Amsterdam og Bruxelles m.m.
(April/mai 2024)
Årets første reise brakte meg i godt selskap fra min hjemstavn i Rødovre til fine opplevelser i Eutin, Lübeck og Bremen i Tyskland, Amsterdam i Nederland, Antwerpen, Brugge, Gent, Bruxelles, Mons, Waterloo og Leuven i Belgia, og i ensom majestet kom jeg kort forbi Köln, Detmold, Hannover, Celle og Rendsburg i Tyskland før jeg igjen satte meg i godstolen hjemme. En herlig tur hvor jeg fikk sett mange ting som har stått på min ønskeliste.
Karen Blixen-skulpturen på Sankt Annæ Plads.
Men før vi kom så langt som til å kjøre mot sør, hadde jeg gleden av å være vert i et par dager for mine trofaste reisevenner Henny Og Trond. Jeg hadde satt meg fore å vise disse to flittige gjester i København ting de ikke hadde sett før, og den nye skulpturen av Karen Blixen på Sankt Annæ Plads var høyst aktuell. Den ble avduket bare dager før vi betraktet den. Vi var også inne i Holmens Kirke hvor Peter Wessel Tordenskiolds sarkofag står, og det var også deres første besøk her. Fra et åpent vindu kunne vi se over til Børsen fra første halvdel av 1600-tallet, som dessverre brant noen få dager før.
De utbrente delene av Børsen sett fra Holmens Kirke.
Rødovre - Lübeck
Den aller siste dagen i april satte vi oss godt til rette i bilen og satte kursen sørover. Etter fergeoverfarten Rødby - Puttgarden tok vi en avstikker til byen Eutin, som vi avla en fransk visitt. Trond gjorde oppmerksom på at komponisten Carl Maria von Weber ble født her, så det falt oss naturlig å kjøre vekk fra hovedveien og kaste et blikk på huset hvor Weber ble født.
Eutin. Huset der Carl Maria von Weber ble født.
Eutin. Kafeen var dessverre lukket da vi var der.
Lübeck. Holstentor.
Så godt som alle mine reiser i Nord-Europa enten begynner eller slutter i Lübeck, og for oss tre er det blitt en fast prosedyre at vi inntar en bedre middag på restauranten Schiffergesellschaft med aner tilbake til Hansa-tiden. Og hver gang føler jeg meg kallet til å knipse Holstentor fra forskjellige vinkler.
På vår lille vandring i byen for å skjerpe appetitten kom vi forbi Lübecker Dom i gyllent ettermiddagslys.
Schiffergesellschaft.
Vi kom midt i asparges-sesongen, og tyskerne er store asparges-tilhengere, så hva var mer naturlig enn at også vi lot oss friste av menyen forslag om retter med asparges som hovedingrediens eller tilbehør? Og musserende vin, selvsagt. Og lokalt brygget øl, selvsagt.
Schiffergesellschaft.
Noen ganger har vi sittet i en avdeling med hvite duker på bordene, men nå satt vi nede i hovedområdet med langbenker og godt patinerte trebord og skipsmodeller med mer hengende rundt omkring, og den berømte tyske "Gemütlichkeit" summende i lokalet.
Lübeck - Amsterdam
Bremen.
Den første dagen i mai rullet vi videre i retning av Amsterdam, som var dagens mål. Det var kun to programposter på dagens program, og det første var en kort visitt i Bremen, hvor vi fikk strukket beina og kastet et blikk på rådhuset fra Hansa-tiden. Dette overgår etter min mening Lübeck. Vi fikk med oss et første mai-opptog før vi føk videre.
Afsluitdijk.
Det andre punktet på dagordenen var Afsluitdijk. Jeg har lenge hatt lyst til å oppleve hvordan det er å kjøre på en vei midt i havet. Diket er mer enn tre mil langt, og i gamle dager kunne man se IJselmeer til venstre (når man kom nordfra) og havet til høyre. Men på grunn av klimaendringene og den forventede havstigningen samt forventede sterkere stormer, har man de seneste årene forhøyet diket ut mot havet med flere meter, så nå kan man kun se den ene havoverflaten, nemlig IJselmeer. På bildet her står vi ca. midt på diket, hvor det er utkikkspunkt og informasjonssenter, og man kan ane havet til høyre og se høydeforskjellen. Det er ferskvann til venstre og saltvann til høyre. Nederlenderne har ikke råd til å være klimafornektere eller -skeptikere, så de har satt store krefter inn på å være forberedt på endrede forhold.
