Høyt og lavt i Sør-Norge
(Juli 2010)
Det er gått et par år siden vi opplevde Norges fjell, så det var på tide å vende blikket nordover i sommerferien i år. Jeg ville gjerne vise Lise litt mer av det mangslungne landet jeg kommer fra, så det var duket for et hurtig streiftog over mot Vestlandet.
Men reisen begynte jo i Danmark, og aller først får vi derfor noen glimt av Jylland for den norske rundreisen begynner.
Lørdag 17. juli: København - Aalborg
Vi startet hjemmefra med tettpakket bil om morgenen, og tok oss god tid på ferden.
Underveis hadde vi blant annet et kort opphold i Randers, hvor dette gamle huset står.
Vi innlosjerte oss på hotell i Aaalborg og fikk en hyggelig kveld her. Jeg har aldri vært i Aalborg før, så det var på tide. Det blir helt sikkert flere visitter. Her ser vi et av utallige byggverk rundt omkring i Danmark som minner oss om Christian IV.
Symmetri og harmoni.
Vi fant et fantastisk mikrobryggeri, Søgaard's Bryghus, hvor vi smakte på et par av de lokale produktene. Vi ble like godt sittende og inntok et fremragende middagsmåltid der.
Søndag 18. juli: Over Kattegat til Tønsberg
På vei mot Hirtshals tok vi en avstikker til den idylliske småbyen Hjørring.
I Hirtshals fikk vi tid til å strekke på beina før vi skulle om bord i ferge over Kattegat. Her ligger fiskebåter søndagsstille ved kai.
Det er også en og annen som fisker med lettere utstyr. Man får tid til å filosofere...
Den nesten splitter nye hurtigfergen Superspeed 2 ligger til kai og er snart klar til å ta oss om bord.
Etter en grei seilas på kun 3 ½ time over Kattegat, landet vi i Larvik om ettermiddagen. Derfra trillet vi gjennom Tønsberg og Nøtterøy og endte på Føynland, hvor vi hadde en hyggelig kveld hos min gamle studiekamerat Tom og hans sønn Gjermund.
Mandag 19. juli: Vestfold og Telemark
Lise og Tom i hyggelig passiar etter frokosten.
Jeg spurte Lise om hun ville følge meg til Verdens Ende, og det sa hun ja til.
Oslofjorden lå litt grå og blåsende.
For oss som kan huske hvordan det var for flere årtier siden, springer dette synet en i øynene. Ved veien ut mot Verdens Ende ligger denne bensinstasjonen, som har stått imot alle angrep fra nyere tider. Bensinstasjonen er nå fredet av Riksantikvaren.
En tur innom Åsgårdstrand brakte oss til huset hvor Edvard Munch tilbrakte mange somre. Han hevdet selv at dette var det eneste huset han noensinne hadde trives i.
Åsgårdstrand er en riktig idyll med vakker trehusbebyggelse.
Piken på bryggen.
Også Tønsberg byr på romantiske syn. Her er vi på vei opp til kunstmuseet Haugar, hvor det var en utstilling av Andy Warhols parafraser over enkelte kjente Munch-bilder.
Velkjent motiv, uvante farger.
Og her et bilde av Munch selv, som ingen har tuklet med - fra Åsgårdstrand, hvor vi nettopp har vært.
Utpå ettermiddagen gikk ferden sørover, og på vei til Langesund var vi en svipptur innom Brevik. Her ser vi den gamle Brevikbrua i bakgrunnen.
Brevik Bymuseum.
Vi trillet videre herfra til en riktig hyggelig kveld hjemme hos fetter Øystein og hans viv Solfrid. Tida flyr i godt selskap, og jeg glemte helt å plukke fram kameraet og forevige denne herlige sommerkvelden med reker, hvitvin og både gamle og nyere minner.
Tirsdag 20. juli: Med retning mot Hardangervidda
På en ikke helt alminnelig tirsdag satte vi kursen innover i landet, og endte i Rødberg i Nore og Uvdal.
