Wagner i Helsinki
( 2000)
Sommeren 2000 var vi tre gode kollegaer og en god venn som reiste til Helsinki for å høre Wagners Nibelungenringen i den nye finske nasjonaloperaen. Huset ble innviet i 1993, og var på dette tidspunkt den mest moderne bygningen til formålet i Norden.
Vi kjørte hjemmefra i min lille bil med full oppakning og hadde en deilig overfart fra Stockholm til Helsinki. Vi innkvarterte oss på et sentralt hotell og hadde god tid til å bese byen i løpet av dagene vi var der. Dessuten fartet vi litt rundt i pausedagene mellom de enkelte operaene, og beså Turku (Åbo), Tampere (Tammerfors) - og selvfølgelig Sibelius' hjem Ainola. Her står Henny, Trond, Thor Even og jeg foran huset til en av mine yndlingskomponister.
De fire operaene har for oss til dels ukjente navn på finsk:
Rhingullet (Das Rheingold) heter Reininkulta,
Valkyrien (Die Walküre) heter Valkyyria,
Siegfried heter det samme på tysk, norsk og finsk, og
Ragnarok (Götterdämmerung) heter Jumalten tuho.
Etter å ha hørt gjennom hele den store syklusen på CD i Georg Soltis berømte innspilling, hadde jeg fått Siegfried i vrangstrupen og så ikke fram til denne tredje kvelden i operaen. Men det skulle vise seg at nettopp denne kvelden for meg ble et høydepunkt. Det viser hvor stor rolle framføring spiller, sangernes og musikernes tolkning har stor betydning for opplevelsen.
En av kveldene opplevde vi at en av sangerne hadde en tydelig stemmesprekk midt i en passasje. Under applausen før neste pause var det en som hadde behov for å bue av prestasjonene. Det synes jeg ikke man kan tillate seg - hvis tusen tilhørere har en god opplevelse og tar en stemmesprekk for det det er, et hendelig uhell i en ellers fin prestasjon, så skal den som kun klarer å fokusere på dette ene, lille øyeblikket holde sin munn.