Operaer med mer
(Juli - august 2023)
Årets tredje utenlandstur gikk i samme himmelretning som de to foregående; sørover, til Tyskland. Reisens mål var at jeg sammen med mine gode venner og gamle kollegaer fra Kunnskapsforlaget, Henny og Trond, skulle oppleve ikke mindre enn fire operaer i München og Bayreuth.
Jeg forsøker å reise med fly så lite som mulig, så i likhet med under turen til Hamburg i mai, tok jeg bilen fatt. Ved å reise langs bakken opplever man bedre hva som befinner seg mellom avreise- og ankomststedet, men selvfølgelig blir de mange korte visittene underveis kun ganske overflatiske. Jeg hadde tre dager alene på turen mot München, hvor de to andre sluttet seg til.
Et grovkornet overblikk over reiseruten.
Reisen var kanskje litt nostalgisk anlagt, da vi for det meste oppsøkte musikk og steder som er skapt til dels langt tilbake i tid, med romantiske operaer og bygningsverk og miljøer i barokk og rokokko - og litt gotikk. Og ikke minst er det mye bindingsverk rundt omkring i Tyskland.
Essen. Operahuset.
Men det hele begynner i en litt mer moderne ende. Jeg har lenge ønsket å se den finske arkitekten Alvar Aaltos operahus i Essen, så det ble til et hurtig besøk der. Huset var lukket denne dagen, så jeg fikk kun sett det utefra.
Det fins bygninger tegnet av Aalto flere steder utenfor Finland. I Reykjavík kan man for eksempel se det vakre Nordens Hus, men det flotteste konsert- og kongresshuset, Finlandia-huset, står i Helsinki. Vi er dessverre avskåret fra å se noen av hans tidligste mesterverker, da disse befinner seg i Viipuri (Vyborg), som den kjære nabo i øst annekterte på 40-tallet sammen med det meste av Karelen.
I Ruhr-området ligger byene tett, og det var ikke lange veien til en annen ting som jeg lenge har ønsket å se; de svevende trikkene i Wuppertal:
Wuppertal. Schwebebahn.
Da man sist på 1800-tallet skulle løse byens transportproblemer, kom man på den geniale løsningen å utnytte elveløpet til en bane som svever over vannene. I stedet for å skulle rive en masse bygninger i byen for å anlegge alminnelige trikkespor, utnyttet man luftrommet over elveløpet. Banen ble innviet i 1901 og er den eldste elektriske høybanen med hengende vogner i verden.
Etter Essen og Wuppertal hastet jeg forbi Koblenz og endte høyere oppe ved Rhinen. Jeg overnattet med utsikt mot den berømte og beryktede klippen Loreley. Min opprinnelige plan var å overnatte i Bremen, Koblenz og Stuttgart, men underveis ble det til at jeg droppet de større byene og i stedet lå over i Barnstorf mellom Bremen og Osnabrück, i Sankt Goar ved Loreley og på at Landgasthof mellom Stuttgart og Ulm.
Sankt Goar. Loreley i kveldssol.
Og her er min utsikt fra terrassen foran hotellet. Her tilbrakte jeg kvelden inntil restaurantens lukketid. Været var ypperlig, maten god og ølet fremragende. Koblenzer-pils er ikke å forakte mens man reflekterer over hvor travelt det egentlig er langs Rhinen. Det er både vei og jernbane på begge sider, og det går ikke mange minuttene mellom passasjer- og godstog i begge retninger og på begge sider av den trange dalen. Og ute på vannet er det en jevn strøm av elvebåter med last av forskjellige slag. Det hele gikk opp i en høyere enhet.
Værelset mitt på hotellet hadde utsikt til Rhinen og Loreley, og neste morgen undret jeg meg over høy musikk utefra. Det viste seg å være et elvecruiseskip som spilte den gamle sangen om Loreley for full musikk.
Rhinen. Kaub.
Rhinen. Flere cruiseskip
Rhinen. En av de utallige lasteprammene som frakter gods på elven.
Rhinen. Pfalzgrafenstein ved Kaub.
Ladenburg.
På vei mot Stuttgart hadde jeg en kort pause i den idylliske småbyen Ladenburg etter et tips fra en gammel kollega, som var innom der for kort tid siden. Facebook er på sitt beste når man kan gi hverandre gode tips til ting man burde se.
Ladenburg.
Men jeg kom ikke til Stuttgart som jeg tenkte. Derimot kjørte jeg videre derfra på småveier i retning Ulm, og etter nok et tips (denne gang i resepsjonen på et fullbooket hotell underveis) havnet jeg på et Landgasthof i høyden ved Türkheim. Det regnet og regnet, og på vei mot München via Ulm neste dag, var landskapet preget av lavthengende skyer.