Været var ikke spesielt godt, men regn og tåke gir også noen fascinerende syn.
Været er blitt lettere, så det er mulig å se fra den ene siden av Rødbergdammen til den andre. Rødberg er hjemstedet til en av de helt store kraftstasjonene fra mellomkrigstiden, Nore I. Det er et stort byggverk - fasaden er hele 155 meter lang, kongens slott i Oslo er på drøyt 100 til sammenlikning.
|
Som navnet antyder, er Rødbergdammen et oppdemmet vann. Og mens det store kraftverket henter sin energi fra vannkilder lenger oppe, fins det en mindre kraftstasjon som utnytter dammen. Strømvirvlene i vannet nederst på det lille bildet, viser hvor vannet tappes og bringes inn i kraftverket Nore II. I alt fins det åtte større og mindre kraftstasjoner her; vannet utnyttes mange ganger til å produsere energi på sin vei nedover - innen vannet når Oslofjorden, har det vært igjennom 11 kraftstasjoner. Det store anlegget er bygd i to etapper. Den første halvdelen sto ferdig i 1928 etter en byggeperiode på 14 år, og utvidelsen skjedde gjennom 30- og 40-tallet. Rørgatene i bakgrunnen på bildet ovenfor er ikke lenger i bruk, men er fredet av Riksantikvaren. Det her er et stykke norsk industrihistorie. De fire rørføringene til høyre er fra første fase av utbyggingen, de fire til venstre fra den neste. I dag ledes vannet inn i kraftverket gjennom tunneller i fjellet.
Er det bare et stygt inngrep i naturen, eller har kraftledningene sin egen sære form for estestikk?
Vår vert og cicerone omkring kraftstasjonen, driftsingeniør Frank, demonstrerer vannets vei inn i skovlene i peltonturbinen med paraplyen. Inne på stasjonen snurrer 16 av disse turbinene fordelt på åtte aggregater, og strømmen de produserer kan dekke behovet til
Onsdag 21. juli: Over Hardangervidda til Bergen
Neste dag begynte med at vi kikket nærmere på minner fra lenger tilbake i tiden. Her ser vi Uvdal stavkirke med et stabbur fra Numedalen foran.
Stavkirken er bygd på slutten av 1100-tallet, men er ombygd flere ganger underveis, på 1600- og begynnelsen av 1700-tallet. Den er rikt utsmykket med rosemaling fra tiden for moderniseringen, og taket er senket innvendig. Et eneste krusifiks fra gamle tider overlevde reformasjonen, og en kopi av dette står på alteret. Vår guide viste oss en runeinskripsjon, som viser at dette gamle alfabetet stadig var i bruk lenge etter kristendommens inntreden med latinsk alfabet og liturgi.
Det er samlet flere hus omkring kirken, og her er interiøret fra et av bolighusene.
Dansk skjønnhet i norske omgivelser.
"- og er så kærnesunde, i lyse birkelunde - " - Benny Andersen fritt etter hukommelsen...
Det var grått, grått og grått over Hardangervidda. Vi holdt en pause på Dyranut og fikk oss en god vaffel i hyggelige omgivelser. Vi bestemte oss for å flytte videre vestpå, i retning Bergen, da været ikke virket lovende.
Tåka ble bare tykkere og tykkere etter hvert som vi nærmet oss en av attraksjonene jeg gjerne ville vise min danske venninne, og vi så ingen verdens ting. Det eneste som fortalte oss hvor Vøringsfossen befant seg bortenfor skrenten, var bulderet langt inne fra den grå suppa.
Måbødalen var også nærmest renset for spektakulære syn denne dagen. Her er vi kommet ned i bunnen av dalen og kan se tåka som et skydekke over oss med armer som griper dypt ned i dalen.
Nede ved Hardangerfjorden henger en mindre tåkesky over vannspeilet.
Eidfjord med skydekke like over hustakene og nær blikkstille vann foran.
