Et år med savn
(Desember, julehilsen 2021)
Her kommer årets julehilsen, fra et år som har manglet det viktigste. Jeg savner Lise. Det er ikke lett å avfinne seg med at hun er borte.
Det går ganske godt, jeg klarer meg bra. Jeg har alt hva man kan ønske seg - bare ikke det viktigste. Lise mangler. Det er tomt og stille etter henne, og jeg føler at mye av meningen i livet er gått tapt.
Men livet går videre. Det kommer det også til å gjøre når jeg en dag forsvinner. Men jeg har tenkt å være her lenge ennå.
Jeg burde være vant til å leve alene, det gjorde jeg i mange år før Lise og jeg slo oss sammen. Men det er noe annet nå som jeg har hatt det privilegium å leve sammen med en fantastisk kvinne i tjue år. Hun var et sterkt menneske. Jeg beundrer måten Lise håndterte sine siste 17 måneder på, hvor hun hele tiden visste at døden var nært forestående. Hennes styrke, konstruktivitet og omtanke for oss andre hele veien, har gjort et sterkt inntrykk på meg.
Det beste og viktigste for meg er gleden over hvordan Lises sønner Tobias og Andreas lever sine liv. Lise ga meg en familie, og nå kan jeg fryde meg over det gode forholdet til disse to og mine svigerdøtre Johanne og Julie. Og på toppen av det hele er Theodor blitt ett år gammel.
Tobias, Johanne og Theodor har slått rot i Odense. Etter å ha bodd i noen år i leieleilighet, flyttet de i august inn i eget hus i et hyggelig område nær Odense sentrum. Det er et deilig hus med god plass til den unge familie. Tobias og Johanne har tatt på seg ansvaret som foreldre på en forbilledlig måte, og Theodor har fått den beste begynnelsen på sitt liv. Her sist på året er begge tilbake i fullt arbeid, og Theodor har funnet seg god til rette i dagpleie.
Andreas og Julie er flyttet ut av byen og har slått seg ned i Hundested i Nord-Sjælland. I februar flyttet de inn i en deilig villa med en stor hage omkring. De har tatt hus og hage i besittelse så det er en fryd å se. Andreas rundet 30 midt på året, og holdt stort hageselskap for familie og venner. Julie ble ferdig med sin utdannelse i pedagogisk sosiologi, og sammen med studiekameraten som hun skrev oppgaven sammen med, har hun hatt en kronikk i Politiken, intervju i radioen og foredrag mange forskjellige steder.
Selv bor jeg i Lises og mitt hus i Rødovre, og kommer til å bli her i overskuelig framtid. Noen ganger tenker jeg at det er merkelig at jeg har hele dette huset for meg selv. Men jeg føler et behov for kontinuitet og at noen ting blir som de var i de gode tidene.
Men det har også vært nødvendig å rydde opp og gjøre endringer som passer bedre med at jeg nå lever alene i huset. Mens stua er stort sett som Lise innredet den, har jeg på den annen side gjort helt om i det såkalte tårnværelset, hvor Lise og jeg spiste frokost ved de østvendte vinduene. Nå er det blitt min helt egne "hule", et bibliotek med størstedelen av mine bøker samlet på ett brett.
Økonomisk er jeg også i stand til å beholde hytta i Vest-Sjælland, så det blir trolig heller ikke salg der med det aller første. Men selv om jeg begynner å bli vant til å legge meg alene og våkne opp alene hjemme i huset, har det krevet en del overvinnelse og tilvenning å kunne nyte sommerhuset uten Lise. Jeg føler meg stadig litt malplassert der alene. Det er ikke mange gangene jeg har vært der i løpet av året, må jeg innrømme.
Helsen er god, men mekanikken begynner å skurre. Jeg har slitasjegikt i venstre hofte, og den er en smule irriterende. Jeg har alltid likt å gå, og kunne vandre hvor langt som helst, men har mistet mye av lysten til å gå lange turer. Til gjengjeld sykler jeg en hel del. Jeg har det utmerket, bortsett fra at jeg går og halter litt.