Katedralen i Ulm.
Katedralen i Ulm skal være verdens høyeste kirke. Kirken var egentlig lukket fordi det skulle være en orgelkonsert der, men jeg klarte å komme innenfor da jeg lovte at jeg kun skulle være der i fem minutter, før konserten skulle begynne. Bildet kan slett ikke gjengi hvor stort kirkerommet oppleves. Det ble et meget kort opphold i Ulm, da jeg hadde en tidsfrist på meg i München.
Reisefølget ble komplett denne ettermiddagen, etter at vi alle tre møttes ved lufthavnen Franz Josef Strauß nordøst for München. Henny, Trond og jeg satte straks kursen for Murnau litt lenger sør.
Murnau.
Vi bodde i Murnau mellom München og Alpene i tre dager. Det var et godt utgangspunkt for utflukter til severdigheter i området. Den første hele dagen ble en studie i rokokko og religiøse uttrykk. Severdighetene ligger ikke langt fra hverandre i dette området; Ettal, Linderhof, Oberammergau, Wieskirche, Neuschwanstein...
Dagens utflukt ble for meg gjensynenes dag. Jeg har sett disse stedene før, men det er noen ganske enestående og vakre steder, og like overveldende hver gang.
Ettal-klosteret.
Ettal-klosteret tilhører Benediktiner-ordenen, og huser i dag omkring 50 munker. Klosteret går langt tilbake, men det meste man ser i dag er i barokk.
Ettal-klosteret.
Ettal-klosteret.
Ettal-klosteret.
Linderhof.
Neste stopp var det minste av de tre slottene kong Ludwig II av Bayern fikk bygd. Linderhof har relativt beskjedne dimensjoner, men er ganske eksklusivt inne. Det er en stor park i tilknytning til slottet med diverse paviljonger, blant annet inspirert av Wagner-operaer. Anlegget vis à vis slottet er ganske flott:
Linderhof.
Oberammergau.
Ikke langt fra den bayerske kongens verdensflukt ligger byen Oberammergau, som er best kjent for å framføre pasjonsspill hvert tiende år. Men byen er ytterste severdig til alle tider fordi mange av husene er malt på de mest fantastiske måter. Mange hus er dekorert med religiøse motiver, ikke minst Jesu lidelseshistorie.
Oberammergau.
Oberammergau. Hotel Alte Post.
Oberammergau.
Wieskirche.
Dagens nest siste stopp var den berømte valfartskirken Wieskirche. Kirken er et av de ypperste eksempler på tysk rokokko, og er tegnet av brødreparet Zimmermann. Byggingen av kirken med det ovale skipet fant sted omkring midten av 1700-tallet.
Wieskirche.
Wieskirche.
Wieskirche.
Kirken er en valfartskirke, og maleriene inneholder budskap om at det stadig er tid til å velge. I det overdådige takmaleriet kan man se at himmelens port ikke er åpnet, dommedag har ennå ikke funnet sted.
Wieskirche.
Tidsmessig viser maleriene tiden etter oppstandelsen, og altså før dommedag. Her sitter den triumferende Jesus på en regnbue og peker over mot korset han har hengt på.
Hohenschwangau.
Vi var så vidt innom turistmagneten Hohenschwangau, som er utgangspunkt for besøk på kong Ludwigs kanskje mest ekstreme byggeprosjekt, Neuschwanstein. Han vokste opp på dette gule slottet, som har gitt stedet dets navn. Akkurat da vi var der, åpnet himmelens sluser seg, og midt i skybruddet og den svimlende mengden av turister bestemte vi oss for å reise videre.
Vi tok småveier tilbake mot Murnau, og fikk se noen flotte landskaper underveis. Til høyre på dette bildet ses Neuschwanstein på lang avstand, men på bildet nedenfor ses det bedre hvordan slottet ligger i terrenget:
Neuschwanstein-slottet sett på avstand.
Den neste dagen med utgangspunkt i Murnau brakte oss blant annet til Garmisch-Partenkirchen og foten av Zugspitze, Tysklands høyeste fjell.
Garmisch-Partenkirchen.
Garmisch-Partenkirchen. Villa Strauss.
Richard Strauss fikk bygd denne villaen i det som den gang het Garmisch, i 1908. Familien brukte huset som feriebolig de første årene, men etter hvert bodde Strauss her fast, inntil sin død i 1949. Huset er stadig i familiens eie, og bildet her er et uttrykk for mine paparazzi-tendenser fra tid til annen.