Vi har krysset Hardangerfjorden og er her på vei oppover mot Voss. Hver gang jeg har reist her, har jeg tenkt at jeg burde stoppe og se på utsikten og forevige motivet. I år ble det endelig til noe. Her krysser veien først fossen og slynger seg fire ganger fram og tilbake oppover fjellsiden.
Etter Voss gikk veien gjennom et svimlende antall lange tunneller, og vi fikk ikke mange inntrykk av landskapet omkring. Men det går sikkert mye raskere på denne måten.
Så er vi framme i Bergen, og har innlosjert oss på Hotell Neptun, med denne utsikten.
Torsdag 22. juli: Bergen
Den innerste delen av Bryggen med traseen og endestasjonen for Fløybanen øverst.
Den gamle delen av Bryggen med trehusene stammer fra hansa-tiden og er håndfaste uttrykk for Bergens gamle kontakt med Tyskland.
Gammelt ruteskip ved havna.
Cruiseskip foran Rosenkrantz-tårnet.
Markedet på Fiskebrygga. Det forhandles om fersk fisk.
Lise kommer nok aldri så tett på et reinsdyr igjen.
Turistinformasjonen ligger i noen fantastiske lokaler. Her fins veggmalerier med motiver blant annet fra fiskeriene på havet og av fisk som henges opp for å bli til tørrfisk.
Funkis-bebyggelsen på Nordnes har et nesten kontinentalt preg.
Monumentalt fra mellomkrigstiden.
Men det er nå mer idyllisk med den gamle trehusbebyggelsen som klatrer oppover fjellveggen ved foten av Fløyen.
Latinskolen hvor Ludvig Holberg gikk i årene 1694 - 1702.
Bergen domkirke er ganske spesiell. Den har et stort hovedskip og et sideskip kun på den ene siden.
Butikkvindu med norske folkedrakter.
Musikkpavlijongen med Ulrikken i bakgrunnen.
Ved kanten av Lille Lungegårdsvann står denne bemerkelsesverdige skulpturen. Den er speilblank med fire forskjellige overflatestrukturer.
Undertegnede med ruglete speil i bakgrunnen.
Lise stråler om kapp med skulpturen.
Ikke helt vellykket forsøk på dobbelt-speilbilde. Lise står halvt i skyggen, og jeg har fått litt av et nesegrev!
Skulpturen er ganske stor, og er uimotståelig for de yngste til å klatre på.
Grieg-hallen.
Nesten helt innerst i det spisse hjørnet står statuen av Edvard Grieg.
Den Nationale Scene.
Vi har tatt Fløybanen opp og ser en del av Bergen idet et av cruiseskipene forlater havna.
Det neste skipet som tok av sted, røykla nesten hele sentrum før det satte kursen vestover. Nederst til venstre i bildet kan vi se Rosenkrantz-tårnet og Håkonshallen.
Kubistiske bygninger omkring Torgallmenningen.
Vel nede igjen fikk vi et nytt glimt av Bryggen.
Fredag 22. juli: Via Voss til Sogn
Mitt første besøk på Troldhaugen fant sted i strålende vær.
Hytta nede ved stranden hvor Grieg komponerte mange av sine verker.
Fra skrivepulten hadde Grieg utsikt over vannet.
Det er bygd en konsertsal i en slukt like overfor komponisthytta.
Fra benkeradene har man utsikt mot komponisthytta.
Edvard og Nina Grieg ligger begravd i fjellsiden like nedenfor Troldhaugen.
Etter de mange mørke tunnellene mellom Bergen og Voss ser vi dagens lys igjen. Voss ligger ved strandbredden lengst vekk.
Tårnet på Voss kirke sett gjennom løvverket.
Tvindefossen.
Utsikt på vei over Vikafjellet.
Vik sett fra sør. Vi ser en liten flik av Sognefjorden, og lengst bak til venstre mindre deler av Jostedalsbreen, fastlands-Europas største isbre.