På grunn av smertene i hoften hver gang jeg skulle skifte gir, var jeg kanskje litt ekstravagant tidligere i år, da jeg skiftet ut en utmerket bil med en som har automatgir. Samme type, men litt nyere. Nå er komforten upåklagelig mens jeg kjører. Og det blir jo en del turer i løpet av året; en time til Hundested og knapt to timer til Odense. Til hytta tar det også en time. Og jeg synes ikke bilkjøpet var helt så ekstravagant likevel, ettersom Andreas gjerne ville overta den gamle. Tobias overtok vår gamle bil for noen år siden, og det er litt morsomt å tenke på at i skrivende stund befinner alle mine tre siste biler seg fremdeles i familien!
Det nye vidunderet foran Gåsetårnet i Vordingborg på den første utflukten i februar
Det har vært en del grubling i året som gikk. Uten Lise som rådgiver har jeg tatt store beslutninger. For bare et år siden var tanken om pensjon utenkelig, jeg var helt urokkelig på at jeg skulle være i arbeid til de 70, minst. Men de erfaringer Lise og jeg hadde gjennom hennes halvannet års kreftforløp, og tomheten etterpå, har snudd opp-ned på en del ting og satt mangt i et annet perspektiv, og også drept gnisten og lysten. Jeg, som tidligere kunne arbeide lenge og konsentrert, makter ikke lenger å kunne yte fullt ut en hel arbeidsdag. Derfor har jeg valgt å bestemme over all min tid selv, og begynt å heve pensjon. Jeg beholder mitt lille firma, hvor jeg suverent kan si ja og nei til oppgaver. Jeg sier nesten alltid ja, og det er godt å kunne yte litt en gang imellom.
Når jeg nå har sluttet å være ansatt og nyter min pensjon, tenker jeg ofte på hva jeg har utrettet i mitt arbeidsliv. Det vil føre for langt å oppsummere her, men jeg har begynt å skrive litt på mine "memoarer" som arbeidstaker. Det går en rød tråd gjennom det hele, nemlig utgivelse av sakprosa i bred forstand og på forskjellige medier. Det har handlet om leksika og ordbøker, lovgivning og domsavgjørelser, vitenskapelig korrespondanse og dagbøker. Jeg synes at jeg har vært med på betydningsfulle ting, og hele tiden har jeg deltatt i nyskapende løsninger.
Store Norske Leksikon, annenutgaven. På dette oppslaget av artikkelen om Ungarn, er tre av fire fotografier tatt av undertegnede.
Corona-viruset har lagt en stor demper på de sosiale aktivitetene og på mulighetene for å reise. Men midt på året ble det mulig å bevege seg friere igjen. Jeg ble ferdig vaksinert i begynnelsen av juni, og med lettelser i restriksjonene i mange land sør for grensen, la jeg i juli ut på en tretten dagers rastløs odyssé etter å ha vært pensjonist i tre dager. Jeg trengte til luftforandring og besøkte atskillige steder i Tyskland, Frankrike og Sveits ganske overfladisk.
Selfie foran katedralen i Reims i juli
Det ble også tre turer til Norge av varierende lengde med ganske korte mellomrom (i august, oktober og november), blant annet for å være med på rund fødselsdag, bisettelse og leksikon-jubileum.
På vei nordover med DFDS i august
Også i år har døden gjort seg gjeldende i familien og vennekretsen. I oktober falt den siste i foreldregenerasjonen fra, da onkel Knut, som var gift med mors yngste søster Inger Johanne, døde etter langt liv, i en alder av nesten 97 år. Foruten broderen var de fleste av mine søskenbarn og annen familie samlet til bisettelsen og minnestunden etterpå. Det er litt underlig, og foruroligende, å tenke på at jeg nå befinner meg i den eldste levende generasjonen i familien.
Lises eks-svigerinne og vår felles venninne Eva døde i begynnelsen av august av kreft. Vi utgjorde en kvartett som ofte møttes og nøt hverandres selskap, men nå er Jørgen og jeg en duo og prøver å gjøre det så godt vi kan.
Så det har vært et år med mange ting som trekker ned, men også med håp om bedre tider. Det er mange ting å glede seg over, og jeg ser fram til samvær med familie og venner i året som kommer.
Og med dette tilbakeblikket, ønsker jeg alle en riktig god jul og et godt nytt år!
Se også flere minner fra i år:
► Med Lises ord
► Rastløs rundreise