Håkons gode sider

Middelhavsfarerne

(2009)

På sensommeren lanserte min svigerinne Neel den fabelaktig gode idé at noen burde ta en ukes cruise i det vestlige Middelhavet innen året var omme. Lise og jeg lot oss ikke be to ganger, så vi kastet oss på ideen så vi utgjorde en kvartett som for første gang skulle nyte denne form for luksus.

Med utgangspunkt i Barcelona lå en ukes seilas foran oss. Etter den første natten om bord var vi til havs hele dagen på vei mot Napoli. Deretter fulgte dagene med landligge fra tidlig morgen til kvelden. Med fem destinasjoner underveis lå det hele an til å snuse inn atmosfæren og kikke litt på Napoli, Civitavecchia med utfluktsmulighet til Roma, Livorno med mulighet for å ta videre til Pisa, Lucca og Firenze, og deretter videre til den franske kysten med anløp i Nice og Marseille.

Her ligger skipet ved kai i Barcelona. Voyager of the Seas var verdens største cruiseskip da det ble satt i drift i 1999. Det er plass til 3600 passasjerer. På vår reise var vi 3000 reisende om bord. Vi hadde lugarer med balkong på sjuende dekk nesten bakerst i skipet på babord side.

Første dag: Barcelona og avreise

Fra flyplassen dro vi direkte til havna og innlosjerte oss på skipet. Vi hadde godt og vel fem timer til å se oss omkring innen vi skulle kaste loss, så vi bega oss inn i byen.

Ved havna står Christopher Colombus, eller Cristobal Colon, på en sokkel med sin enormt overdrevne pekefinger og viser veien.

Vi vandret oppover Ramblaen og kikket på mennesker, salgsboder og gjøglere.

Neel og Lise ser på vesker og belter.

En sidegate til Ramblaen.

Den katalonske regjeringsbygningen på Plaça de sant Jaume til venstre. Den gotiske katedralen til høyre, for tiden under restaurering.

Detalj av en veggdekorasjon tegnet av Picasso og utført av den norske kunstneren Carl Nesjar, som utviklet den spesielle teknikken som er brukt.

Plaça de Catalunya.

Vi ville gjerne se litt av Antonio Gaudís bygninger, og utpekte oss Casa Batllo, som vi kunne nå på vår relativt korte vandretur. I dette kvartalet ligger det ikke mindre enn tre av Gaudís kreasjoner, men vi konsentrerte oss om Casa Batllo, som er den mest oppsiktsvekkende av dem. På bildet over ser vi taket og øverste etasje på denne bygningen i midten. Bygningen til venstre er også tegnet av Gaudí. På bildet under ser vi annen etasje litt tettere på - det er etter hva jeg kan se umulig å finne en rett linje blant alle de buede kurvene.

En i seg selv uinteressant moderne fasade som vekker oppmerksomhet på grunn av speilbildet den kan framvise.

På vei over til skipet ser vi innover mot byen og kan skille ut Colombus/Colon på den høye søylen midt på bildet, og lenger bakenfor til høyre for den aner vi heisekranene og de slanke tårnene på Gaudís ufullendte hovedverk, den enorme kirken La Sagrada Familia.

På vei mot vårt kommende hjem de neste sju netter. Vi skal om bord i det andre skipet. Det første er fra selskapet NCL og heter Norwegian Gem.

Avgang var 19.00. Vi hadde fast spisetid 21.00 hver kveld og satt benket omkring et åttemannsbord sammen med fire hyggelige medpassasjerer fra Færøyene som vi etter hvert ble godt kjent med.

Det smakte definitivt av luksus å sitte i en stor, tre etasjers restaurant i gammel stil og bli oppvartet med utsøkt mat og drikke. Vi hadde den samme, hyggelige kelner og assistentkelner alle kveldene, Iliana fra Romania og Alexandra fra Italia.

Besetningen på skipet, som består av ca. 1000 personer, er sammensatt av folk av 45 nasjonaliteter. Kaptein Frank Martinsen var imidlertid umiskjennelig norsk, det kunne man godt høre på hans engelske informasjoner til oss over høyttaleranlegget med utpreget norsk aksent. Han forsikret oss flere ganger at vi ville seile stille og rolig langs kysten, "tørtiin nåtts, najs ænn schlåvv".

