En konsertopplevelse
(April 2009)
Torsdag 16. april var jeg for første gang på konsert i det nye konserthuset til Danmarks Radio. Det var en riktig god konsert.
Det var Mendelssohn først og sist, ikke unaturlig når vi i år feirer at det er 200 år siden hans fødsel. Innledningsvis fikk vi høre Hebridene, og etter pausen var det hans tredje symfoni, "Den skotske", som fylte salen - velkjent stoff og riktig godt spilt av orkesteret. Fra min plass i Orkester A kunne jeg observere messingblåserne og treblåserne ekstra godt, og de gjorde en fremragende jobb.
Det tredje verket på programmet var Richard Strauss' Vier letzte Lieder, skrevet i 1946-48 for Kirsten Flagstad. Disse sangene er blant mine favoritter, og jeg lytter jevnlig til Jessye Normans ubegripelig vakre tolkning på CD. Den svenske sopranen Nina Stemme var kveldens solist, og hun holdt mål! Hun gjorde det riktig godt, og fikk da også velfortjent applaus og jubel etterpå.
Hvis man skulle kritisere noe ved framførelsen, måtte det være at den tyske dirigenten Christoph Poppen dirigerte dette verket litt vel raskt. Det er ettertenksom musikk og bokstavelig talt dødsens alvorlige tekster, og jeg synes at tempoet gjorde det hele litt for lett. Men den slags er jo en smakssak.
Dette verket avslørte salens store svakhet: Den tredjedel av oss som satt bak og på siden, hørte henne litt svakt, og da hun skulle gi ekstranummer valgte hun å gjenta den tredje sangen med ansiktet vendt mot oss. Så fikk vi riktig høre hva hun var for en! Det var stor forskjell! Og vi som ble vist denne gestus, kvitterte da også for det så det hørtes. Takk for det, Nina - som sanger forstår du bedre hva formidling krever enn selv tidens mest anerkjente arkitekter!
I det hele tatt synes jeg ikke om huset. Det er en dårlig idé å spre publikum rundt omkring på denne måten. Det ser sikkert fint ut ved fjernsynsoverføringer, men hvis man har formidling av orkesterkultur i tankene skal man fortrinnsvis plassere publikum foran orkesteret. Ikke minst når det er solister betyr det en hel del, og særlig når solisten er sanger - den menneskelige stemme er temmelig retningsbestemt.
Dette bildet har jeg "tyvlånt" for å vise hvordan salen ser ut fra den gode siden.
Foajeen, trappene, garderobeforholdene, materialevalg på vegger etc. er virkelig et trist kapittel. Kan det gjøres dårligere? Min umiddelbare følelse da jeg kom inn, var at man ikke var ferdige med bygget - jeg trodde at treplatene som møtte meg var forskalinger som ikke var fjernet ennå. Veggene av grå betong med dype furer, besatt med store paneler med lysstoffrør i rødt, blått og gult gir et grelt inntrykk, gulvene er likeledes av betong. Det er treplater langs gelendere og andre steder, men disse minner mest av alt om forskalingsplater. Bortsett fra selve salen og like innenfor hovedinngangen er inntrykket nærmest klaustrofobisk. Det er mange trapper og korridorer for å fordele publikum i forskjellige seksjoner inne i salen. I pausen har man kun små arealer å oppholde seg på, og man går og skumper inni hverandre, medmindre man går inn i salen igjen og venter på at pausen slutter. Man får fornemmelsen av å befinne seg i en bunker.
Så skulle man jo tro at de store ytre glassfasadene ville gi god utsikt innover mot byen, men den gang ei. På søylerekken utenfor er det strukket opp en enorm, halvgjennomsiktig folie som det projiseres bilder på fra lyskanoner på to sider av huset. Det blir litt som å betrakte verden gjennom en nylonstrømpe. Etter konserten kikket jeg meg tilbake og så fasaden - en blålysende skjerm med en klarinettist øverst til venstre, og bakenfor kunne man ane trappene og stedvise lyspunkter inne i huset. Denne fasaden må da være alle gimmickers mor!
Fasaden med den blå duken. Lys/video-kanonen ses litt til venstre for midten av fasaden. Metroen passerer helt til venstre i bildet.
Som helhet synes jeg altså at selve bygningen er nitrist - jeg tenker på Charles Dickens, var det ikke Bleak House han kalte en av sine romaner? Er det virkelig dette huset som har forvoldt en budsjettsprekk i milliard-klassen, og forårsaket at Danmarks Radio for tiden må spare penger ved å sende utallige repriseprogrammer i stedet for å kunne skape nytt?
Men salen er flott når man først kommer inn, og akustikken er god! Og ikke minst har man et godt orkester, og det er jo det det handler om.