Fra villaen hadde Strauss utsikt mot de høyeste fjellene i Tyskland. Zugspitze er nesten like om hjørnet.
Zugspitze.
Zugspitze er med sine 2962 meter Tysklands høyeste fjell. Fjellene her danner landets grense mot sør, og på den andre siden av toppen begynner Østerrike.
Zugspitze.
Man kan komme nesten helt opp til toppen med taubane. Det er uvanlig langt mellom stolpene, faktisk er det kun én, så gondolene henger fritt i vinden hele veien fra foten av fjellet og opp.
Gondolen ankommer Grainau på vei ned.
Benediktbeuern.
Siste stopp på denne vår andre dag som omstreifende turister var det barokke klosteret Benediktbeuern, hvor man i sin tid fant de middelalderlige drikkevisene og dess like, som Carl Orff benyttet i Carmina Burana.
Murnau.
På vår vei fra Murnau til München fant vi Münter-Haus, hvor kunstbevegelsen Der Blaue Reiter ble til. Her bodde Vasilij Kandinskij og Gabriele Münter i noen år ved begynnelsen av forrige århundre.
Murnau.
Etter de mange religiøse veggmaleriene vi så i Oberammergau, vakte denne dramatiske veggdekorasjonen min interesse på vei ut av Murnau. Her er det en bybrann i 1856 som skildres.
Bad Tölz.
Vi unngikk å ferdes på Autobahn når vi hadde tiden for oss, så kan man oppleve mer. Og det var nettopp hva vi gjorde da vi uforvarende kom forbi, og gjorde et kort opphold i, den vakre småbyen Bad Tölz.
Bad Tölz.
Bad Tölz.
München. Hotellet vårt til venstre og tårnene på Frauenkirche i bakgrunnen.
Vi bodde i fire netter svært sentralt i München. Det er bare noen hundre meter til Frauenkirche, rådhuset og andre severdigheter i den gamle bykjernen. Bilen står i et parkeringshus en fem minutters gange til venstre for hotellet sett herfra, i Pschorr-Garage. Når jeg hefter meg ved dette, er det fordi parkeringshuset står der Richard Strauss' mor ble født. Dette huset ble ødelagt under krigen. Strauss' mor var født Pschorr, og kom fra en av Münchens store brygger-familier. I dag er bryggeriet Hacker-Pschorr et av "de sju store" ølmerkene i München.
Hacker-Pschorr Münchner Hell, en av utallige flasker fra forskjellige steder som ble med meg hjem som souvenirer.
München. Frauenkirche.
Foran Frauenkirches bombastiske tårn fant vi en kneipe som vi besøkte et par ganger. Det er Augustiner an Dom, som er utskjenkingssted for en annen av de sju store, nemlig den eldste av dem alle, Augustiner-Bräu som ble etablert helt tilbake i 1328.
Kirken er med sine to robuste tårn et av Münchens mest karakteristiske landemerker. De høye tårnene kan ses på lang avstand.
Men nå er det opera-tid...
München. Nationaltheater, der Bayerische Staatsoper holder til.
På vei til den første operaforestillingen var det en punktdemonstrasjon mot terrorisme og i særdeleshet russernes angrep på og overgrep i nabolandet Ukraina.
Operabygningen med fargerike tekstiler på søylene ved inngangen til høyre i bildet, den tidligere residensen til venstre og monumentet over Maximilian I midt på plassen.
München. Nationaltheater.
Denne reisen ble til fordi vi ville oppleve det som skulle skje i denne salen. München har en stor og allsidig operafestival hver sommer, og vi kunne velge og vrake i forestillinger. Vi endte med å velge de tre operaene som skulle framføres de tre siste kveldene i juli: Tristan og Isolde av Richard Wagner og Aida og Don Carlos av Giuseppe Verdi.
Salen er stor og tradisjonell med hele fem balkonger. Stemningsfulle omgivelser til storslåtte opplevelser!
Jeg fik dessverre ikke opplevd alt vi kom for, for min hofte og venstre bein gjorde ualminnelig vondt nettopp i disse dagene. Sitteplassene og mine undersåtter var ikke helt på bølgelengde. Jeg fikk med meg første akt av den første operaen og hele Aida, men jeg sto helt over en av mine absolutte favorittoperaer, Don Carlos. I stedet for en opera fikk jeg lest ferdig en roman jeg hadde begynt på.