Andre dag: Til havs

Fra Barcelona til Napoli er det et havstykke som er to-tre ganger så langt som avstanden mellom København og Oslo, og vi sto til havs hele dagen. Etter en litt blåsende natt med skumtopper på bølgene i skinnet fra halvmånen, hadde vi en rolig dag med god sikt til sol, skyer og lette regnbyger.

Lise på øverste dekk.

Frokosten om bord på skipet var mer uformell enn middagene. Vi kom til forskjellige tider, og ble geleidet til forskjellige bord etter som dagene gikk, så vi ble sittende sammen med nye mennesker hver dag. Dette var en riktig god idé, og den første dagen satt vi sammen med et ungt, cubansk par som ikke kunne engelsk og fire sjamerende grå- og hvithårede damer fra Swindon i det sørlige England som vi senere støtte på titt og ofte både på land og om bord på skipet. Vi satt også til bords med et par fra Oslo, fire høytsnakkende, pur unge amerikanere som hadde mer enn nok i seg selv, og den siste dagen et irsk par hvor mannen var meget opptatt av at ingen snakket om romfergenes og rakettenes betydning for hulldannelser i ozonlaget.

Litt av interiøret om bord. Det går heiser helt opp til 14. dekk, og mange av disse går utenpå veggen i det indre rommet i skipet. Til høyre ser vi promenaden med vinduer til innvendige lugarer over tre etasjer. Promenaden rommer blant annet en gågate med butikker, barer og puber.

Omkring midt på dagen passerte vi mellom Korsika og Sardinia. På babord side, mot nord, hadde vi Korsika, og kunne tydelig se byen Bonifacio tronende på toppen av de hvite kalksteinsklippene.

Vi seilte ganske tett opp til Sardinias nordlige kyst. Her ser vi mot sør med fjellkonturer i bakgrunnen.

Promenaden i kveldsbelysning, ellers varierer lyset over dagen - det hele er kunstig, naturligvis.

Denne kvelden var det krav om formell påkledning til middagen, så vi innfant oss i vår fineste puss. Det var profesjonelle fotografer med på cruiset, og ved inngangen til restauranten ble vi innstudert og foreviget i fintøyet.

Meg, Lise, Neel og Henrik etter en lyninnstudering av positurer.

Lise og meg. Vi er da ganske fine?

Her sitter vi ved bordet.

Et glimt av restauranten.

Bordet vårt.

Tredje dag: Napoli

Etter nok en behagelig natt om bord på det store skipet våknet vi opp til en helt ny utsikt. Vi lå like utenfor Napolis sentrum med utsikt direkte mot Vesuv fra vår lugar på babord side.

For Lise og meg ble dette vårt annet besøk i Napoli på litt over to måneder. Sist i august bodde vi jo en uke på Sorrento-halvøya på sørsiden av Napoli-bukta. Men denne gang ville vi yte byen rettferdighet ved å se litt nærmere på den.

Castel Nuovo sto ferdig som festning i 1282. Da den spanske Alfonso V overtok makten i Napoli i 1442 ble den hvite, rikt utsmykkede inngangsportalen mellom de to gamle, massive tårnene, bygd i triumf over denne maktovertakelsen.

Galleria Umberto I er en overbygd handlegate i korsform, nesten som en kirke. Kuppelen var under arbeid da vi var der, og et virvar av stillaser fyller i midten av byggverket. San Carlo-operaen tvers over gata ble innviet i 1737, og er Italias eldste og største operascene med plass til 3000 tilhørere.

Vi tok kabelbane opp til festningen og kikket på museet og utsikten før vi gikk den lange, lange trappa ned til bykjernen igjen.

Kapellet i tilknytning til slottet.

Nede i sentrum vandret vi i trange gater med tøyvask hengende til tørk i etasjer over hverandre.

I et av de trange smugene fant vi et lokalt fiskemarked.

Piazza del Plebiscito er Napolis største plass. Her ser vi kirken San Francesco di Paola.

På motsatt side av plassen ligger det kongelige palass.

Fra plassen er det utsikt opp til borgen vi var oppe ved tidligere på dagen.

Vi gikk om bord i skipet i god til til å slappe av og se avgangen 19.00.

Fjerde dag: Civitavecchia og Roma

Ny dag og ny utsikt fra balkongen foran lugaren. Alle fire vandret til jernbanestasjonen og tok den 50 minutter lange togturen til Roma, hvor vi steg av toget på stasjonen som ligger tettest på Peterskirken. Vårt første mål var Det sixtinske kapell.

Neel, Henrik og Lise på Petersplassen.