Afsluitdijk.
Trond og Henny med vind i håret på vei inn i Sølvpilen, som trygt og sikkert brakte oss videre på reisen. Jeg elsker denne bilen! Det er den beste jeg har hatt siden jeg med tungt hjerte måtte si farvel til min utgamle men trofaste Mercedes-Benz 230.6 midt på 90-tallet. Den er innbegrepet av pålitelighet og komfort.
Amsterdam
Vi innlosjerte oss på et hotell sentralt i Amsterdam, og noe av det første vi fikk se da vi kom ut i de større gatene, var det legendariske konserthuset Concertgebouw. Det har i mange år vært et ønske for meg å være til stede i disse lokalene og høre det som mange mener er verdens beste orkester. Vi tre var sammen med en gruppe på fem i Hamburg i fjor og hørte Concertgebouw-orkesteret i Elbphilharmonien, men på denne reisen skulle vi høre dem på hjemmebane.
Lysreklamen ved foten av søylene skifter hele tiden, så jeg ventet til det rette øyeblikket for å fange det som var vårt mål for kvelden i morgen, nemlig framførelsen av Anton Bruckners symfoni nummer fem. Det er Brucknerår i år, det er i år 200 år siden hans fødsel. Og som om det ikke var nok å få høre denne "pre-Mahler-komponisten" fra Østerrike med det ypperste av alle orkestre, så skulle vi i tillegg oppleve den unge finske dirigenteten Klaus Mäkelä dirigere dette monumentale verket. Han er i skrivende stund sjefdirigent for Oslo-filharmonien, men når hans periode utløper der, tiltrer han som sjef i Amsterdam. Henny og Trond har opplevd ham atskillige ganger i Oslo, men dette skulle bli mitt første møte med denne unike dirigenten.
Rijksmuseum i bakgrunnen, Van Gogh-museet til venstre og Concertgebouw bak oss. Monumentalt og stort!
Et blikk den motsatte veien. Van Gogh-museet stod ikke på vår liste over ting vi skulle se, men både Rijksmuseum og Concertgebouw i bakgrunnen gjorde.
Vi foretok en lengre vandring den første dagen, og krysset atskillige av demange kanalene som ligger som konsentriske sirkler (eller egentlig mangekanter) utover fra det eldste sentrum i byen.
Jeg fikk skiftet ut mitt venstre hofteledd 21. februar, og her er vi i begynnelsen av mai. Jeg kunne gå nesten normalt når jeg hadde en krykke å støtte meg til, men jeg gikk noe langsomt og trengte hyppige hvilepauser, så det var godt at jeg var på tur med tålmodige mennesker.
Vi kom forbi plassen Rembrandtplein, hvor det står en statue av Rembrandt. Men siden juli 2023 har en annen statue stjålet oppmerksomheten. Joseph Klibansky er en nederlandsk kunster, født i Johannesbuirg i 1984, og har skapt denne morsomme parafrasen over Auguste Rodins mest berømte skulptur. Den heter The Thinker. En gyllent-glitrende astronaut sitter og tenker over de store spørsmål...
Presenning med store øyne og pause ved kanalen.
Oude Kerk.
Takket være mitt nyinnkjøpte supervidvinkel-objektiv til kameraet lyktes det å få med hele Oude Kerk ("Den Gamle Kirke") fra det solskinnende korset høyest oppe og helt ned til gatenivå. Kirken er av interesse av flere grunner. Det første jeg la merke til da jeg hvilte meg mens mine reisekamerater så seg omkring, var at klokkespillet spiller hvert kvarter, og blant melodiene jeg gjenkjente, var et tema fra Richard Wagners opera Tannhäuser: Freudig begrüssen wir die edle Halle.
Men det mest interessante ved denne kirken er innenfor:
Orgelet i Amsterdams Oude Kerk er blitt ombygd og utvidet gjennom årene, men var allerede på sent 1500-tall og tidlig 1600-tall blant datidens ypperste orgeler, og berømt langt utover landets grenser. Kirkens organist gjennom mer enn 40 år, Jan Pieterszoon Sweelinck (1562-1621), er også en av Nederlands største komponister, og var en stor inspirasjonskilde for den dansk-tyske komponisten Dietrich Buxtehude (1637-1707), spesielt som organist i Lübeck, og han var igjen en altavgjørende inspirasjon for Johann Sebastian Bach (1685-1750) og Georg Friedrich Händel (1685-1759), og de to sistnevnte har satt uutslettelige spor etter seg i musikkhistorien.
