Påsketur til New York
(Mars 2005)
Årets påsketur for oss alle fire innebar kryssing av Atlanteren og tilbakestilling av klokkene med seks timer. Etter å ha saumfart Europa på kryss og tvers i en årrekke, var dette mitt første besøk på et annet kontinent. Reisen til New York var Lises og min julegave til drengene og oss selv, og vi gikk og gledet oss til å reise i lang tid. Som vanlig på våre siste reiser fant vi både befordringsmiddel og overnatting på www.hotelweb.dk til fornuftige priser.
Vi ankom vårt hotell seint amerikansk tid, og gledet oss umiddelbart over at det lå så sentralt som det gjorde. Som beboere i Herald Towers på hjørnet mellom 34. gate og Broadway, i samme kvartal som Empire State Building, kunne vi knapt nok ha havnet mer sentralt. Diagonalt over krysset ligger Macy's, etter sigende verdens største varehus, og etter kun 10-15 minutters gange sto vi på Times Square. Så beliggenheten var prima. Men det var dessverre ikke servicen på hotellet. I all min tid som reisende vidt omkring har jeg inntil nå hatt til gode å klage gjentatte ganger på renhold og service på rommet, og til min store forbauselse måtte jeg konstatere at man ikke beklaget det hele og straks forsøkte å løse problemene. Men la nå det ligge, det er tilsynelatende ikke kotyme å sette kundene i høysetet på disse lengdegrader - det erfarte vi også på flere av fast food-etablissementene som vi nesten ikke kunne unngå å bruke ved flere anledninger i våre seks dager i byen. Vi ble hurtig enige om at vi ikke skulle la disse tingene ødelegge vår glede over å være nettopp her, nettopp nå.
Etter å ha sovet en god natts søvn etter den lange, lange reisen, og etter å ha spist en deilig frokost på værelset bestående av bagels, ost og pølse, te og juice, gikk vi om hjørnet og besteg Empire State Building. Nesten uten ventetid tok vi heisen opp i 86. etasje og så byen fra oven i forholdsvis god sikt - det var svak dis og en antydning til yr i lufta. Det var en fantastisk opplevelse å stå der oppe i ta alle disse imponerende byggverkene i øyesyn. Og hvis man skulle ha en favoritt-skyskraper, så ville jeg velge Chrysler-bygningen med sitt usedvanlige spir, bygningen som var New Yorks - og verdens - høyeste bygning inntil Empire State Building ble bygd.
Vi fikk oss for øvrig en god vandretur nedover Manhattan og søkte etter noe typisk amerikansk, dog ikke hamburgere, da vi etter hvert skulle innta vår lunsj. Etter å ha sett langt etter restauranter der man kan få sitte ned med kniv og gaffel og ha en kelner til rådighet, sto vi foran en indisk restaurant og telte på knappene - amerikansk var knapt en passende beskrivelse av stedet. Det dukket opp et aldrende ektepar som erklærte at dette var en riktig god restaurant. Vi antydet at vi var på jakt etter noe amerikansk, hvorpå de hevdet at dette i høy grad også var amerikansk, så vi gikk inn med god samvittighet og lot oss varte opp på aller beste vis. Til forrett fikk vi en herlig mulligatawny-suppe, suppa som grevinnen spiser i den evinnelige kortfilmen.
Dagene gikk med mye vandring, bruk av undergrunnsbanen, og en flott tur rundt hele Manhattan med båt og god guiding. Vi fikk sett Frihetsgudinnen, skyskraperne på det sørlige Manhattan fra sjøsiden, FN-bygningen og mye annet fra båten, foruten Times Square, Central Park, Hotel Waldorf Astoria, Wall Street, Ground Zero, Chinatown og mye mer på våre vandreturer. Særlig interessant var det å ha vandret hele Broadway fra den ene enden til den andre, gjennom alle samfunnslag og etniske grupperinger - det var virkelig varierende miljøer å streife gjennom.
Etter å ha vært i New York for første gang, er det noen observasjoner som har festet seg. For det første forekommer det meg at selve Manhattan er et langt midre område enn jeg hadde forestilt meg, og det var temmelig overraskende å konstatere at bydeler med svært forskjellig sosial profil ligger så kloss opptil hverandre. Det er ikke langt fra luksus- og prestisjeområdene til slummen. Videre synes det ikke å være en klart definert New York-identitet. Vår oppfattelse av personene vi var i kontakt med, er at bagel-bakeren er spansktalende, at eieren av og kelnerne på restauranten er indiske, at eieren av vår frokostrestaurant, der vi endelig fikk smake på de berømmelige pannekakene med sirup og pølser til, er fra Hellas, at guiden i FN-bygningen er japansk og at drosjesjåføren er født i Bangladesh. Mangt tyder på at New York er en innfallsport til USA for folk fra mange kanter av kloden, og at det er et hipt sted der alle med respekt for seg selv - og en tykk lommebok, for eksempel skuespillere - har en leilighet enten de er hjemmehørende i byen eller ei. Det mest absurde i så måte er skyskraperen like vest for Central Park, der Dustin Hoffman, Stephen Spielberg, Robert de Niro og flere andre bor på et område som en GPS-enhet ville beskrive som den samme, lille flekken på klodens overflate, men i litt forskjellig høyde over havet. Er det virkelig sånn at det riktige stedet å ha en leilighet i hele USA eller i hele verden virkelig er innenfor et område på under 200 kvadratmeter?