Det var en litt selsom opplevelse å besøke Det sixtinske kapell. Vi skulle gjennom en moderne ankomsthall med billettsalg og sikkerhetskontroll i postmodernistisk arkitektur. Litt av en kontrast til det sinnet var stemt til, synes nå jeg.

Nedenfor ses et lite utplukk av bilder fra Vatikanmuseet, som vi ble geleidet gjennom på vei til selve kapellet. Det var fotoforbud i selve kapellet, så jeg har dessverre ingen gjengivelser av Michelangelos ubegripelig flotte takmalerier.

Det er mye å restaurere i de uendelige lange korridorene hvor hver kvadratcentimeter er fylt av kunstverker.

Stemningen i kapellet var besynderlig. Det var forbud mot å snakke sammen, antagelig for å oppmuntre til en andektig stemning, men det hele ble meget merkelig av at vaktene støtt og stadig hysjet på folk, og nå og da klappet de i hendene og ropte at vi skulle ti stille. Det er jo vanskelig å holde munn når man går og lar inntrykket av disse flotte og berømte motivene gripe en. På toppen av det hele ble en eventuell høystemthet trukket ned i den profane verden av vaktenes walkie-talkies, som blippet lystig i vei og gjenga knitrende beskjeder. Absurd, spør du meg.

Vel ute igjen spiste vi på en fortausrestaurant like ved en ev murene til Vatikanstaten, under klar blå himmel med solskinn og omkring 20 graders varme. Ikke dårlig nærmere midten i november!

Peterskirken sett fra brua over Tiber foran Castel Sant'Angelo.

Castel Sant'Angelo, keiser Hadrians mausoleum som også har vært pavebolig.

Piazza Navona. All verdens karikaturtegnere må ha vært samlet på plassen da vi var der, det var staffelier og salgsboder så langt øyet rakk.

Men så ble det tid til å finne togstasjonen. På veien innhentet vi de fire engelske damene, som var glad for å få bekreftet at de var på rett vei, og halset etter oss som best de kunne. Vi nådde toget, og kostet på oss en cappuccino ved strandpromenaden i Civitavecchia før vi steg om bord i en av matebussene som sto til vår disposjon på havneområdet.

En flott solnedgang litt før avgang fra Civitavecchia.

Mørket er falt på innen vi letter anker. Vi tar med oss byens velkomsthilsen i det vi fjerner oss fra kaia.

Femte dag: Livorno, Pisa og Lucca

Livorno er en av Italias største havnebyer, og vi våknet opp med utsikten til heisekraner og lasteskip som seg hør og bør.

Denne dagen leide vi en Fiat Punto, og første stoppested var Pisa, hvor vi parkerte like ved siden av området der domkirken ligger.

Det var en fantastisk opplevelse å se det skjeve tårn i virkeligheten. Riktig nok har man hørt om det skjeve tårn i Pisa siden barndommen og sett utallige bilder underveis, men inntrykket av tårnet som lener seg til siden er likevel ganske forbløffende når man får se det i virkeligheten.

Her ser vi litt av de fire byggverkene som står på Piazza dei Miracoli. Forrest ser vi det 55 høye dåpskapellet. Det er den nest eldste bygningen på plassen, påbegynt i 1153. Den gang hadde kun mennesker som var døpt adgang til selve kirken, derfor ble det ofte oppført dåpskapeller ved siden av kirkene, mange ganger foran inngangen til kirken.

Deretter ser vi domkirken, den eldste av bygningene. Den ble påbegynt 1064 og innviet i 1118. Den gang var det verdens største kirke, større enn den gamle Peterskirken i Roma og større enn Hagia Sofia i Konstantinopel.

Helt til venstre ses muren til kirkegården, Composanto. Den er det yngste av byggverkene, påbegynt 1278.

Det skjeve tårn stjeler oppmerksomheten når man ser bygningene på rekke og rad. Arkitekten Buscheto di Giovanni Giudice mente å ha planlagt den ypperste av alle kirker, og det hørte ikke med i hans planer å reise et klokketårn ved siden av kirken, selv om dette etter hvert ble vanlig mange steder i Italia. Han var for lengst død da en byggherre som historien har slettet av minnet, påbegynte arbeidet med tårnet i 1173. Allerede da første etasje var ferdig, ble det åpenbart at fundamentet var svakt. Og i 1180 stanset arbeidet helt i nesten hundre år, da tårnet hadde nådd halv høyde. Helningen var faretruende, og ingen ville arbeide på et tårn som truet med å velte hvert øyeblikk. Men fra 1276 til 1278 bygges resten av tårnet med unntak av den siste etasjen, hvor klokkene skulle henge. i 1372 kom klokkene på plass, med unntak av den største, som ble hengt opp først i 1655.