Når man går i gamle kirker, kan man ikke unngå å trampe over gravsteinene til mennesker som er begravet inne i kirkene. Noen steder kan man gå utenom, men andre steder ligger gravene tett i tett. I Oude Kerk utgjør gravene så godt som hele gulvet, så man kan like godt oppgi å unngå å tråkke på en grav. Jeg har aldri sett maken til dette kirkegulvet.
De fleste gravsteinene var så slitt at man ikke kan lese hva som står på dem, men takket være et lite hefte man får ved inngangen når man kjøper billett, får man anvist noen av de mest berømte gravene. Her ser vi gravsteinen til Saskia van Uylenburch (1634-1642), som var gift med Rembrandt inntil sin død i 1642. Denne steinen har blitt renovert så man i dag lett kan lese hennes navn.
Den store organist og komponist Sweelinck er hedret med denne plaketten, og er - som Saskia - begravet under gulvet i kirken:
Denne gravsteinens tekst er totalt uleselig, men takket være det nevnte heftet fant vi den, fordi alle steinene er nummerert, og Sweelincks grav var oppført som nummer 99.
Vel utenfor i dagslyset igjen, men stadig vant til å se ned, fant vi denne beskjedne plaketten/skulpturen medfelt i brolegningen. Oude Kerk ligger tett opptil Amsterdams berømte og beryktede "Red Light District", hvor prostitusjon er satt i system, og billdespråpket i denne beskjedne plaketten er nok ikke helt tilfeldig...
Vi gikk atskillige kilometer rundt om i byen denne dagen, og da neste dag opprant, kunne jeg merke på hofta at jeg nok skulle ta det med ro i dag. Dette er tredje gang jeg var i Amsterdam, og de to første gangene fikk jeg ikke sett Rembrandts Nattevakten. Første gang var det fordi vi var der sammen med drengene, som ikke hadde lyst til å gå på museer, og den andre gangen fordi Rijksmuseum var under omfattende restaurering. Og nå, den tredje gangen, var det en overbelastet hofte som gjorde at jeg sendte de to andre to ut i byen for å se selveste Rijksmuseum. Kanskje jeg får sett den berømmelige Nattevakten på mitt fjerde besøk i byen, hvem vet?
Vår siste kveld i Amsterdam var viet vår felles interesse for musikk. I det sagnomsuste Concertgebouw skulle husets eget orkester, kanskje verdens beste filharmoniske orkester, spille en av Anton Bruckners monumentale symfonier, nemlig nummer fem, og det hele var innstudert og skulle dirigeres av Klaus Mäkelä, som allerede før fylte 30 år en blitt en legende.
Og det ble en konsertopplevelse helt utenom det vanlige. Bruckner kan noen ganger oppleves som litt usammenhengende og "episodisk", men når man får gleden av å høre effekten av en dirigent som har forstått og internalisert musikken, kan resultatet bli som vi fikk oppleve det i kveld: En konsekvent, sammenhengende linje med mange, mange fasetter som til sammen framstår som en helhet og enhet. Dette var en stor, stor opplevelse, intet mindre enn en begivenhet. Det høres kanskje ut som en umulighet, men for meg var dette ett stort, langt, uavbrutt høydepunkt fra første til siste øyeblikk. Makan!
Amsterdam - Brugge
Neste dag tråklet vi oss ut av Nederland og inn i det på sine vis besynderlige Belgia. Det er mange ting å si om Belgia, men av en eller annen grunn er landet liksom litt anonymt når man snakker om europeisk historie. Dette er ganske urettferdig, og mitt første riktige besøk i landet kom til å skape fornyet interesse.
