Påsketur til Berlin
(April 2004)
I påsken i år var Lise og jeg i Berlin noen dager. Vi reiste fra København i bilen og ankom Berlin på ettermiddagen. Vi hadde et svært så sentralt hotell nær et hjørne av en sidevei til Kurfürstendamm. Fra hotellet til Kaiser Wilhelm Gedächtniskirche var det kun ti minutters vei.
Dagene gikk med til å vandre omkring, kikke i vinduer og å passere - nok en gang - den tidligere så håndfaste grensen som delte byen i to, og se hvordan forandringene skrider fram. Det har vært nedlagt et formidabelt arbeid på å lime de to delene av byen sammen igjen, sterkest manifestert i bydelen omkring Potzdamer Platz, hvor prestisjebyggverk har blitt oppført i stor stil.
Når man er ute i den store verden på denne måten, er middagene om kvelden blant de tingene som bidrar til følelsen av luksus, og intet er bedre enn å gå ut og finne en riktig god retaurant og spise sammen med den man elsker. Lise og jeg fikk noen gode stunder sammen disse kveldene, og for meg som er så glad i fisk, var fiskerstauranten vi fant like i nærheten av Kaiser Wilhelm Gadächtniskirche et riktig funn. Lokalet var litt vel lyst, men maten var så utsøkt at jeg gjerne kunne spise der hver kveld. Og nettopp derfor var det ekstra kjedelig at Lise fikk en meget vond natt. Hun måtte ut på toalettet gang på gang, og jeg ble på et tidspunkt vekket av at toalettdøra gikk opp med et brak og Lise nærmest falt inn i rommet og ble liggende og stirre på et eller annet langt ute i verdensrommet, fullstendig uten farge på leppene, helt hvit og spøkelsesaktig å se på.
Lege ble tilkalt til hotellet midt på natta, og han ga Lise en injeksjon med et eller annet middel som hadde en umiddelbar virkning. Han sa at det var et eller annet som gikk, for han hadde samme natt vært ute i tilsvarende ærende hos tre andre. Han foreskrev videre minst en dag med ro og fred, hvitt bakverk, cola og chips. Så den neste dagen ble en riktig dekadent dag i senga, med fjernsyn hele dagen og cola og potetgull og semmler - tyske rundstykker. Jeg var nede til frokst i hotellets restaurant, og da jeg spurte om å få med en kanne te og et par semmler opp på værelset, forsto de straks problemet, og ga meg en pose zwibacken (tvebakker på dansk, en slags kavringer) med meg opp til min stakkars kone. Formen ble heldigvis rakst bedre, selv om legen hadde sagt at det nok kom til å ta opptil fire dager.
Heldigvis opplevde vi andre og langt hyggeligere ting også. Vi var i Deutsche Oper og så Falstaff, den siste operaen til min store yndlingskomponist i operaens verden, Giuseppe Verdi. Og for en gangs skyld fikk jeg overvære en oppsetning der scenografien ikke ergrer og irriterer og fjerner oppmerksomheten fra musikken og sangen - men man skal abstrahere litt fra at de synger på tysk.
Her står vi 4. juni på Rådhuset i København og venter på å bli gift i tøyet vi kjøpte i Berlin. |
Og det skjedde mer: I vinterferien hadde vi jo bestemt oss for å gifte oss, og vi fant en forretning langs Kurfürsten-damm der vi prøvde all verdens forskjellige løsninger. Jeg fant både jakke, slips og skjorte til den forestående begivenhet, og Lise prøvde det ene etter det andre i mange forskjellige stiler. Til slutt, da vi egentlig var begynt å bli interessert i om duskregnet utenfor snart var overstått, fant vi det som skulle bli Lises antrekk når vi om et par måneder skulle stå foran giftefogden på rådhuset.
Den siste kvelden spiste vi på hotellets restaurant. Vi hadde observert at den var fullstappet hver eneste kveld, og tok det som et tegn på at det var et godt sted. Vi bestilte bord for å være sikker, og vi ble ikke skuffet. Det var et riktig godt sted for tradisjonell tysk mat, og selv om jeg alltid har hatt et godt forhold til den fete, tyske kosten, så var dette nettopp et sted der denne kanskje bisarre sans kunne tilfredsstilles på beste vis.
Når man som oss bor i København, er Berlin ikke så langt unna, og det er en interessant by, i stadig forandring. Jeg kan ikke helt glemme hvordan det var en gang i tiden, da byen var delt og ingen egentlig trodde at den kom til å bli samlet igjen. Men byen er i ferd med å bli én, det er i hvert fall ingen fysiske grenser mer, og det vil nok for meg alltid være et mirakel.