I flere år på begynnelsen av vårt århundre arbeidet man med å lage et helt nytt fundament til tårnet, og det ble åpnet igjen for publikum først for et par år siden. I dag lener tårnet seg 3,9 meter ut over fundamentet. På det verste, omkring tusenårsskiftet, var overhenget hele 4,4 meter.

Ikke alle bygningene på plassen er bygd i marmor. Billettkontoret holder til i disse husene, som holder seg i de vanligere gul-oransje-røde sjatteringene.

Vi klatret de nesten 300 trappetrinnene opp til toppen av tårnet, og kunne betrakte kirken, baptisteriet og kirkegården og litt av Pisa by fra oven.

Her står mannen med høydeskrekken og prøver å se naturlig ut. Til høyre er Henrik, Neel og Lise på vei ned.

Her står Lise ved rekkverket i nest øverste etasje ved en av klokkene som tårnet ble bygd for å huse. Trappene er ganske bemerkelsesverdige å gå i; de er slitt vekselvis innerst og ytterst etter hvert som man trasker opp og ned, som følge av helningen. Man kunne godt forestille seg at enkelte med sterke anlegg for sjøsyke kunne bli påvirket av at vegger og trapper heller fra side til side under marsjen.

Domkirkens indre. Hovedskipet har fem fløyer og sideskipene tre.

Fronten på kirken som en gang var størst i verden.

Fra Pisa kjørte vi videre til Lucca, hvor vi vandret omkring i den pittoreske byen.

Her venter vi på å innta en velsmakende lunsj i en lokal restaurant som de eneste gjester.

Garibaldi på sokkel foran Hotel Universo.

Domkirken.

Mens vi venter på en cappuccino.

Den gamle bykjernen er omsluttet av en fullt bevart bymur fra middelalderen.

På hjemveien tok vi en avstikker til Marina di Pisa, en liten by ved Arno-elvas utløp i Middelhavet. Ytterst i selve elvemunningen sto flere eiendommelige fiskeinnretninger, som var ganske fotogene mot de snøkledde fjellene i bakgrunnen.

Ser vi bort fra en steinmolo utenfor bildet til høyre, ligger husene her direkte ut mot havet. I det smule vannet innenfor moloen håper lokale hobbyfiskere på napp i ettermiddagssola.

Dennis fra Filippinene, som sørget for at lugarene alltid var rene og pene, supplerte med nye håndklær så snart det trengtes. Han er en sann kunstner som kreerte et bredt utvalg av skapninger, alt etter om det var ett eller flere, små eller store håndklær som skulle skiftes mens vi var ute og spiste middag. Henrik og Neel ble en kveld møtt av en flaggermus, og Lise og jeg ble ønsket velkommen tilbake til lugaren av en gorilla den nest siste kvelden om bord.

Denne kvelden spiste vi ikke på vår faste restaurant, La Boheme, men satt på 11. dekk på restaurant Portofino, skipets gourmetrestaurant, ved et vindusbord. Vi fikk en femretters middag - pluss to småretter som ikke telte med i regnskapet - og fem utvalgte viner som følge til de veltilberedte rettene. Vi var ikke så mange som hadde møtt opp, så det var bokstavelig talt en kelner per spisende gjest. Den indiske hovmesteren gikk omkring og snakket og snakket, og var proppfull av superlativer over både maten og vinene som ble båret inn. Vi syntes det ble litt mye snakk, men godt var det!

Sjette dag: Villefranche og Nice

Vi ankret opp i bukta utenfor den lille byen Villefranche, som ligger mellom Nice og Monaco.

Det var minst fem mindre båter som transporterte oss i skytteltrafikk til og fra byen. Villefranche er en ganske liten og sjarmerende by, men vi gikk til togstasjonen og fikk en seks minutters reise til storbyen Nice.

Her ligger vårt flytende hjem oppankret, og vi er på vei inn til byen i en av skyttelbåtene.

Førsteinntrykket av Villefranche.

På vei mot togstasjonen. Den ligger i det lille, oransje huset foran muren til høyre i bildet. 16 minutter til Monaco, seks til Nice.