Fra Amsterdam kjørte vi delvis andre veier enn motorveiene, og fikk et par hyggelige pauser underveis. Vår gransking av kartet viste at det ikke var lange omveien til et av de mest kjente trappist-klostrene og -ølbryggeriene, så vi fulgte GPS'ens anvisninger helt fram til Westmalle-klosterets murer og den store, tomme parkeringsplassen utenfor. Bryggeriets og utsalgsstedets åpningstider er begrenset til noen få timer en dag om uka, og det var ikke mens vi for forbi. Så det var bare å utføre en piruett med bilen og fortsette mot Antwerpen, som var neste stopp på veien mot Brugge.
Neste stopp var Notre Dame i Antwerpen, eller som den heter på flamsk: Onze-Lieve-Vrouwekathedraal. Igjen kan jeg takke min nye supervidvinkel for at jeg fikk hele den fantastiske fasaden med på ett bilde; tårnet er over 120 meter høyt!
Hovedgrunnen til vårt besøk i Antwerpen var Peter Paul Rubens' (1577-1640) kanskje mest berømte verk: Kristi nedtagelse av korset. Vår kunsthistorisk lærde reisefelle Trond, inspirert av BBCs Waldemar Januszczak, hadde utpekt dette som et viktig sted å besøke, og det var ganske overveldende å se dette maleriet (som er hoveddelen i en triptyk) i virkeligheten.
En kunsthistorisk parentes:
I Sagene kirke i Oslo fins en kopi av dette maleriet, utført av Christen Bruun (1828-1905) omkring 1891. Jeg var i Oslo noen uker etter reisen i Nederland og Belgia, og hadde gleden av at det var "Åpen Kirke" da jeg kom forbi.
Men tilbake til Antwerpen:
Antwerpen har, som Bruxelles, sin Grand place, eller Grote Markt.
Ferden gikk videre til dagens endelige mål: Brugge:
Brugge.
Klokketårnet i Brugge er noe for seg selv. Tårnet, og klokkespillet, har ikke egentlig noen annen funksjon enn å kunne spille. Det er ikke et klokketårn som i kirkene, som kaller til gudstjeneste og markerer kirkehandlingens slutt, det er rett og slett bygd fordi man den gang hadde råd til å bygge et ekstravagant tårn med klokkespil, som spiller bare fordi det kan.
På motsatt side av plassen, med utsikt til klokketårnet, fant vi en restaurant etter vårt hjerte. Henny holder fast ved sin smak for hvitvin, mens Trond og jeg er blitt overtalt til å bestille et liters glass med Anvers Triple. Det ble et utrolig morsomt restaurantvesøk, da kelneren vår hadde en mening om alt vi bestilte, og spilte forurettet hvis vi ønsket oss noe som han syntes var "galt". Han syntes jeg burde ha bestilt et treliters-glass, men jeg innrømmet med det samme at jeg nok var litt av en "kylling". Vi fikk riktig god mat, men en så engasjert kelner funker godt én gang; neste kveld valgte vi en annen restaurant.
Fra hotellværelset kunne jeg se rett opp til klokketårnet. Takk til mine reisekamerater, som stod for hotellbestillingene!
Det var like frapperende utsikt når man våknet om morgenen.
Jeg la merke til at en melodi som gjentok seg nesten hver gang klokkene holdt et flere minutter langt "potpurri", var den gamle filmslageren Over The Rainbow. Vi hadde avtakt å møtes utenfor hotellet kl. 9, men jeg prøvde å ta opp klokkespillet på telefonens diktafon, og da 9-konserten var overstått, fant jeg mitt reisefølge stående nedenfor mitt vindu, tålmodige men forventningsfulle:
Det Hellige Blods Kirke ligger like ved plassen foran klokketårnet. Vi gikk ikke inn her, men vandret i stedet over til domkirken, Vår Frue Kirke, av en bestemt grunn:
Inne i domkirken er en statue av madonna og barnet fra Michelangelos hånd. Det som gjør dette spesielt, er at denne skulpturen var den første fra Michelangelo som forlot Italia, og det skjedde allerede i hans levetid.
Som alle eldre kirker har også denne en del gravmæler. Noen prangende av dem står framme, mens andre er nedfelt under gulvet. Det spesielle her, er at noen av gravene er åpnet og står utstilt med glass over.
Jeg har egentlig ikke spekulert på om slike graver var dekorert på innsiden, men ut fra dem man kan beskue her, er det kanskje vanligere enn som så. Motivene er typisk engler og kristne symboler.
