3 x Verdi i Hamburg
(November 2013)
En sekstett av operaglade nordmenn reiste i midten av november til Hamburg for å oppleve tre av Giuseppe Verdis sjeldent framførte operaer.
Her står gruppen av fem nordmenn fra Norge og en fra Danmark foran inngangen til Johannes Brahms-museet. Fra venstre: meg, Trond, Sigrunn, Henny, Lisbet og Erik.
I år var det 200 år siden to av operahistoriens betydeligste komponister, Richard Wagner og Giuseppe Verdi, ble født. Og nesten på tampen av året gjennomførte vi en verdig markering av Verdis jubileum.
Hamburg er ikke noe dårlig sted å høre opera i. De har i hvert fall tradisjonene på sin side. Helt siden 1678 har byen tilbudt opera til offentligheten, og det er kun Venezia som kan vise til en lengre tradisjon.
|
Dem gamle operaen ble ødelagt under krigen, men det er bygd en ny ikke langt fra den opprinnelige plasseringen. Operabygningen er en beskjeden bygning sammenliknet med de ekstravagante utskeielsene både i Oslo og København. Bygningen føyer seg forholdsvis stillferdig inn i gatebildet, kun glassfasaden forteller at dette er et teater eller en konsertsal. Salen er mindre og mer intim enn i Oslo og København. Ikke så mye glitter og stas; her står musikken og scenekunsten i fokus.
Operaene vi kunne glede oss over var:
| Fredag | 15/11 | La battaglia di Legnano | 1849 |
| Lørdag | 16/11 | I due Foscari | 1844 |
| Søndag | 17/11 | I Lombardi alla prima crocciata | 1843 |
Fra første til siste øyeblikk var det en opplevelse å høre og se disse operaene. De tre ensemblene som sang de tre operaene, var alle av ypperste kvalitet, og orkesteret under ledelse av den australske dirigenten Simone Young spilte fremragende. I den første operaen hadde de fått fatt i den koreanske tenoren Yonghoon Lee, som imponerte stort.
(Bildene fra scenen og av bygningens eksteriør er ikke mine.)
Etter den overveldene første kvelden var jeg forberedt på at de neste kveldene ville bli mer på det jevne, men der tok jeg feil. Også den korte I due Foscari var en fin opplevelse, og det store punktum, eller utropstegn, var den siste operaen, I lombardi, litt i stil med Nabucco. Dette er en monumental opera med mye handling og riktig mange høydepunkter. Jeg har innspillinger av alle operaene, og har hørt en del etter at jeg kom hjem igjen. Og spesielt siste akt av I lombardi er nesten ikke til å få ut av hodet.
En finesse som gjorde at man kunne lene seg tilbake og nyte det musikalske og sangmessige, var at de sceniske uttrykkene var meget avdempet. Kulissene var stort sett de samme alle tre kvelder, med variasjoner i utstyret. Ingen merkelige og uvedkommende påfunn på scenen, og det var en befrielse.
Tyske kulinariske gleder ovenpå italiensk musikalitet er ikke å forakte. Takk for hyggelig følge! Mon tro om vi får etablert dette som en tradisjon?