En annen observasjon er at servicenivået er så lavt, og at betjeningen av kunder er til de grader standardisert. Vi spiste ikke hos McDonald, men var innom Wendy's og Starbucks Coffee, og det var en ren parodi hva kundehåndtering angår. I stedet for å lytte til kunden, er de ansatte drillet til å starte opp den rene intervju-undersøkelse for å finne fram til bestillingen. Man mister rent munn og mæle og svarer etter beste evne, og ender opp med mye mer, og til dels andre ting enn man hadde tenkt seg da man kom. Det underlige er at folk finner seg i det; man ser selv voksne mennesker vandre omkring på fortauene om morgenen og formiddagen med et pappkrus med kaffe fra Starbucks Coffee i hånden. Jeg er så pass gammeldags at jeg synes det er merkelig å se voksne menn i dress og slips sitte inne hos McDonald's klokka 9 om morgenen, men det er ikke noe særsyn.
Det med servicen er noe man som europeer legger merke til. Ordet "please" synes ikke å eksistere i vokabularet i New York. Om man står i en kø for å snegle seg forbi passkontrollen på flyplassen eller man har forvillet seg inn hos Wendy's (bare for å oppdage at det hele handler om hamburgere også her), så blir det ropt til en: "Next!" og intet annet, ikke et snev av personlig betjening, ikke et aldri så lite "Next, please"!.
Et gode med en by med så sammensatt befolkning som New York, er at alle skal ha lik betjening og diskriminering er uønsket. Som det middelaldrende ekteparet foran den indiske restauranten forklarte oss, det er dette som er typisk New York, og taxisjåføren fra Bangladesh var like hjemmehørende i byen som hvem som helst andre. Dette skal man gi honnør for, og måtte mange i Norge og Danmark ta lærdom av denne innstillingen. På den annen side kan også dette, som så mange ting, medføre noen ufrivillig komiske bivirkninger: På John F. Kennedy-flyplassen er det en politikk om å ikke servere alkohol til mennesker under en viss alder, og man skal forevise legitimasjon. Deres slogan er "No ID, No Service, No Way", og det virker jo tilforlatelig. Men jeg synes altså at det blir litt komisk når jeg, i en alder av 48 år, med antydning til grå hår ved tinningen (påstås det), skal forevise legitimasjon når jeg ber om en øl til maten i en av lufthavnens restauranter. At en på 25 kanskje kan tas for å være 18, kan være til å forstå, men jeg kan jo selv se at jeg ikke lenger likner en på 20, eller skal jeg ta det som en kompliment?
Når man har levd noen dager i en døgnrytme som er mange timer ute av kurs i forhold til hva man er vant til, oppstår ofte en tilstand som kalles "jetlag". Vi kom til å oppleve dette etter at vi kom hjem, og jeg har fått lov til å fortelle om det: Dagen etter at vi kom hjem, etter temmelig uregelmessig søvn, satt vi og så en film, og Andreas sovnet ganske hurtig. Jeg syntes at han heller burde i seng, og fikk vekket ham og geleidet ham ut på badet. Meningen var at han skulle pusse tennene og eventuelt utføre andre ærender, men etter noen tid fant jeg det nødvendig å undersøke hva som foregikk der ute. Jeg fant ham med en tannpastatube i hver hånd, travelt opptatt med å forsøke å presse tannpasta fra den ene tuben over i den andre. Jeg gjorde mitt beste for å overbevise ham om at det ville være bedre med en tannbørste, men det var han ikke mottakelig for. Jeg tok derfor hans tanbørste og fordelte litt av den tannpastaen vi kjøpte i New York og som begge drengene syntes smakte ekstra godt, men fikk høre at den smakte av lort. Det lyktes til sist, både å få tennene børstet, og å komme i seng til en lengerevarende søvn.
Jeg må også innrømme at jeg selv var litt forvirret i de første dagene etter hjemkmomsten. Lise og jeg skulle handle inn til husholdningen, og jeg spurte om vi ikke trengte litt flere kaffebønner. Vi pleier å kjøpe hele bønner, da vi maler selv og på den måten får ekstra god kaffe. Jo, hun mente at vi nok hadde behov for flere bønner, hvorpå jeg gikk til hyllene og fant fram tre bokser tomatbønner!