Nok en parentes:
Lise og jeg var i Sorrento sør for Napoli for en del år siden, og på en av våre utflukter med leiebil i området, besøkte vi den gamle greske byen Paestum. På museet her stod sarkofager fra noen århundrer før vår tidsregning, og de var dekorert med motiver fra det dennesidige livet; scener med hester, drikkegilder med mer:
Men tilbake til nåtiden:
Brugge
Brugge
Brugge
Brugge - Bruxelles
Gent.
På vår vei til Bruxelles hadde vi et kort opphold i Gent.
Jeg undret meg på om disse turistene egentlig fikk sett særlig mye.
Bruxelles med mer
Bruxelles. Grand Place / Grote Markt.
Og dermed kom vi til Bruxelles, hvor vi slo oss ned for flere dager. Dette var mitt første besøk i Belgias hovedstad, noe jeg har hatt lyst til lenge. Blant de første tingene vi så, var den makeløse Grand Place.
Husfasadene som omkranser plassen overgår det meste av det jeg har sett tidligere.
Men det er mange slags fasadeutsmykninger rundt om i byen. Og ettersom Belgia er et arnested for mange av de mest berømte tegneseriefigurene, kan man observere både kjente og mindre kjente skikkelser på husvegger her og der:
Til venstre over er Tintin og Kaptein Haddock på vei ned en trapp, og til høyre har den hvite hunden Cubitus inntatt plassen til Manneken Pis.
Og selvfølgelig skulle vi da se sistnevnte i skamløs urinering på et gatehjørne. Dette er en populær turistattraksjon, og det stod en hel flokk av skuelystne omkring dette lille og beskjedne monumentet.
Siden 1985 har Manneken hatt en søster et par hundre meter unna. Her sitter Jeanneke Pis med et like salig ansiktsuttrykk som broderen.
Den tredje skulpturen over samme tema er Zinneke Pis, ikke langt fra de to andre. Denne er dog ikke en fontene som de to andre.
Vi fikk noen gode vandreturer rundt i byen. Vi bodde sentralt, bare et par steinkast fra Grand Place. Her er vi på vei mot børsen, som troner ved et kryss i gågateområdet.
Jardin du Mont des Arts. Utsikt mot byen. Det er litt disig i bakgrunnen.
Inngangspartiet til EU-hovedkvarteret. Vi var der like før valget til Europa-parlamentet, og det var oppfordringer til å bruke sin stemmerett. Lydbildet da vi var der, var ganske hjerteskjærende. Over et musikkanlegg like ved inngangen strømmet ukrainsk kirkesang, og det var en stand der som delte ut informasjon om ukrainernes kamp og ønske om å komme med i det europeiske samarbeidet.
Parlamentsbygningen er ikke just en arkitektonisk perle.
Bruxelles. Operahuset La Monnaie.
Vi ville gjerne oppleve en opera mens vi var i Bruxelles, og fikk gleden av å sitte i en av de flotteste salene jeg har vært i. Mobiltelefonens kamera yter ikke salen rettferdighet, men et visst inntrykk får man da.
Kveldens opera var Benjamin Brittens The Turn of the Screw. For meg ble det ikke noen stor opplevelse. Jeg rett og slett kjedet meg. Musikken var anonym og uinteressant, den virket uinspirert på meg. Og scenografien gjorde ikke sakene bedre. Den besto av mange grå vegger som kunne flyttes litt hit og dit. Foruten sangerne var det noen gråkledde personer som vandret langsomt fram og tilbake i bakgrunnen, og av og til kravlet det noen inn og ut av delvis veltede flygeler som sto forskjellige steder. Jeg prøvde å konsentrere meg om musikken, men selv om jeg hadde hatt bind for øynene var det fint lite som vakte min oppmerksomhet. I stedet kom jeg til å fundere, og kom fram til at min operainteresse nok har sine klare begrensninger.
Noen ganger har operaforestillinger oppildnet til handling i stedet for å lulles inn i kjedsomhet, som jeg gjorde denne kvelden. Etter en forestilling av Den stumme fra Portici av den franske komponisten Daniel Auber (1782-1871) 25. august 1830 stormet publikum ut av selvsamme bygning og satte i gang en oppstand mot nederlenderne som førte til opprettelsen av det selvstendige Belgia samme år.
