Håkons gode sider

Sommerdager i Venezia

(2008)

I fem dager i begynnelsen av juli tilbrakte familien i Venezia. Vi fløy en tidlig morgen fra København og landet på Marco Polo-lufthavnen før middagstid. Derfra valgte vi å ta en vanntaxi til vårt endelige bestemmelsessted. Når man kommer til Venezia, er den beste måten å innta byen på å komme vannveien.

Venezia er en sjarmerende blanding av monumentale praktbygg og slitasje. Gamle palasser ligger side om side, noen velholdte og noen med avskallet murpuss. Og mellom denne fordums prakt ligger enklere bygninger i en mer beskjeden stil.

Her har vi dreid inn i Canal Grande. Lise og Andreas nyter synet langs kanalen bak i båten. Tobias står foran, og jeg er kun en splint i hans solbrilleglass.

Vi bodde godt på Hotel Capri i bydelen Santa Croce, nær Canal Grande.

Vi vandret langs kanaler, over hundrevis av broer med myriader av trappetrinn og gjennom trange smug. Det trangeste smuget var nok det som Tobias vinker fra her, for enden av den forholdsvis nypussede fasaden, og som endte blindt.

Det står tydelig skilting til de mest berømte stedene, og man kan knapt unngå å havne enten ved Markusplassen, Rialto-broen, Accademia-broen eller jernbanen. Her skuer vi Markuskirken med mange turister foran. I juli er byen temmelig full av folk, og vi oppga snart ethvert forsøk på å komme inn i kirken eller doge-palasset like ved siden av.

Doge-palasset.

San Giorgio Maggiore sett fra Piazetta San Marco.

De gamle hotellene ved Markusplassen holder stilen, og med levende musikk anno 1900 kan man ane atmosfæren fra en svunnen tid.

Utsikten fra Accademia-broen. Det er den ene av tre broer over Canal Grande, og er bygd i tre.

Når man vandrer omkring som vi gjorde, passerer man titt og ofte helgenbilder og mosaikker som denne av jomfru Maria. En annen ting man blir slått av, er at nær sagt all transport, enten det er personer eller varer, skjer med båt. Her ser vi et flyttbart grønnsakstorg på et båtdekk, og nedenfor pakketransport med DHL og en av de elegante, blanklakkerte taxiene helt bygd i treverk.

Accademia-broen sett på avstand.

En lukket kirkedør med en døsende hund foran. Ikke alle steder er så fredfulle som her.

Mange kirker er i dag omgjort til museer, og vi var innom et par av dem. Her ser vi en av kirkene som vi passerte både tidlig og sent på våre vandringer. På et av museene så vi en utstilling med fioliner og andre strengeinstrumenter som er bygd i Venezia. Et av de mer aparte instrumentene vi så, var en gitarlyre, en gitar "innbygd" i en harpe- eller langeleikliknende framtoning. Et annet sted var det en utstilling med rekonstruksjoner av noen av Leonardo da Vincis mekaniske apparater. Mange av apparatene kunne prøves av de besøkende, noe som gjorde utstillingen ekstra underholdende og informativ. Jeg tror nok min favoritt ble Leonardos forbedrede utgave av Arkimedes' skrue.

Det yrende livet på Canal Grande sett fra Rialto-broen i en ettermiddagstime.

En ettermiddag gikk vi nordover i bydelen Cannaregio.

På 1500-tallet og i lang tid framover skulle de ca. 5000 jødene i byen bo samlet på ett sted. I området hadde det tidligere vært en smie, på italiensk getto, og det ble med tiden betegnelsen på jødenes bydel, skrevet som ghetto. Området ble ganske tett befolket med tiden, og man begynte å bygge i høyden.

Så ble det kveld igjen.

Gondolene - et umiskjennelig særtrekk ved Venezia. Det ligger en lang utvikling bak disse lange og likevel meget manøvrerbare farkostene. For å få gondolene til å gli rett fram med kun én åre på styrbord side av båten, er skroget asymmetrisk. Babord side er hele 24 cm lengre enn styrbord. Bunnen er helt flat og bred midt under. Åregaffelen bakpå er utformet så man kan innta åtte forskjellige stillinger med åren for å skyte fart, senke farten, dreie og hva man ellers har behov for. Og gondolierene kan sitt fag!


