Et blikk på Alpene
(September 2020)
I søvnløse netter oppstod en drøm som syntes fjern og av en annen verden. I mitt indre så jeg til stadighet Alpene for meg. Når alt var over og jeg var overlatt til meg selv, skulle jeg sette meg i bilen, tømme hodet for alt vondt, og kjøre ned gjennom Tyskland og inn i Sveits, så jeg kunne få et blikk av Alpene, om så bare i det fjerne.
Siste uke av september gjorde jeg alvor av det. Selv om corona-viruset herjet og jeg måtte regne med karantene da jeg kom hjem, satte jeg av sted. Denne reisen skulle bare gjennomføres! Så om morgenen den nest siste onsdagen i måneden satte jeg kursen mot sør.
23. september: Rødovre - Hannover
Jeg hadde en kort utflukt til Vesterhavet bare halvannen uke før reisen, men jeg tok en avstikker dit igjen. Å se havet er alltid noe særlig. Ved Blåvand har man utsmykket noen av restene etter de tyske bunkerne med hestehoder og -haler. Så kan de stå der og holde stand mot Neptuns hester.
Det ble en lang og effektiv kjøretur til første overnattingssted, som var Hannover. Jeg spiste under en flyving på Restaurant Silbervogel, som jeg hadde fått et tips om.
Dette var mitt første besøk i Hannover, men jeg tok raskt videre. Jeg har kjørt forbi flere ganger, og jeg har løpt rundt på jernbanestasjonen omkring midnatt en dag i 1980, for å finne en kamerat som skulle slutte seg til oss på Interrail-tur i retning Athen.
24. september: Hannover - Erfurt
Schloss Marienburg. Her har jeg heller ikke vært før. Og ferden gikk hurtig videre; målet for turen var jo Alpene.
Schloss Marienburg
Like utenfor Goslar ligger Gustav-Adolf-Stabkirche. Den er oppført i begynnelsen av det 20 århundre. Inspirasjonen er Borgund stavkirke, men det er mange detaljer som ikke harmonerer med de opprinnelige stavkirkene. Her er det runde vinduer oppe under loftet, klokke i hovedtårnet og ingen dragehoder på takryggene, bare for å nevne det mest iøynefallende.
Schloss Wernigerode.
Utsikt fra Schloss Wernigerode.
Utsikt fra Schloss Wernigerode.
Quedlinburg
Denne byen i Harz blir av mange regnet som en av de aller vakreste i Tyskland. Jeg tror jeg er enig. Dette var mitt første besøk her, en stor opplevelse, det var noe rundt hvert hjørne. Her er kun noen få bilder. Jeg skulle videre. Mot Alpene!
Quedlinburg
Quedlinburg
Quedlinburg
Quedlinburg
Quedlinburg
Og herfra gikk ferden til Erfurt.
25. september: Erfurt - Würzburg
Erfurt
Overnatting nummer to var i Erfurt. Jeg besøkte denne byen sammen med en fetter tilbake i 1987, mens DDR ennå eksisterte. Byen fortoner seg radikalt annerledes i dag.
I hotellets temmelig trange parkeringskjeller opplevde jeg nærkontakt med en gjenstridig gitterport som rullet hardhendt ned over spoileren over bakvinduet på bilen. Det kostet meg 3000 kroner i egenandel på forsikringen.
Men det er en vakker by. Det kan jeg slett ikke huske fra 1987.
Erfurt
Erfurt
Erfurt
Erfurt
Krämerbrücke, Erfurts svar på Firenzes Ponte Vecchio.
Bamberg
Her var jeg for første gang i 2008. Den gang var det en dagsutflukt fra Bayreuth, hvor jeg sammen med tre gode venner opplevde Richard Wagners Der Ring des Nibelungen.
Bamberg er en utrolig vakker by.