Et makeløst prosjekt
Neste dag kjørte vi til lufthavnen for å ta imot Jens Peter, som er gammel kollega fra tiden i Magnus Informatik i København. Sammen reiste vi fire til byen Mons en times tid sørvest for Bruxelles. Her har vi satt oss på torget for å styrke oss før møtet med de sørgelige restene av det som en gang var verdens største og mest ambisiøse arkiv. Jeg har lenge hatt et ønske om å se museet, smertelig klar over at det kun er fragmenter av arkivet tilbake.
Mundaneum var et gigantisk arkiv som opprinnelig holdt til i Bruxelles. De to grunnleggerne Paul Otlet (1868-1944) og Henri La Fontaine (1854-1943) var uhyre visjonære. Målet var å samle all verdens viten og klassifisere den systematisk. De utviklet arkivsystemet UDC (Universal Decimal Classification), som bygde videre på eldre systemer og brukes i biblioteker verden over i dag. De definerte også standardstørrelsen for små kartotekskort, og disse målene brukes fremdeles. Institusjonen Mundaneum ble grunnlagt i 1910, men hadde røtter tilbake til 1895. Det er særlig to ting som er interessante ved prosjektet og disse to ildsjelene:
For det første dreier det seg om hvor stort arkivet ble. På sitt høyeste inneholdt arkivet 12 millioner arkivkort, nitidig klassifisert med UDC. Store deler av dette ble ødelagt under den tyske okkupasjonen.
Alfabetisk register
UDC-register
For det andre hadde Otlet en visjon om at arkivet kunne utnyttes uten fysisk tilstedeværelse. I 1934 beskrev han hvordan telefonen kunne tenkes brukt til å overføre bilder av kortene som så kunne vises på en skjerm et annet sted i verden. Dette anses av mange for å være den første visjonen om det vi i dag kjenner som internett og google.
Min beundring for disse pionerene kjenner nær sagt ingen grenser.
Undertegnede blar i en arkivskuff med eksempler på hvordan bestanddelene i arkivet så ut. Man kunne legge et kort ned under et optisk leseapparat som peker ut vesentlige elementer på kortet:
Det var et godt museum som ga et innblikk i hvordan arkivet var skrudd sammen. Men samtidig var det en liten skuffelse at man ikke kunne få et inntrykk av hvor enormt det en gang var.
Mye Napoleon og lite Wellington
På veien tilbake til Bruxelles la vi veien forbi slagstedet ved Waterloo. Dette enorme koniske fundamentet for en løvestatue dominerer det ellers ganske flate landskapet.
Jeg var så opptatt av ta bilder at jeg litt for sent oppdaget de andre tre stående ved siden av hverandre og ta bilder av det samme som meg. Jeg måtte be dem om å innta posisjonene igjen for å gjengi dette sjarmerende motivet.
De tre andre gikk opp til løven mer enn 40 meter oppe, men jeg holdt meg nede på bakken. Jeg følte meg stadig avhengig av krykken.
Det slo oss at stedets store "helt" er Napoleon. Det er hans navn som blir nevnt, det er Napoleon-souvenirer en masse i butikken, men Wellington og de andre som sørget for å stanse Napolens blodige framferd, er ganske anonyme. Vi kom til den konklusjon at ABBA tar helt feil, det er i virkeligheten slik at "The Loser Takes It All"...
Big Bang, Atomium og belgisk øl
Neste dag skulle Henny og Trond fly hjem til Oslo. Vi fire kjørte til lufthavnen, og etter å ha sagt farvel dro Jens Peter og jeg til Leuven, som foruten å være enda en utrolig flott by i Belgia, var hjemstedet til en av det tjuende århundrets store vitenskapsmenn, Georges Lemaître (1894-1966). Han var belgisk jesuittprest og opphavsmannen til det vi i dag kjenner som Big Bang-teorien. I 1927 og endelig i 1932 lanserte han denne teorieon, som med tiden har vunnet full anerkjennelse.
Rådhuset i Leuven er enda flottere enn det i Bremen og Bruxelles.
Til minne om Lemaîtres banbrytende kosmologiske teori, har byen lagt ned et utall små snublesteiner med forskjellige elementer av Lemaîtres funn og beregninger. Steinene er ganske små, og man trenger gode øyne eller en brosjyre for å finne dem. På denne plaketten kan vi se at Lemaître i 1927, etter å ha trukket konsekvensene av at universet utvider seg, beregnet startpunktet til å ligge 12,72 milliarder år tilbake i tid. Senere forskning og beregninger har flyttet begynnelsen på det hele enda en smule lenger tilbake.