De to operaene jeg overvar hele eller deler av, var dessverre moderne oppsetninger med til dels deprimerende kulisser. Visuelt verst var Aida, som for det meste foregikk i en utbombet gymnastikksal. Jeg ble ikke fortrolig med de to hovedpersonene i Tristan og Isolde, men i Aida var sangerne riktig gode. Alt i alt en flott opplevelse; musikken i Aida er så makeløs at det blir en stor opplevelse selv om scenografene gjør sitt beste for å ødelegge!
München. Nationaltheater.
München. Altes Hackerhaus.
Altes Hackerhaus fra 1570, et godt sted å slukke tørsten. Dette ble nesten et stamsted, der det ligger strategisk til i Sendlinger Strasse, bare et par hushjørner fra hotellet.
München. Tårnet på det nygotiske Rathaus i bakgrunnen, sett fra Sendlinger Strasse.
München. Asamkirche.
I Sendlinger Strasse ligger også barokkirken St. Johann Nepomuk, bygd mellom 1733 og 1746 av brødrene Asam, som var henholdsvis billedhugger og maler. Kirken regnes som en av de viktigste bygningene i den sørtyske senbarokk. Å få se denne har lenge stått på min ønskeliste.
München. Asamkirche.
Interiøret er overdådig, mørkere og med mange flere detaljer enn rokokkoen vi har sett tidligere på reisen. Makeløst!
München. Maximilianstrasse 32.
På vei ut av München før vi satte kursen mot Bayreuth, ville jeg gjerne se en av adressene hvor Henrik Ibsen bodde i sine år i Bayern. I dette huset med adressen Maximilianstrasse 32 bodde han og hans Suzannah i årene 1885-91.
München. Maximilianstrasse 32.
München. Glyptothek.
München. Propyläen.
München. Nymphenburg.
München. Nymphenburg.
Bayreuth. Utsikt fra hotellvinduet.
Vi kjørte strake veien til Bayreuth da vi kom ut av München for å ha god tid til kveldens forestilling i Festspielhaus. Vi tok inn på hotell litt utenfor selve byen, i landlige omgivelser.
Bayreuth. Festspielhaus.
Festspillene vil gjerne framstå som litt mindre selvhøytidelige enn man tradisjonelt forbinder med Bayreuth-kultusen. De mange Wagner-gnomene i bakken foran Festspielhaus er en installasjon av den tyske kunstneren Ottmar Hörl.
Bayreuth. Henny og Trond på plass i Festspielhaus.
I kveld fikk vi høre Der Fliegende Holländer, en av Richard Wagners tidlige operaer.
Salen er ganske annerledes innrettet enn i tradisjonelle operahus, som for eksempel det i München. Her er det noen ganske få plasser oppover bakveggen i lokalet, ikke egentlige balkonger som de fleste andre steder. De aller fleste tilhørerne sitter i vifteform bakover på et sammenhengende, ganske bratt skrånende gulv. Men det mest spesielle er at det ikke er en orkestergrav mellom publikum og scenen. Orkesteret sitter under scenen, og lyden derfra når publikum indirekte. Avstanden mellom sangerne og publikum er derfor mye mindre enn andre steder. Alle ser godt, og ikke minst hører godt.
Som i München var scenografien moderne, med stiliserte hus som forestilte en mindre landsby. Husene kunne bevege seg rundt på scenen uavhengig av hverandre, og jeg tenkte at det kanskje skulle forestille en slags ballett. Ganske fascinerende, inntill et av husene ga fra seg et øredøvende knirk like for finalen.
Sangerne var gode, og korene mektige. Det var spesielt en av solistene som utmerket seg, nemlig den unge, norske sopranen Elisabeth Teige. Da hun begynte å synge, ble jeg aldeles overveldet, hun har den mest fantastiske stemme!
Karlovy Vary.
Etter den siste operaen i vår maraton, hadde vi en ekstra dag i Bayreuth. Dagen brukte vi på en utflukt til kurbyen Karlovy Vary i Tsjekkia, bare halvannen times kjøretur fra Bayreuth.
Karlovy Vary.
Den berømte kolonnaden Mlýnská fra annen halvdel av 1800-tallet, hvor det er flere varme, mineralholdige kilder som man kan drikke av gratis.
Karlovy Vary.
Karlovy Vary.
Det mineralholdige vannet anses for å kunne skade tennene. Derfor kan man kjøpe et av disse fantasifulle drikkebegrene hvor hanken fungerer som sugerør, så man kan innta vannet lenger inne i munnen. Da jeg første gang var i byen i påsken 1990, noen måneder etter fløyelsrevolusjonen, kjøpte jeg dette begeret:
Her ses sugetuten på håndtaket tydelig.