Så er vi kommet til Nice. Place Masséna har fasader i mange rød-nyanser.

Place Masséna til venstre, det fasjonable Hotel Negresco til høyre.

Ikke så mye liv ved stranda langs Promenade des Anglais en grå novemberdag.

Tilbake i Villefranche lar vi øynene hvile på et par palmer og en veranda med grønne planter og markise.

Sjuende dag: La Seyne-sur-Mer

Vi kom aldri til Marseille. På grunn av varslet sterk vind og høye bølger, kunne ikke Marseilles grunne havn ta imot et så stort skip som Voyager of the Seas. I stedet la vi til ved Toulon, som etter kapteinens ord er Middelhavets best beskyttede havn, naturlig beliggende i en dyp bukt som nærmest kan betraktes som en fjord.

Vår plan var å ta en av matebussene inn til Toulon, men vi tok feil og fikk i stedet en gratis buss til den langt mindre byen La Seyne-sur-Mer. Etter først å ha følt at vi hadde havnet langt borte fra begivenhetenes sentrum, oppdaget vi et gatemarked som vi kikket nærmere på. Ettersom det var langt mellom turistene her, fikk vi en fornemmelse av å ha opplevd noe autentisk og lokalt. Nedenfor noen stemningsbilder fra lørdagsmarkedet.

Ikke langt fra markedet senket lørdagsstillheten seg over byen.

Småbåthavna.

Toulon er hovedbasen for den franske marine i Middelhavet, og skal være Frankrikes største flåtebase. Her ser vi noen fortøyde krigsskip fra vårt skip.

Klokka er blitt 19.00 igjen, og vi seiler ut med Toulon på den ene siden og La Seyne-sur-Mer på den andre. Her ser vi innover mot Toulon med havneaktiviteter i forgrunnen.

Vi stevner ut fjorden som gjør Toulon til en naturlig beskyttet havn som gir ly og trygghet i all slags vær.

Åttende dag: Tilbake til Barcelona og hjem

Det var et omfattede puslespill å få 3000 passasjerer med stor bagasje ut av skipet i løpet av et par morgentimer, men det hele var utrolig godt organisert. Vi kom pent og pyntelig av skipet, fikk proppet oss inn i en drosje og til flyplassen, hvor vi etter innsjekkingen igjen fikk litt ro over oss.

Vårt Cimber Sterling-fly er ankommet og tømt, og venter bare på å motta nye passasjerer og ny bagasje.

En sliten, men glad Lise på flyplassen. Vi trodde nok at det å være med på cruise var ren avslapping, kanskje litt kjedelig nå og da, men det var faktisk ikke så mange dødpunkter underveis. Vi var jo ute og vandret og tok til oss inntrykk i dagtimene, og om bord manglet det ikke på ting å gjøre, hvis man hadde lyst til det. Selv brukte jeg ikke så mange av skipets mange fasiliteter, men foretrakk å studere dagens fotofangst og å lese inniblant.

Flyet startet med å dreie nordover vest for Barcelona, og jeg fikk knipset dette bildet fra min plass på høyre side. Man kan tydelig se Avinguda Diagional, den store avenyen som strekker seg diagonalt tvers over den ellers så regulære gateplanen i byen.

Vi passerte over Pyreneene, hvor snøkledde fjell løfter seg høyt opp og blander seg med skylaget. Kapteinen forklarte at vi ville følge en rute som gikk over Toulouse, Paris og Amsterdam, så vi har etter mine beregninger passert like over Andorra.

Vi kom inn over Københavns nordlige deler og fikk dette glimtet av Grundtvigskirkens karakteristiske spir.

Noe av det siste vi fikk se før landing, var dette utsnittet av vindmølleparken og varmekraftverket litt lenger bak. København skjuler seg bakenfor i disen.

Det er vanskelig å velge et motiv til avslutning av denne bildekavalkaden, men siden vi både startet og sluttet vårt krysstokt i Barcelona, og med min interesse for arkitektur og i særdeleshet for Antonio Gaudís originale byggverk, velger jeg meg en detalj av Casa Batllo.

Og hvis helsa og andre nødvendige forutsetninger holder, så legger jeg gjerne ut på et nytt cruise en vakker dag!

I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN Om
ÅRGANGER



▶ haakon@bergset.dk | ▼ Skriv ut  ▲ Til toppen  © 2000 - 2019 Håkon Bergset
☰ Innholdsfortegnelse Håkons gode sider | Middelhavsfarerne (2009)