Hopperstad stavkirke ligger i utkanten av bebyggelsen i Vik. Kirken er bygd omkring 1130.
Litt av interiøret i kirken. Også denne kirken har vært gjenstand for moderniseringer på 1600- og 1700-tallet, men man har senere forsøkt å bringe kirken tilbake til det opprinnelige interiøret fra 1100-tallet, blant annet er det meste av veggmalerier fjernet.
Vi står og venter på ferge over Sognefjorden ved Vangsnes. Balestrand kan skimtes bak og til venstre for fergen omtrent midt på bilde.
Fergen nærmer seg brygga.
Fra fergeleiet kan man se den merkelige statuen av vikinghøvdingen Fridtjof den frøkne. Den er hele 22 meter høy - er det Norges største statue, tro? Den ble reist av den tyske keiser Wilhelm II i 1913.
Keiser Wilhelm var fascinert av vikingtiden og Norge, og seilte flere ganger i de norske fjordene. Da Ålesund brant i 1904, var han i nærheten, og organiserte hjelp og donerte store summer til gjenoppbyggingen av byen.
På vei vekk med fergen ser man nesten enda tydeligere statuens uhyrlige proporsjoner i forhold til husene foran.
Tre ferger går i skytteltrafikk mellom tre fergeleier. Her ser vi en av fergene foran Vik lengst inne i fjordarmen.
Noen har en stor stein ved siden av båtnaustet sitt.
Vi fant ut at vi ville spare Sognefjellveien til neste dag, så vi tok inn på Eikum Hotel i Hafslo for natten. Her ser vi gjenskinnet av dagens siste solstråler fra vinduet vårt.
Hotellet sett fra veisiden.
Lørdag 23. juli: Over Sognefjellveien til Høvringen
Stadig lenger inn i Sognefjorden ser vi bosetninger på de mest uveisomme steder.
Dette må være en av de mest ensomtliggende gårdene vi så.
Der Sognefjorden slutter, over 20 mil fra munningen, er vannet stille og gir fantastiske speilbilder av landskapet omkring. Sognefjorden er nest lengst i verden, bare overgått av Scoresbysundet i det østlige Grønland.
Vi har begynt oppstigningen på Sognefjellveien og kaster et blikk tilbake på Fortun. Veien tar oss opp fra havnivå innerst i Sognefjorden til hele
Hurrungane med Store Skagastølstind, eller bare Storen, Norge tredje høyeste fjell med sine 2405 meter, sett fra Turtagrø. Fjellet ble første gang besteget av engelskmannen William Cecil Slingsby sammen med Emanuel Mohn og Knut Lykken i 1876. Slingsby besøkte Norge 21 ganger, og var førstemann på 160 topper og fjellpass.
Den gamle delen av Turtagrø er et flott skue.
... men den nye delen fra 2002 som ble bygd etter at den forrige nye delen brant i 2001, er jeg for konservativ til å sette ordentlig pris på.
Smørstabbreen, Jotunheimens største isbre, dekker et område på 14 kvadratkilometer. Fjellene omkring når opp i litt over 2000 meters høyde.
Her er vi kommet over fjellet og skuer utover Vågåvatnet etter å ha passert Lom på vår vei mot Gudbrandsdalen og videre til Høvringen.
Vi er framme på Høvringen innen solnedgang, og får med oss noen spektakulære scenerier. Her ser vi Jetta i et rosa lysskjær.
Sola har nådd ned under skylaget og lyser opp fra undersiden. Dette synet mot vest var nesten hele reisen verdt.
Et blikk mot øst ga oss dette praktfulle synet av Formokampen badet i dagens siste solstråler. Dette fjellet var det siste som ble opplyst og skinte som om det var av gull, før hele området ble liggende i mørke.
Jeg lar dette bildet avslutte reisebrevet. Neste morgen fikk vi beskjeden om at far hadde sovnet stille inn da denne natten var omme.