Bamberg
Würzburg
Her var jeg for første gang i 1989, da jeg i min adstadige Mercedes-Benz 230.6 viste mine foreldre at Tyskland, Østerrike, Liechtenstein og Sveits er en reise verdt. Her er utsikten mot sentrum fra erkebiskopens palass.
Würzburg. Brua vi så i forrige bilde kan minne om den langt mer berømte Karlsbrua i Praha.
Würzburg. Baksiden av Marienkapelle og Falkenhaus i praktfull rokokkostil.
Reisens tredje overnatting fant sted på et hotell like i nærheten.
26. september: Würszburg - Friedrichshafen
Würzburg
Erkebiskopens palass sett fra den gamle brua. Vittige hoder har plassert corona-munnbind på de fleste helgenstatuene som flankerer brua.
Würzburg. Falkenhaus igjen.
Rothenburg ob der Tauber
Mitt første besøk her var i 1989, sammen med foreldrene mine. Jeg kan ikke huske at bygningen til venstre var så iøynefallende blå den gang.
Rothenburg ob der Tauber
Rothenburg ob der Tauber
Rothenburg ob der Tauber
Det er godt når man kan få noen til å ta et bilde av en selv. Bedre enn å ta selfies...
Dinkelsbühl ligger ikke langt fra Rothenburg, og retningen er stadig sørlig.
Dinkelsbühl
Dinkelsbühl er også verdt å se, men oppholdet ble kort, bare en lunsj, og så bar det videre. Målet for dagen var Friedrichshafen ved Bodensjøen, til reisens fjerde overnatting.
27. september: Friedrichshafen - Bern
Bodensjøen. Omsider er Alpene i sikte, sett fra tysk side av sjøen, fra Friedrichshafen. Neste stopp: Sveits.
Schaffhausen
Rhinfallene. Også her var jeg første gang i 1989, men da så jeg vannfallet fra motsatt side.
Rhinfallene
Winterthur. Tid for lunsj.
Winterthur
Greifensee like øst for Zürich
Jeg reiste ikke tettere på Alpene enn dette. På en måte var reisens mål nådd, og når sant skal sies, begynte jeg å lengte hjem igjen. Det hadde vært flere dagers deilig avbrudd fra alt det tunge og vonde, men nå begynte virkeligheten å vende tilbake.
Med Alpene i sikte var visjonen fra de søvnløse nettene realisert. Drømmen var forbi. Nå våknet jeg, så og si, til virkeligheten med sine avskjeder og savn.
Zürich
Zürich er kanskje den mest internasjonale byen i Sveits, i konkurranse med Genève. Jeg ville gjerne vandre litt omkring og snuse inn litt av atmosfæren før jeg reiste vestover. Jeg var her ganske kort for mange år siden, nå ble det også kort, men jeg fikk noen gode inntrykk av en riktig storby, på flere måter litt atypisk for Sveits. Jeg kan godt forstå at mange kan føle en dragning mot dette kosmopolitiske senteret.
Det er slik jeg husker Zürich. Det her er vakkert, det her har en stedegen utstråling i mine øyne.
Opprinnelig hadde jeg tenkt å være i Zürich litt lenger, men jeg bestemte meg for å ta den neste overnattingen i Bern, en by som har stått for meg som noe helt spesielt siden min første Interrail-tur i 1979.
Zürich
Zürich. Dette er blant de tingene jeg forbinder med sveitsiske byer: Flotte veggmalerier.
Zürich. Det begynner å bli kveld. Jeg tar avskjed med Zürich og setter kursen mot Bern.
Jeg ankom Bern da det var blitt mørkt, og fant et hotell i sentrum. Jeg hadde tenkt å gå ut i byen med det samme og få noe å spise, men plutselig satt jeg og hulket på sengekanten. Jeg aner ikke hvor lenge.
Men jeg kom ut i byen, fant en restaurant, og fikk spist litt villsvin og smakt noe lokalt øl. Så kan tilværelsen være til å holde ut allikevel.
