Håkons gode sider

Glittertind 2464

(2007)

Da vi planla sommerferien for noen måneder siden, ble vi raskt enige om å reise til Norge og Jotunheimen. Vi gikk over Besseggen for fire år siden i noe av det dårligste været man kan tenke seg, og vi ønsket revansj i år.

I uke 30 bodde vi på Besstrond Sæter, med sine 400 år den eldste av alle setrene i Sjodalen. Her hadde vi reservert hytte nummer 10, den høyest beliggende med herlig utsikt over Øvre Sjodalsvatn, Sikkilsdalsskaret og helt vest mot begynnelsen av Valdresflya.

Her står Lise og Tobias foran vårt midlertidige hjem i disse dagene. Den første kvelden fikk vi en kort tur opp til nærmeste utsiktspunkt innover mot Glittertind og Galdhøpiggen.

Etter å ha sovet rekordlenge den første natta, gikk vi en kort og grei tur ved kanten av Øvre Sjodalsvatn. Nedenfor til venstre sitter Lise i ro og mak like nedenfor en kampestein som ser litt truende ut, der den ligger på høykant. Turen gikk fram til bondegården Kampen før vi vendte nesa hjem igjen og sluttet oss til Birte, Flemming og Tine, som også bodde på Besstrond Sæter.

En av dagene kjørte vi alle sju inn til grensen av Jotunheimen nasjonalpark og gikk de 7 kilometrene inn til Glitterheim. Her bestemte Andreas, Flemming og jeg oss til å gjøre en avstikker opp mot selve Glittertind, som lokket en del fordi vi levde i den villfarelse at den medregnet snøkappen på toppen er tre meter høyere enn Galdhøpiggen - 2472 meter mot 2469.

Her ser vi Glitterheim fra oven idet vi er på vei opp over de første kleivene.

På bildet over til venstre ser vi Andreas to dager før han fyller 16 år og meg under en pause på vei opp. Til høyre ser vi selve Glittertind, et bilde som Andreas har tatt. Han og Flemming gikk helt opp til snøkanten, men ikke lenger, fordi vi ikke hadde utstyr til å begi oss ut i isen. Værforholdene var litt ustadige, og tåka kom og gikk mens vi var på farten. Selv måtte jeg gi tapt på ca. 2300 meter, da jeg av en eller annen grunn fikk det dårlig, med akutt svimmelhet og en forunderlig angstfornemmelse, og mens dette pågikk kunne jeg ikke se de røde T-ene vi fulgte. Jeg tok en grundig hvil og begynte langsomt på returen ned igjen mens de to andre klatret videre. Heldigvis skulle jeg ikke særlig mange meter ned før plagene forsvant.

Turen fra Glitterheim og opp er ca. 7 kilometer, og de er harde. Også nedturen krever sitt, da man hele veien skal springe fra stein til stein. Og da vi var vel nede og mente at vi hadde gått nok for dagen, gjensto de 7 kilometrene tilbake til parkeringsplassen ved grensa til nasjonalparken. I alt gikk vi 28 kilometer denne dagen.

Både Andreas og jeg følte slitet temmelig godt dagen etter, og hadde best av å ta det rolig selv om været nettopp denne dagen var slik vi hadde håpet på til vår nye tur over Besseggen. Det ble til at Tobias gikk sammen med Birte, Flemming og Tine over Eggen. Det ble en riktig god tur, da været var så godt som det bør være - noe av gleden ved å arbeide seg opp Eggen, er å kunne skue dypt inn i Jotunheimen fra det kanskje aller flotteste utsiktspunktet i hele området.

Og her er Besseggen med omgivelser sett fra verdensrommet. Bildet har jeg "lånt" fra Google Maps.

De siste par dagene var mer preget av vekslende vær, som i begynnelsen av uka, og det ble en del innendørs hytteliv med Monopol, Yatzy, spørrebok - og de medbrakte bærbare PC-ene. Drengene har nådd et utrolig høyt nivå når det gjelder avanserte programmeringsløsninger til hjemmesider og den slags. Jeg kan være stolt over å ha vært deres læremester i starten.

Vi reiste med DFDS begge veier denne gang (luksusdyr som vi er), og fikk dermed begrenset bilkjøringen en hel del etter ønske fra den yngre garde.

Ved avreisen fra Oslo fikk jeg et kjærkomment gjensyn med Oslos havnefront, og kunne både glede meg og gremme meg over det som skjer med byen.

Den nye operaen tegner til å bli en virkelig perle i bybildet, men det er utrolig dumt at man bygger store hus nesten kloss opptil, slik at det flotte monumentalbygget ikke kan nytes fra landsiden. Til gjengjeld ser bygget virkelig flott ut fra danskebåten.

Rådhuset og Akershus festning likner seg selv, heldigvis. Det er alltid en glede å se denne delen av havnefronten.

Og her et glimt av Aker brygge med Tryvannstårnet i bakgrunnen og spiret på Uranienborg kirke noenlunne midt i bildet. Det er ingen tvil om at denne vestlige siden av havnefronten bidrar til å gi Oslo en unik identidet, der den utfyller middelalderfestningen på østsiden og mellomkrigstidens bastante arkitektur midt imellom.

Og ikke langt unna all denne monumentaliteten ligger det beskjedne Dyna Fyr. Her er idyllen stor og dimensjonene små.

Idet vi begynte å komme på avstand fra byen, ble jeg fascinert av skyene som lå over byen. Lyset faller heldig på Festningen, mens de heslige, unødvendige og malplasserte høyhusene som dominerer bakgrunnen ligger i skygge. Det hvite tårnet til venstre i bildet er Domkirkens spir innhyllet i stillas grunnet en gjennomgripende oppussing.

Det er alltid litt merkelig for meg å forlate Oslo for å komme hjem. Og hver gang lover jeg meg selv at det ikke skal bli lenge til neste gang jeg setter mine ben i byen.

En ukes sommerferie er over, arbeidet kaller, og det samme gjør det gode liv hjemme i København.

I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN Om
ÅRGANGER



▶ haakon@bergset.dk | ▼ Skriv ut  ▲ Til toppen  © 2000 - 2019 Håkon Bergset
☰ Innholdsfortegnelse Håkons gode sider | Glittertind 2464 (2007)