Midtveis i vårt femdagers opphold i Venezia kom Lises søster Inge med mann og barn fra Pula i Kroatia og tilbrakte noen hyggelige timer sammen med oss. Her ser vi Andreas, Lise, Asger, Tobias, Inge og Ole på Accademia-broen i et lite øyeblikk da det var en pause i den evige strøm av vandrende over broen.

Da vi fikk et godt tilbud om å seile en tur i to gondoler for å se litt av det Venezia som man ikke kan komme gående til, slo vi til og lot oss frakte behagelig i en av disse berømte framkomstmidlene. Her sitter vi etter endt rundtur og blir foreviget av vår hyggelige og informative gondolier. Turen tok ikke stort mer enn 20 minutter, og selv om vi gravde dypt i lommeboka, var det pengene verdt.

Blant tingene vi fikk se under gondolturen, var Marco Polos hus, Casanovas hus og dette huset som ligger like ved siden av Casanovas, og som er det eneste som er helt dekket med mosaikk på fasaden ut mot Canal Grande, ikke langt fra Accademia-broen.

Jeg kunne ikke motstå det uutgrunnelige ansiktsuttrykket til denne tydeligvis beleste og lærde personen.

Da Marco Polo vendte hjem fra sin 24 år lange reise i Østen, var det de færreste som trodde på hans fantastiske fortellinger, og han fikk oppnavnet Marco Il Milione - Marco med de millioner løgner. Dette navnet har slått rot i byen, og det fins i dag to gårdsplasser ved det huset Polo-familien bodde i som hentyder til dette.

Rialto-broen, sentrum av Venezia, det stedet som byen har bredt seg ut fra. Den har trapper i tre bredder med handelsboder i to rekker mellom.

Den siste kvelden gikk vi alle fire i Scuola grande di San Teodoro like ved Rialto-broen for å høre Verdis opera La traviata med orkesteret og koret til I Musici Veneziani og solister. Vi ble fortalt at salen var stedet der den unge Vivaldi startet sin karriere. Verdis opera er fantastisk, og sopranen Angela Matteini sang riktig godt, det gjorde også et par av de andre solistene. Men orkesteret er nok det dårligste jeg har hørt på veldig lenge. Verdi er kjent for sin elegante orkestrering som utfyller sangen på mesterlig vis, men i dette tilfellet skar orkesteret ut og skapte dissonans ustanselig, og vi måtte lytte til noen bært fra messingblåserne fra tid til annen. Men alt dette hindret oss ikke i å oppleve noen fine høydepunkter underveis. En fin opplevelse ble det, selv om vi gikk i pausen før sluttscenen. Det gjorde cellisten også, han reiste seg plutselig og gikk med sitt store instrument midt under nest siste scene.

Da vi lettet fra flyplassen på avreisedagen, fikk vi en liten æresrunde over byen, og jeg var så heldig å få knipset bildet ovenfor. Tog og biler kommer inn til byen på broen nederst til høyre i bildet. Jernbanestasjonen ligger helt ned til Canal Grande, og på den andre siden, litt trukket inn fra kanalen og like ved siden av det grønne parkområdet litt til høyre, bodde vi i disse fem herlige dagene. Markusplassen ses langt bak til venstre i bildet, litt til venstre for munningen av Canal Grande. Før musen over bildet for å få anvist plasseringen for Markusplassen, Markuskirken, Dogepalasset, Rialto-broen, Accademia-broen, San Giorgio Maggiore og hotellet vårt mer nøyaktig.


Sånn kan familien komme til å se ut i et dobbelt speilglassvindu!


Og helt til slutt et ekstra blikk på travelheten ved Rialto-broen:

I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN Om
ÅRGANGER



▶ haakon@bergset.dk | ▼ Skriv ut  ▲ Til toppen  © 2000 - 2019 Håkon Bergset
☰ Innholdsfortegnelse Håkons gode sider | Sommerdager i Venezia (2008)