Gourmetene på Langeland
(Mars 2010)
I slutten av mars dro Henrik & Neel og Lise & jeg til Langeland for å oppleve kokekunsten på Lindelse kro. Oppholdet hadde vi kjøpt på auksjonsstedet Lauritz.com, hvor man kan by på nesten alt, og hvor vi har kjøpt både det ene og det andre.
Langeland ligger i det sørlige Danmark, sørøst for Fyn. Øya er, som navnet sier, langstrakt og strekker seg i nord-sørlig retning. Storm P. sier om Langelands plassering i Smålandsfarvandet:
Man skal ikke lave om på naturen, se bare på Langeland. Havde den ligget på den anden led, så var det hverken til at komme frem eller tilbage.
Og det kan han ha rett i; hvis Langeland hadde ligget øst-vest, ville ikke Kiel-fergen fra Oslo kunne passere under Storebæltsbroen og videre sørover langs Langelands østside.
Etter ankomst og innkvartering fredag kveld satte vi oss til bords for å nyte en treretters meny som var aldeles fortrinlig.
Lørdag formiddag tok vi en tur nordover på øya, og oppsøkte Tranekær slot og fikk en spasertur i parken omkring slottet. Her ser vi det røde slottet på høyden i ytterkanten av parken.
Stemningsbilde fra parken en litt grå senvinterdag.
Slottet som det kan ses gjennom trærne.
Den daværende slottsherrens datter, den 15-årige Margrethe Dorothea Rantzau, var i 1656 Danmarks rikeste arving. Riksgreven av Lothringen, Frederik Ahlefeldt, forelsket seg i henne, men da faren ikke ville godkjenne forbindelsen, bortførte han henne og giftet seg med henne i en landsbykirke i Holstein 2. juledag dette året. Den rasende Christian Rantzau ga greven lenet i medgift, og siden har slekten Ahlefeldt sittet på slottet.
Et uregelmessig mønster av trær på randen av en ny vår.
Deler av parken er en sumpmark som gir et litt trolsk inntrykk.
En sti med et dryss av fjorårets grønt på bakken.
I slottsparken har en gruppe kunstnere som kaller seg TICKON (Tranekær Internationale Center for Kunst og Natur) lagd skulpturer av materialer fra parken. Her ser vi et overflødighetshorn av kampesteiner, trestammer og jernbånd. Det er en stor skulptur av omkring ti meters lengde.
Vi måtte se to ganger på disse trærne før vi forsto hva det var for noe.
Et pust i sivet...
Træets bøn - en gammel portugisisk tekst:
Du, som gaar mig forbi og maaske tænker på at løfte din haand mod mig, lyt, før du gør mig fortræd.
Jeg er varmen paa din arne de kolde vinternætter, den venlige skygge, der skærmer dig mod sommerens sol.
Jeg er den bjælke, som opholder dit hus, pladen paa dit bord, den seng hvori du ligger, den baad du bygger.
Jeg er skaftet paa dit værktøj, døren for dit hjem, din vugges gænge, din kistefjæl.
Jeg er godhedens brød og skønhedens blomst.
Du som gaar forbi, lyt til min bøn:
Gør mig ikke fortræd.
Neel, Henrik, Lise og jeg knipset med selvutløser.
På vei ut av parken dukker portnerboligen opp over bakkekammen.
I Tranekær by oppdaget vi denne idyllen i blått og hvitt.
Litt lenger opp i gata går fargene mer i rødt.
Også de gule nyanser hører med.
Tranekær kro kunne tilby tradisjonelle danske smørbrød med for eksempel sild og andre gode ting.
En bondegård på vei ut av vinterdvalen.
Tranekær kirke
På kirkegården ligger blant annet to sovjetiske falne, den ene navngitt. Dødstidspunktet, seks dager etter Danmarks frigjøring etter Annen verdenskrig (den tyske okkupasjon i Danmark sluttet fire dager før den gjorde det i Norge), vakte min interesse, og det ligger en litt selsom historie bak dette. I krigens siste dager slet en lekter med flere tusen krigsfanger seg løs fra Sassnitz, og fangene og deres tyske fangevoktere drev viljeløst over havet, inntil de strandet ved Langelands kyst nettopp i frigjøringsdagene. Mange av fangene var temmelig medtatt, og flere døde som følge av mishandling og utmattelse.
Vi trakk nordover til Hou og gikk langs stranden. I godt vær kan man se over til Falster, og Kielfergen passerer som nevnt øst for den strandlinja vi står på. På vandreturen så vi en del døde svaner, og undret oss over dødsårsaken. Det var ingen synlig oljeforurensning, men vi fikk senere forklart at langs hele kysten omkring Langeland lå hundrevis av svaner som hadde sultet i hjel under den uvanlig snørike vinteren som var.
Det gamle fyret på Hou er ikke lenger i drift, det er bygd et nytt monstrum litt bak for det vi ser her.
Helt i nord ligger Lohals. Her har man bygd nye sommerboliger (bl.a. de sorte vi ser til venstre) - til tross for at en stormflo så sent som i 2005 sto omkring en meter over bakkenivå.
Denne kvelden fikk vi en femretters meny som sa seks.
Idet vi forlot Langeland, så vi denne flokken av svaner som gresset i kålåkeren. Så det var tross alt en hel del som klarte seg gjennom vinteren og holder seg i live på fjorårets kålrester i påvente av vår og sommer.
På hjemveien gjorde vi Valdemars slot en kort visitt. Christian IV bygde dette slottet for sønnen Valdemar Christian, men i 1677, bare 33 år etter at det var ferdig, kjøpte Nils Juel slottet for den inntekten han tjente ved seieren i sjøslaget i Køge Bugt. Nils Juels etterkommere sitter stadig på slottet. Slottet ligger i det nordøstlige hjørnet av Tåsinge, en øy vi passerer på vei fra Langeland til Fyn.
Hovedbygningen er flankert av to porthus som veien passerer tvers gjennom.