Karlovy Vary.
Tržní-kolonnaden i sveitsisk stil er fra samme periode som den første, men ser eldre ut.
Karlovy Vary.
Karlovy Vary.
Karlovy Vary.
I en moderne bygning i glass og betong kan man se Vřídlo-geysiren, som har meget hyppige, nesten sammenhengende utbrudd.
Karlovy Vary.
I kanalen utenfor avleires mineralene og danner disse fargerike sjatteringene.
Karlovy Vary. Eldre kosmetikkreklame på en husvegg.
Karlovy Vary. Statue av Antonín Dvořák i parken.
Bayreuth. Eremitagen.
På avreisedagen fra Bayreuth var vi kort innom Eremitagen like ved hotellet vi bodde på. Fasadene er kledd utvendig med millioner av småstein i forskjellige farger, som gir et ganske spesielt uttrykk.
Bayreuth. Eremitagen.
Bayreuth. Eremitagen.
Bayreuth. Eremitagen.
Og nå forlater vi Bayern for denne gang og setter kurs langt mot nord. I dag skal vi tilbakelegge ganske mange mil på asfalten.
Leipzig. Statuen av Johann Sebastian Bach foran Thomaskirche.
På denne kjøredagen, hvor vi for det meste benyttet Autobahn, hadde vi en kort pause i Leipzig. Jeg har vært her en håndfull ganger, men aldri vært inne i Thomaskirche, og ikke sett Bachs grav foran alteret der inne. Dette sto på min ønskeliste for dagen, og her er vi!
Leipzig. Johann Sebastian Bach.
Leipzig. Bachs grav foran alteret inne i kirken.
Leipzig. Orgelet i Thomaskirche.
Mange av verdens flotteste orgelkomposisjoner har vært urframført på dette orgelet.
Celle. Utsikt fra hotellværelset.
Denne dagen ble en ganske lang etappe fra Bayreuth til Celle i nord. Vi innlosjerte oss for to netter på et hotell tett opptil gamlebyen. Her er det riktig mange bindingsverkshus. En meget vakker by!
"Ingen roser uten torner ..."
Celle. Stadtkirche Sankt Marien bak til venstre og Altes Rathaus midt i bildet.
Den danske dronningen Caroline Mathilde er begravet i kirken. Hun døde i 1775 i en alder af 23 år. Hun var gift med kong Christian VII, men ble dømt og sendt i eksil for affæren med Johann Friedrich Struensee. Under Struensees de facto-styre av Danmark fikk landet en forsmak på opplysningstiden ideer, men han ble dømt og henrettet i 1772, og Danmark falt tilbake til eneveldets mørke.
I de fleste eldre tyske byer fins en Ratskeller under rådhuset, og de fleste av disse restaurantene er ypperlige og stemningsfulle. Den første av våre to kvelder i Celle spiste vi her, og hadde en fin opplevelse.
Litt flere bindingsverksfasader og en kuppel på byens slott i bakgrunnen.
I slottet her tilbrakte dronning Caroline Mathilde sitt treårige eksil inntil sin meget tidlige død i 1775.
Lübeck. Holstentor.
Siste overnatting før vi ankommer Danmark i morgen. Det er en mer eller mindre fast kutyme at mine reiser ned gjennom Tyskland har et opphold i Lübeck enten på vei ut eller hjem. Så også denne gang, og et bilde av Holstentor er nesten obligatorisk.
Lübeck. Holstentor.
Holstentor fra den andre siden, i mørket etter en minneverdig middag på restauranten Schiffergesellschaft. Lise og jeg var ofte i Lübeck, og vi fikk et par stamrestauranter. Den ene var Ratskeller, og den andre nettopp Schiffergesellschaft.
Dette var reisens siste middag og siste hotellovernatting. Neste dag kjørte vi hjem til meg i Ådiget i Rødovre via fergeoverfarten Puttgarden - Rødby. Reisen sluttet med at vi fikk et par dager i ro og mak i Ådiget før de to andre trakk videre mot nord.
Det har vært mange inntrykk på denne reisen. Noen ganger er det slik at de første opplevelsene gjør et uforholdsmessig stort inntrykk. Og jeg føler for å vise et bilde mer fra denne nesten odyssé-aktige reisen med et motiv omtrent der det hele begynte, nemlig ved Rhinen. Dette er den gamle borgen Burg Rheinfels, som jeg kunne se opp til på min andre kveld, og som troner over Sankt Goar med sagnomsuste Loreley midt imot.
Og, naturligvis, etter disse praktfulle dagene i Bayern:
Vivat Bavarica!