På veien tilbake til Bruxelles kom vi forbi Atomium, som også har stått på min ønskeliste lenge. Vi gjorde også et forsøk i går, da vi kom tilbake fra lufthavnen, men da ble vi forhindret av trafikkaos. Om det var en spontan revolt vi var vitne til, eller om det "bare" var fotballidioter som vrimlet omkring på veien, vet jeg ikke. Men politiet hadde ingen kontroll på mobben, og vi ble sittende lenge i kaoset før vi unnslapp. I dag var alt stille og rolig, og her kommer noen bilder av dette ytterst fascinerende byggverket.
Tilbake i byen og med bilen trygt plassert i en dyp parkeringskjeller gikk vi over til neste punkt på dagsordenen. Jens Peter og jeg har i lang tid fantasert om å vandre rundt i Bruxelles og smake på alt vi kunne komme over av herlig, belgisk øl. Hotellet vårt ligger til venstre i bildet, og for enden av gata ligger administrasjonssenteret i Bruxelles by. Den observante Jens Peter konstaterte at det er en takterrasse på toppen av bygningen, så vi tok heisen opp på taket.
Fra takterrassen Brucity Rooftop er det en fantastisk utsikt i alle retninger. Ovenfor dominerer kirken Saint Michel. På bildet nedenfor ses klokketårnet på kirken Sainte-Catherine, som ligger nesten vegg i vegg med hotellet vårt. I bakgrunnen til venstre aner vi den enorme Basilique du Sacre-Coeur, et av Bruxelles' mange flotte eksempler på jugend-stilen.
Og i solskinnet og med utsikten er klokken slått for det første glass øl. På tapas-maner fikk vi en pen porsjon spekepølse og oliven. En god start på en herlig kveld.
Vi flyttet oss rundt omkring, og snart kom vi til gatestumpen Rue des Bons Secours, hvor denne fasaden viser en scene fra et av heftene om tegneserihelten Allan Falk. Jeg kunne ikke dy meg, men måtte klappe hunden på hodet.
Her fikk vi en god gryterett og et glass av stedets egne ufiltrerte øl ved navn Ginette.
Restauranten var fylt opp av et japansk reisefølge som fikk servert moules frites. Etter måltidet var det noen av dem som viste stor interesse for oss. De trodde kanskje at vi var lokale. Jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av dem, og de poserte villig sammen med Jens Peter i bakgrunnen.
På en fortauskafé ved siden av børsen var turen kommet til en Karmeliet Tripel. "Livet er ikke det værste, man har", som Benny Andersen så elegant uttrykker det...
På Grand Place kom turen til en Affligem. Og på restauranten Le Roy d'Espagne like ved, også på Grand Place, fikk vi en Kwak. Og på denne måten gikk en herlig kveld hen og ble til natt.
Grand Place mens mørket faller på.
Grand Place om natten.
Bruxelles - Köln
Neste kveld var det tid for å kjøre ut til lufthavnen for tredje gang, da Jens Peter skulle hjem til København. Opprinnelig hadde jeg tenkt å være en natt til i Bruxelles, men avskrekket av alt bygge- og veiarbeidet med tilhørende omkjøringer med mer, bestemte jeg meg for å trekke nordøstover fra lufthavnen. Hver gang vi kjørte til parkeringskjelleren tett ved hotellet, hadde jeg en kombinert kartleser og støttepedagog ved siden av meg, men nå skule jeg finne fram i kaoset alene. Det hadde jeg slett ikke lyst til, så derfor rettet jeg blikket mot Köln, hvor jeg kom fram ganske sent og tok inn på Hotel Maritim med utsikt mot selveste Kölnerdomen.
Om morgenen våknet jeg til dette flotte synet.
Köln - Celle
Men nå ville jeg hjemover. Opprinnelig hadde jeg tenkt å besøke flere steder i Belgia før jeg reiste hjem igjen. Men da jeg fikk invitasjon til å reise til Kreta med Andreas, Julie og Lise uka etter, sa jeg selvsagt ja til det og tenkte at noen dager hjemme ville være en god idé.
På veien nordover hadde jeg sett meg ut et monument som jeg hadde lyst til å se.