28. september: Bern - Rüdesheim
Bern
Min første Interrail fant sted i 1979. Det var en fantastisk opplevelse. Jeg opplevde London for første gang. Herlig; et sus av den store verden! Og jeg kom til Paris. Jeg ble så betatt og imponert! Paris var stor og overveldende. Det var en helt ny verden for meg.
Men så kom vi til Bern. Byen bergtok meg på en helt særlig måte. Den var mindre storslått enn Paris og mindre kosmpolitisk enn London, men det var noe ved den solide, trauste utstrålingen som trollbandt meg.
Bern. Zytglocke.
Bern. Glockengasse.
Bern. Det sveitsiske parlamentet, Bundeshaus.
Bern. Den gotske Münster troner over byen med elven Aare nedenfor.
Bern. Aare.
Bern. Utsikt fra Rosengarten mot gamlebyen. Dette er kanskje den vakreste utsikt over en by jeg vet om. Og alt likner seg selv. Det er noe stabilt og godt over ting som likner seg selv. Det er kanskje kommet noen nye bygninger i bakgrunnen i løpet av den menneskealderen som er gått siden jeg var her, men i bunn og grunn var det som å slå en mental bro tvers over hele mitt voksne liv. Jeg kunne godt fornemme den 23-årige utgaven av meg selv da jeg sto der. Den gang visste jeg ikke hva som lå foran meg, og jeg hadde noen store dilemmaer jeg skulle ta stilling til. Eller ignorere. Det har vel alle. Den 64-årige utgaven ble helt nostalgisk av å stå der. Og nesten svimmel av glimtvise erindringer.
Jeg forlot byen midt på dagen med retning mot nord. Egentlig ville jeg gjerne ha blitt i Sveits, opprinnelig var tanken å kjøre til Genève og kanskje videre vestover gjennom Frankrike i retning av Atlanterhavet, men nå ville jeg bare hjem og trekke hodeputen over hodet.
Jeg slo meg ned for kvelden i Rüdesheim med ustikt over Rhinen. Det ble en ny kveld med ettertanke og flere tårer.
Men da jeg kom opp på værelset etter å ha sittet i lobbyen og sturet en stund, åpnet jeg vinduet og så ned på en bil som stod foran hotellet i et par minutter. Ut av den åpne bildøra kunne jeg tydelig høre den herlige sangen "Always Look on the Bright Side of Life". Jeg tok det som en utilsiktet oppfordring fra tilfeldighetenes mangfoldige vesen.
29. september: Rüdesheim - Lübeck
Rüdesheim
Rüdesheim
Dette var mitt første besøk i Rüdesheim. Det var grått høstvær som passet til min sinnsstemning.
På vei mot Lübeck slo det meg at alt jeg hadde sett på denne reisen så langt enten var for første gang eller steder jeg hadde besøkt sammen med andre enn Lise. Lübeck er imidlertid en by Lise og jeg besøkte ofte og kjente godt. Jeg bestemte meg for å sjekke inn på det samme hotellet som vi alltid bodde på, og spise i Ratskeller, en av restaurantene som nærmest var obligatoriske hver gang vi var på besøk.
Det føltes både godt og svært sørgelig å gjøre disse tingene uten Lise. Men denne kvelden ville jeg at det skulle gjøre vondt, på en måte for å bøte på at jeg hadde kostet på meg en ukes virkelighetsflukt.
30. september: Lübeck - Rødovre
Lübeck
Etter frokosten på hotellet gjaldt kun én ting: å komme meg hjem. Det tar noen timer å kjøre fra Lübeck til København, men jeg satt stort sett med øynene klistret til asfalten.
Jeg fikk oppfylt en slags drøm med denne reisen. Til hvilken nytte, kunne man spørre. Men jeg ville ikke vært den foruten, selv om den midt i alle inntrykkene mest av alt kom til å handle om alt jeg har mistet.