det fordi jeg kan se tilbake på en lykkelig periode i livet: Jeg har elsket og blitt elsket, men også mistet.
Jeg er pensjonist på andre året, og nyter friheten til å disponere over all min tid selv. Blant grunnene til at jeg gikk tidligere på pensjon enn jeg forestilte meg, var nettopp erkjennelsen av at mitt engasjement for mangt og mye forsvant som følge av de eksistensielle utfordringene vi ble stilt overfor.
Selv om jeg er pensjonist, har jeg stadig mitt lille firma, som i år har fått en del vind i seilene. Og ettersom jeg er min egen sjef, kan jeg fritt si ja og nei til oppgaver jeg blir spurt om. For tiden er jeg blant annet involvert i et større oversettelsesprosjekt til engelsk av komponisten Carl Nielsens brev og dagbøker, og dette varer enda to år. Jeg står for det tekniske på backend-siden, som det heter. Det her er meningsfullt for meg, og det fyller meg med stolthet at jeg er en del av det.
Carl Nielsen-monumentet ved Østerport, skulptur av hans hustru Anne Marie Carl-Nielsen
Jeg får ofte spørsmål om jeg vil flytte tilbake til Norge, nå som jeg er blitt alene. Til det svarer jeg alltid at riktig nok hadde jeg bare én god grunn til å flytte hit, men nå har jeg mange grunner til å bli her. De første to er naturligvis drengene, og så er det jo mine to svigerdøtre, og nå er det også kommet to små mennesker i den neste generasjon. Og jeg føler meg som en del av Lises store og inkluderende familie. Jeg har også fått nye venner her. Så i mitt danske "eksil" er jeg på ingen måte ensom. Jeg føler meg riktig nok ganske splittet, fordi jeg ikke er god nok til å ta vare på mine mange bånd til Oslo og Norge. Det meste av mitt liv har jeg jo levd i Norge, og der har jeg fremdeles familie, mange gode og tålmodige venner, gamle kollegaer og mer.
I år har jeg slett ikke vært i gamlelandet, og det skal jeg forsøke å bøte på i året som kommer. Heldigvis har jeg hatt mange gode møter både med familie og gamle venner nordfra i løpet av året. Det har vært overnattende gjester, dagsgjester og treff inne i byen, og alt dette er til stor glede for meg. Så jeg vil oppfordre til å ta kontakt, og som sagt har jeg god plass til å huse gode venner!
Og med dette bildet av meg i hyggehjørnet i Morse Bar i Oxford ønsker jeg alle en god jul og et godt nytt år!
Oxford i april
Se også flere minner fra i år:
► Oxford à la Morse
► Sommer i Danmark
► Verona tur-retur
► Luther reiseglede
Min lille urtehage på garasjetaket og naboenes hager sett fra terrassen etter et av de sjeldne snøfallene her omkring (i begynnelsen desember). Julestemning!