I disse skogområdene omkring Detmold mener man at det store Varus-slaget fant sted i år 9, for 2000 år siden. Den germanske høvdingen Hermann (på latin Arminus) hadde tjent som soldat i Romerriket. Men da keiser Augustus ville flytte rikets grense fra Rhinen til Elben, fikk Hermann samlet flere stammer til et bakholdsangrep i det som krønikene omtaler som Teutoburgerskogen. Slaget varte i tre dager og kostet omkring 30.000 mennesker livet. Hele tre romerske legioner ble utslettet, et tap av stridskrefter som Augustus aldri kom over.
På en høyde over landsbyen Detmold står den enorme Hermannsdenkmal. Hele monumentet er godt og vel 53 meter høyt, og stod ferdig i 1875. Man får et inntrykk av størrelsen når man ser menneskene i forgunnen i forhold til selve statuen som troner over tretoppene et par hundre meter lenger borte.
Selve statuen er knapt 27 meter høy, og sokkelen likeså. Alene sverdet er 7 meter langt, høyere enn de fleste monumentalstatuer man ser rundt omkring i storbyene. Legg merke til de små menneskene som kikker ut over kanten på utkikksplatået på sokkelen.
Jeg så flyet komme, men da jeg nettopp nå for første gang gikk rundt uten krykke, var jeg ikke hurtig nok til å få posisjonert meg i forhold til sverdet slik innskytelsen var. På hjemreisen fra Bruxelles, hvor jeg var alene og kunne gå helt i mitt eget tempo, prøvde jeg meg fram med å gå helt uten hjelpemidler. Det gikk fint.
På veien nordover avla jeg Hannover en fransk visitt. Jeg tenkte at jeg skulle finne et sted å spise der før jeg kjørte videre for kvelden. I et gatekryss så jeg plutselig denne søylen med en engel på toppen, og jeg syntes den liknet Siegessäule i Tiergarten i Berlin på en prikk. Heldigvis fikk jeg rødt lys, så jeg fikk knipset motivet gjennom frontruta med døde insekter og det hele.
På et gatehjørne ved en park i ytterkanten av Hannover befinner restauranten Silbervogel seg. Det er bord inne i flykroppen og under venstre vinge, og på menyen står gresk mat. Jeg spiste her for tre år siden, men nå ombestemte jeg meg og rettet kursen mot Celle. Derfra kunne jeg komme helt hjem neste dag uten at det ville bli altfor mange timer sittende i bilen.
Litt sent på kvelden fant jeg dette romantiske hotellet litt utenfor Celle. Det var et litt fornemt sted, kunne jeg fornemme. De fleste gjestene var middelaldrende par som nippet til champagne. Jeg forventet nesten at Hyacinth Bucket ville komme anstigende hvert øyeblikk.
Restauranten var stengt da jeg kom, men de hadde noen varme småretter man kunne bestille fra en mer begrenset meny. Det utmerkede kveldsmåltidet nøt jeg i en sofakrok med speil i taket. Her kan man se ned på meg, som om en drone svevde over hodet på meg.
Celle - Rødovre
På den siste reisedagen for denne gang, hadde jeg et kort opphold i byen Rendsburg, som ligger ved Kielkanalen. Nord-Ostsee-Kanal, som den heter på tysk, forbinder Østersjøen med utløpet av Elben. Ved Rendsburg krysser jernbanen kanalen på en høy jernbanebru som selv store skip kan passere under. Og under brua har man laget en fergeforbindelse for personer, sykler og biler etter marionett-prinsippet; fergen henger i kabler under jernbanebrua. Schwebefähre, som den heter, svever noen meter over kanalens vannspeil. Dette ville jeg gjerne se, og her et par bilder som jeg tok før jeg satte meg i bilen og kjørte siste etappe hjem til Rødovre.
Med bildet av de glade syklistene på vei ut fra svevefergen ender denne fortellingen om en vidunderlig reise til utvalgte steder i Nordvest-Europa.
Helt til slutt vil jeg takke for godt selskap på store deler av turen. Det er deilig å reise alene, og det gjør jeg gjerne, men det er enda mye bedre å ha gode venner med seg. Med Atomium i Bruxelles i ryggen, vil jeg også takke fordi du leste hele dette lange reisebrevet.
Reiseruten i grove trekk:
