Svensk-norsk svipptur
(August 2024)
Uppsala domkirke
I august la jeg ut på min fjerde reise i år. Kursen gikk østover, mot Sveriges østkyst. Også denne gang hadde jeg godt reisefølge på deler av turen. Henny og Trond, gamle kollegaer fra Kunnskapsforlaget og gode venner, var på vei hjemover fra Bayreuth og mellomlandet i København for noen dagers opphold i Sverige før hjemreisen.
Ferden gikk fra København via kaffepause i Lund videre til Kalmar, Stockholm og Uppsala før jeg sa farvel til mine reisekamerater på Arlanda. Derfra stakk jeg ut kursen nesten rett vestover: Örebro, Karlstad, Moss, Horten og til Bamble for et par dager, før det bar tilbake til København via Horten og Moss.
En til tider langsommelig kjøretur i tungt regnvær endte i Kalmar denne første reisedagen. Været var mye bedre neste dag, og vi fikk kastet et blikk på Kalmar slott før ferden gikk nordover mot Stockholm.
Kalmarunionen mellom datidens Danmark, Norge og Sverige ble inngått her i 1397. Det meste av slottet er fra senere perioder.
Regnbygene meldte seg utover dagen, men vi var heldige å finne en stilfull kafé ved hovedveien i oppholdsvær. Her kan de lage god smörgås, men de har ikke kortautomat, så vi måtte skrape sammen det vi kunne finne av euro. Vår glade kelner var fornøyd med det vi kunne legge på bordet, selv om det egentlig ikke var nok.
Vi ankom Stockholm utpå ettermiddagen, og innlosjerte oss på hotell ved Skeppsbron, så vi hadde bare noen minutters vandretur til Stortorget.
Utpå kvelden fant vi en hyggelig uterestaurant. Vi forsøkte lang tid i forveien å reservere bord på den legendariske restauranten Den Gyldene Freden, men den var fullbooket i lang tid framover. En veltillaget porsjon fish and chips er aldri galt, heller ikke når den serveres av en kokk som mest lager italienske retter.
Neste dag hadde været omsider bestemt seg for å være pent, og vi vandret rundt omkring, mest i Gamla stan eller like ved. Her ses Riksdagen med Riddarholmskyrkan i bakgrunnen til venstre.
Svenska flaggan og EU-flagget vaier side om side ved siden av slottet. Mon tro om Norge kommer med i dette europeiske samarbeidet noen gang?
Gustav Vasa på sokkel foran Riddarhuset
Lengst mot vest på Riddarholmen brer Mälaren seg videre vestover. I bakgrunnen se Västerbron og en av de mange rutebåtene som bringer passasjer til steder langs Mälarens kyster.
Stadshuset ved Norr Mälarstrand
Stadshuset
Stockholm Waterfront, et nytt kongressenter fra 2011
Evert Taube
Birger Jarls Torg ved siden av Riddarholmskyrkan.
Denne kvelden var det meningen at vi alle tre skulle sejle ut til Drottningholm og høre Jean-Baptiste Lullys barokk-opera Armide i det velbevarte teateret der. Men jeg var plaget av rumlende og ustabil mage i disse dagene og sendte de to andre av sted. Jeg fikk en kort vandretur uten speilreflekskameraet oppover Drottninggatan og hjem til hotellet igjen i selskap med meg selv og mine funderinger. Dagen i dag var også fireårsdagen for Lises død, og for første gang var jeg ikke ved graven på dagen.
Sergels torg
Hötorget med loppemarked foran Konserthuset
Dramaten sett fra Berzelli park
Nybroviken
De glade operagjengere kom tilbake etter en flott opplevelse der ute ved Mälarens kyst. Vi møttes og fikk en hyggelig stund på den gamle restauranten Zum Franziskaner bare et par hundre meter fra hotellet. Det ble også vår avskjed med Stockholm for denne gang. Neste morgen dro vi litt lenger nordover, til det som for meg skulle bli høydepunktet under dette korte oppholdet i Sverige.
Uppsala
I mange år har jeg hatt et ønske om å komme til Uppsala. En av grunnene til det var at jeg hadde lyst til å se den største kirken i Norden. Uppsala domkirke er nesten 119 meter lang, knapt 17 meter lenger enn Nidarosdomen, og tårnene fra 1800-tallet er like høye som kirken er lang. Den andre grunnen er en gammel bok, som vi kommer tilbake til ganske snart. Og så skal vi jo ikke glemme Carl von Linné.
Tårnene er så høye at man kunne sette to Oslo rådhus oppå hverandre. Foran hovedinngangen vaier fire flagg. To av dem er Sveriges blågule flagg, men de to nærmest inngangen skiller seg ut. Det til venstre her er Skånes flagg, som har det dansk-røde der det svenske riksflagget er blått. Det andre flagget er den svenske kirkens flagg og har fargene omvendt. Korset er plassert mer på midten, og har en gul krone i midten. Hvis man tar utgangspunkt i det skånske flagget så man får et rødt kors på gul/gyllen bakgrunn, får man Kalmarunionens flagg fra 1430. Men unionen er jo historie...
Emanuel Swedenborg (1688-1772) var en stor personlighet, som gjennom sin originale tenkning inspirerte en rekke senere romantiske forfattere og diktere, som for eksemplel Blake, Schelling, Balzac, Baudelaire og Strindberg, men til gjengjeld ble sterkt kritisert av Immanuel Kant (1724-1804), ikke minst når det gjaldt erkjennelsesteoretiske spørsmål. Swedenborgs skrifter og lære var et sammensurium av teologi, filosofi og mystisisme. Hans lære ble ansett som kjettersk. Det er, synes jeg, ganske interessant at han har fått en så framtredende grav i den svenske kirkens hovedkirke.
Carl von Linné (1707-1778) er anerkjent som en riktig vitenskapsmann, som grunnleggeren av den systematiske biologi, både innen botanikk og zoologi. Systemet med to navn er skapt av Linné. Han skapte systemet for entydig bestemmelse av arter i botanikken og zoologien, og selv om ettertidens forskning har flyttet rundt på familietilhørigheter og liknende, holder systemet i det store og hele stand. Av familiære årsaker husker jeg tussilago farfara, som er systematikkens navn på hestehov (følfod på dansk) i botanikken, og canis lupus (ulv) og canis familiaris (hund, som menneskene omgir seg med i utallige variasjoner) i zoologien.
Og på samme måte som Kant står for meg som den største filosofen når det kommer til moralfilosofi og erkjennelsesteori, og kritikeren av den ene av de store svenskene, fryder det meg at Linné, den andre store svensken, pekte på Aristoteles i den oldgreske filosofi og naturvitenskap som den betydeligste av sine inspirasjonskilder. To av mine helter (Aristoteles og Kant) indirekte hedret ved et enkelt besøk i svenskenes hovedkirke, ikke dårlig!
Linné gjorde seg ellers skyldig i et eklatant tilfelle av nepotisme. Det var flere mulige arvtakere til hans professorstilling ved universitetet i Uppsala, som for øvrig er det eldste i Norden (grunnlagt 1477, bare to år før universitetet i København), men han utpekte sin sønn, som bar navnet Carl von Linné - derfor de to nesten likelydende navnene på gravsteinen på bildet ovenfor.
Nå glemmer jeg jo nesten at også selveste Gustav Vasa er begravet i Uppsala domkirke. Men det får rojalistene interessere seg for...
Carolina Rediviva
Og nå tilbake til utsiktspunktet oppe ved slottet (som vi kommer tilbake til snart). Men det må vente litt til, for på bildet over ser vi ut mot en av Uppsala Universitetsblioteks avdelinger, nemlig Carolina Rediviva. Det er både Sveriges eldste og største universitetsbibliotek. Og en av de viktigste grunnene til at jeg gjerne ville besøke Uppsala.
Sølvbibelens permer
Hovedattraksjonen i mine øyne er ei bok som er mer en 1500 år gammel. Jeg hørte første gang om Sølvbibelen (Codex Argenteus) da jeg i min ungdom studerte nordisk ved Universitetet i Oslo, og i de språkhistoriske forelesningene ble den nevnt som et av svært få skriftlige eksempler på det nå utdødde gotiske språket.
Sølvbibelen er et av verdens mest berømte håndskrifter fra antikken og Sveriges mest verdifulle bokskatt. Denne utgaven er skrevet ca. 500-525 i Ravenna i Italia for Teoderik den store, som regjerte som konge etter at den vestlige delen av Romerriket gikk under. Den inneholder fragmenter av de fire evangeliene. Originalen er Wulfilas Bibel fra 300-tallet. Wulfila slo med andre ord Martin Luther med omkring 1200 år når det gjelder oversettelse av nytestamentet fra gresk eller latin til et den gang forståelig språk - som i mellomtiden er utdødd.
Dette unike bokverket kan ses i en godt beskyttet monter på museet.
Boka er skrevet med sølv- og gullblandet blekk på rødfarget pergament.
Utsiktsbildene mot domkirken og Carolina Rediviva er tatt fra slottshøyden, og her et par blikk på selve slottet.
Fra slottet kan man også se en tredje betydelig institusjon i Uppsala. Her ser vi Linneanum, som er et orangeri tilknyttet universitetet. Vi besøkte ikke dette, men vandret litt rundt i den botaniske hagen tilknyttet Linnés professorbolig inne i byen:
Jeg har ingen forstand på botanikk, så her er noen få glimt av blomster som jeg knipset bilder av bare fordi jeg syntes de var pene.
Inngangen til professorboligen.
Museet er møblert med inventar som kunne ha stått der på Linnés tid, men de er ikke de autentiske.
Fotografen har sørget for å få med et speilbilde av seg selv i glassdørene foran litt av Linnés arbeider og bibliotek.
Vi hadde god tid til Arlanda, så vi kostet på oss en omvei langs svingete veier til det adelige slottet Skokloster. Det skal være Sveriges best bevarte adelige herresete. Mine to reisefeller, som snart skal forlate meg, sitter på en benk nede til høyre i bildet.
Skokloster
Etter å ha sluppet mine gode reisekamerater av på Arlanda, satte jeg kursen mot Örebro, hvor jeg tok inn på hotell for natta. Ut fra mitt korte besøk i byen, har jeg ikke noe å berette eller vise fram derfra. Til gjengjeld var jeg oppsatt på å se stedet i Karlstad der de viktige forhandlingene ble holdt da Norge erklærte sin selvstendighet i 1905, og det lå an til å bli krig:
Frimurernes hus i Karlstad
"Unionsforhandlingarna mellan Sverige och Norge höllos här 1905"
Dalslands kanal
På veien videre vestover kjørte jeg bort fra motorveien i lange strekninger, og på de mindre veiene kan man oppleve mer av livets puls enn når man suser forbi på firefeltsveier. Her ble det et kort opphold fordi veibrua var løftet for å gi passasje til en båt, som vi her ser toppen av.
En ting slo meg langs de svenske riksveiene, når jeg etter mange år i Danmark har blitt vant til at det nesten ikke er nakent fjell å se noen steder. Her er det lange, lange strekninger med bergrabber og lyng. Det ga meg en viss nostalgisk hjemlighetsfornemmelse.
En lang dags ferd mot vest brakte meg til Moss og Bastøyferga til Horten, og etter en drøy time til i bilen ankom jeg Bamble. Jeg var her hos min fetter Øystein og hans Solfrid ved Brevikstranda i tide til en hyggelig kveld og to like hyggelige dager.
Den andre dagen hadde vi en utflukt til Kragerø, hvor jeg ikke har vært siden forrige årtusen. Her er noen stemningsbilder av innseilingen og trehusbebyggelsen i denne fantastisk vakre kystbyen.
Rådhuset holder til i denne flotte trebygningen. Plassen foran er oppkalt etter forfatteren Per Hansson, en forfatter som har gjort stort inntrykk på meg, ikke minst da jeg i unge år leste Den siste veien om en ung gutts modige, men forgjeves kamp mot kreften.
Den bemerkelsesverdige kunstneren Theodor Kittelsen var også fra Kragerø. Det var nytt for meg. Han ble født i dette huset, som nå er museum.
Hjemreisen gikk med ferge over fjorden igjen, bare motsatt av for tre dager siden, fra Horten til Moss, og videre langs asfalten på E6.
Men først en kort visitt i Moss. Huset her er hovedbygningen på Moss Jernverk, og fikk stor betydning for Norges skjebne ved unionsinngåelsen med Sverige i 1814. 14. august måtte den nye grunnloven av 17. mai revideres etter krav fra svenskene, og 4. november ble denne grunnloven vedtatt av Stortinget.
Det ble mye unionssnakk i dette reisebrevet, med tilbakeblikk til 1397, 1814 og 1905. Turen var kort og rik på inntrykk, og nå gjenstår bare en lang kjøretur fra Moss til Rødovre i ett strekk.
Reiseruten i grove trekk:
