Håkons gode sider

Østersjøen rundt

(2013)

I siste uke før pinse, fra lørdag 11. mai til lørdag 18. mai, la Lise og jeg ut på vårt femte cruise, denne gang sammen med svoger Henrik og svigerinne Neel - som vi gjorde det første gang for snart fire år siden. I år som i fjor (da seilte vi i Caribien) valgte vi å bryte tradisjonen med å seile i Middelhavet, og valgte Øster­sjøen i stedet. Vi så fram til å avlegge visitter i Kiel (2 på kartet), Stock­holm (3), Tallinn (4) og Sankt Peters­burg (5) og ellers nyte den rolige Østersjøen på MS Musica fra det italienske rederiet MSC.

Første dag: Avrejse fra København

Det behagelige med å begynne reisen i København, er at man ikke skal av sted med fly grytidlig om morgenen, men kan ankomme stille og rolig, gående med sin koffert hjemmefra.

Vi seilte fra Frihavnen litt nord for Langelinie 18:30. Vi så for oss at vi skulle kaste loss fra Langelinie, hvor vi har sett så mange cruiseskip i årenes løp, men de fleste skip i dag går til sjøs fra Frihavnen. Dette er et lukket område, hvor ingen tilskuere vinker skipene av sted. Derimot står containerne i stramme geledd.

Idet vi stevner ut, får vi et blikk av Langelinie med et enslig cruiseskip ved kai. Bakenfor breder København seg ut, og vi ser blant annet Marmorkirkens kuppel helt til venstre, tårnet på Christiansborg og Nicolaikirkens spir. Noenlunne midt mellom de to moderne kontrobyggene i høyre del av bildet ses det bastante tårnet på domkirken. Til venstre for dette stikker Rundetaarn hodet opp.

Utenfor den idylliske småbyen Dragør helt vest på Amager, blir losen satt av, og vi har fri passasje sørover mot Tyskland.

Andre dag: Kiel

Kiel har alltid vært byen man ankom med ferge fra Oslo, og reiste direkte ut av igjen på vei videre sørover. Denne gang fikk vi noen timer til å spankulere rundt.

Kiel ønsker velkommen.

Da vi gikk ut i byen, glemte jeg kameraet i lugaren. Det ble derfor ingen bilder fra selve Kiel. Henrik og jeg vandret fram til munningen av Nord-Ostsee-Kanal, og med mobeltelefonens kamera fikk jeg knipset et av utallige transportskip som frakter gods langs denne forbindelsen.

Kiel

På havna hadde vi selskap av cruiseskipet Costa Pacifica, italiensk som vårt. Passasjerene der vinker oss av sted.

De serverer god kaffe ved småbåthavna. Alle de store skipene lenger ute i utseilingen kommer enten ut fra eller skal inn gjennom kanalen, som strekker seg mot vest utenfor bildet til venstre.

Tredje dag: Til havs

Vi synes det er fint å ha utvendig lugar med balkong når vi er ute og reiser på denne måten. Og denne gang lot vi oss rive med av en rabatt på reisen på hele 34 prosent, og slo til på en ekstra romslig lugar, en suite, øverst og nesten helt forrest på styrbord side i 15. etasje.

Vi satt ved et ovalt firemannsbord og hadde behagelig oppvartning av Sudiasa fra Bali. Vi er i fintøyet fordi det er annonsert "formal dinner".

Fjerde dag: Stockholm

Vi våknet litt over 4 om morgenen og fikk se en vakker soloppgang i den stockholmske skjærgården. Bildet øverst på siden viser den gylne morgenstemningen.

Foran oss hadde vi to andre cruiseskip på vei inn mot Stockholm i soloppgangen.

Det lovende været ved soloppgang er blitt avløst av gråvær og silregn om morgenen. Fra vår lugar skuer vi innover mot Gamla Stan med cruiseskipet Marco Polo for anker foran. Selv ligger ved Söder.

Lise og jeg tilbrakte noen deilige dager i Stockholm for fire år siden, så dette skulle være et gledelig gjensyn med byen. Men Lise begynte dagen med tannpine, og vi oppsøkte som det aller første en tannlege som ville hjelpe henne med problemet om formiddagen.

To delvis defekte paraplyer er bedre enn én.

Vi fikk kastet et par blikk på Söder og Gamla Stan sammen før Lise kunne sette seg i tannlegestolen. Etter besøket hadde Lise behov for å hvile seg på skipet, mens jeg gjorde en rund­vandring i Stockholm i noen timer.

Den tyske kirken ruver over Gamla Stan, her sett fra Slussen.

Noen av smugene i Gamla Stan er virkelig trange.

Operaen midt i bildet sett fra en bro over Strömmen.

Utsikten mot Gamla Stan sett nesten oppe på toppen av Söder.

Åpenbart et hjem med bøker.

På vei tilbake til skipet passerte jeg denne lille parken, hvor Cornelis Vreejswijk er hedret med sin egen skulptur. Og trappene ned til fortauet herfra, het Albert Engström-trappan, så her vet de å hedre sine helter.

Vi er på vej ut fra Stockholm igjen, og passerer flere nyanlagte bydeler. Skulpturen/fontenen her er et kjent landemerke.

Det er travelt i skjærgården; her har vi Viking Lines rute til Finland og et annet cruiseskip foran oss på vei østover.

På noen av småøyene var det kun utdødde trær, og i dem satt store mengder sorte fugler.

Femte dag: Tallinn

Det er godt at det stadig fins reisemål som verken Lise eller jeg har besøkt før. For så kan vi sammen danne oss første­inntrykket. Tallinn har stått på min liste over framtidige destinasjoner i mange år, og dette ble første gang for oss begge.

Det var tykk tåke da vi nærmet oss Tallinn i morgengryet, og vi ble vekket av skipets tåkelur. Vi kunne så vidt skimte kon­turer da vi la til kai. Heldigvis ble det pent utover dagen.

Olavskirkens spir rager opp i skylaget. Kirken, som på estisk heter Oleviste kirik, var verdens høyeste bygning i perioden 1549 - 1625.

Gamlebyen er omgitt av en ringmur med porter.

Rådhuset Raekoda.

Regnvannet som faller på rådhusets tak spys ut av grønne drager.

De har fantasi i Tallinn. Her er nedløpet for regnvannet formet som en lang støvel.

Aleksandr Nevskij-katedralen, den russiske kirken.

Parlamentsbygningen Toompea Loss.

Like bakenfor og til høyre for Olavskirkens skip kan vi skimte vårt flytende hjem i disse dagene. Kirkens tårn med spir framstår også i våre dager som temmelig høyt.

For få år siden ble dette monumentet innviet. Det er reist til minne om legenden om at danskenes flagg Dannebrog falt ned fra himmelen under et slag på dette stedet 15. juni 1219.

Middelalderens ringmur omkring det gamle Tallinn.

Lise, Neel og Henrik i solskinnet som skulle vare resten av dagen.

I festningsmuren går en bratt steintrapp med høye trinn opp til Café Dannebrog.

På svalgangen her er det kaffe og kake å få, og utsikt på kjøpet.

Nikolajkirkens tårn sett fra svalgangen.

Monumentet til minne om Estlands kortvarige selvstendighet fra 1918 til 1920.

Operaen.

Bommen til parkeringsplassen ved operaen er formet som en dirigentstokk.

Et siste gløtt inn gjennom bymuren.

Fergselskapet Tallinks kontor ved havnen.

Jordfast anker med vårt skip i bakgrunnen.

Ved avgang har vi denne førsteklasses utsikten mot byen fra vår egen balkong. Olavskirken nærmest oss, og like til venstre for dens tårn ser vi de umiskjennelige løkkuplene på den russisk-ortodokse kirken, Aleksandr Nevskij.

Sjette dag: Sankt Petersburg

Været var godt da vi la til kai i Sankt Petersburg, i følge med Costa Pacifica og søsterskipet MSC Magnifica.

Rosinen i pølsa var nok Sankt Petersburg. Jeg har vært her to ganger før, den gang byen stadig het Leningrad, nærmere bestemt på 80-tallet.

Visumbestemmelsene er like strikse som den gang, så vi planla allerede hjemmefra at vi skulle være med på en organisert omvisning. Det betydde at vi skulle reise standsmessig i buss fra severdighet til severdighet. Vår buss hadde engelskspråklige på den ene siden og spansktalende på den andre. Men det var ikke noe problem, for vi ble utstyrt med mottakkere så vi til enhver tid fikk de forståelige beskrivelsene på øret.

Vår guide var Sergej, en umåtelig kunnskapsrik og til dels vittig fyr. Han innledet med å fortelle oss at det er ca. 30 soldager i Sankt Petersburg om året, og at vi var usedvanlig heldige med været. Han innledet sitt daglange og entusiastiske opp­lysnings­virksomhet med en del fakta, blant annet at Sankt Petersburg er den største by som ikke er en hovedstad i hele Europa. Med et folketall tilsvarende hele befolkingen i Danmark eller Norge, er det da også en kjempekoloss sammenlignet med de i denne sammenheng nærmest lille­puttaktige hovedstedene vi har ellers i Norden. Vi fikk også en gjennomgang av byens historie i store trekk, ikke minst om byens og befolkningens trengsler under annen verdenskrig - og en del saftige og blodige historier fra tsar-dynastiets liv og levnet.

Inne i Peter og Paul-katedralen. Sergej forsikret oss om at hvis vi så noe som glimret, inne eller ute i Sankt Petersburg, så var det gull alt sammen.

Peter den store, som grunnla byen i 1703.

I et sidekapell hviler de jordiske rester av de to siste generasjoner av Romanov-dynastiet. Fordi man ikke er hundre prosent sikre på at det faktisk er tsar-familien, som ble likvidert i 1918, hviler de inntil videre her og ikke inne i selve kirken, som de fleste andre tsarer og tsarinaer fra Peter den store og framover.

Dronning Dagmar, som var gift med tsar Aleksander III og mor til den aller siste tsar, Nikolaj, var en dansk prinsesse. Hun overlevde sine barn og barnebarn og flyktet til Danmark, hvor hun levde til sin død 1928. Hun var det siste kronede hode i Russland. Hennes grav var i Roskilde domkirke inntil 2006, da hun ble gjenbegravet her i Peter og Paul-katedralen.

Sergej redegjør for noen av de andre keiserlige sarkofagene i kirken.

Det utvendige av katedralen var dessverre ikke så prangende da vi var der. Kirken eksteriør var under restaurering og innhyllet i stillaser og presenninger.

Vi kom til å bruke en hel del tid i bussen. Sankt Petersburg er i ferd med å kveles i trafikkaos. Guiden Sergej sa oppgitt at før i tiden leste russerne bøker, nå kjører de rundt i dyre biler. Han mente at de lange pausene i bussen nok bidro til at han fikk fortalt ekstra mange bloddryppende detaljer om starfamiliens innbyrdes stridigheter.

Vi fikk et kort opphold ved Oppstandelseskirken, som er reist der tsar Aleksander II ble drept i et bombeattantat i 1881.

Sergej peker og forklarer.

Vi sitter benket til lunsj i en etter sigende nyåpnet restaurant. Det forhindret ikke at det var skår i alle suppetallerknene. Maten var grei nok, men man kunne få den tanke at man reiser ikke til Sankt Petersburg for matens skyld.

En morsom liten ting var serveringen av kaffe. Man kunne velge mellom to og kaffe etter maten, og jeg valgte kaffe. Det ble skjenket opp te, som kelneren påstod var kaffe. Men han aksepterte at det ikke var det likevel, og kom en ny kopp, en riktig kaffekopp - men stadig med te i. Jeg påpekte dette ennå en gang, og så fikk jeg en kaffekopp med kaffe i.

I det hele tatt var det et eller annet med våre kaffeønsker på denne reisen. I middagsrestauranten om bord ønsket vi oss kaffe til desserten den første kvelden, men det kunne vi ikke få. Den italienske overkelneren trodde av en eller annen grunn at vi var fra Canada, og gjorde et nummer ut av rederiet og skipet er italiensk. Han prøvde å innbille oss at man i Europa aldri ønsker kaffe til desserten. Så lærte vi da i hvert fall at man nok ikke gjør det i Italia.

Blant kraner på et av skipsverftene langs bredden av Neva ligger isbryteren Krasin. Den ble bygd vinteren 1917 og het opprinnelig Svjatogor. Nå har vi hørt så mye om dansk historie hittil, så her kommer en liten fortelling som med litt god vilje tangerer norske forhold:

Sergej fortalte at da Umberto Nobile forulykket under for­søket på å nå Nordpolen med luftskipet Italia, ble deres nødsginaler oppfanget av en russisk radioamatør. Han rap­porterte til marinen, som sendte isbryteren ut på leting. Nobile ble reddet av noen andre, og isbryteren vendte hjem igjen. Og som i hvert fall vi nordmenn vet, så lette også Roald Amundsen etter Nobile - men han forsvant under lete­­ak­sjonen.

Isbryteren, som blant annet var med på de mange konvoiene nord om Norge til Murmansk, tjener i dag som museum til minne om disse viktige og farefulle konvoiene.

Den utrangerte ubåten er også museum.

Fra der vi står, skuer vi over mot Isakskatedralens kuppel. Det er vårt neste stopp.

På plassen foran Isakskatedralen står denne rytterstatuen av tsar Nikolaj I. Ifølge vår guide fins det bare én annen til­svarende statue som kun bæres av hestens bakbein, og den skal befinne seg i USA. Men dette er galt; jeg har sett minst én annen statue som står på samme måte, i Wien.

Lise har knipset meg foran kirken. Sergej fortalte at under tyskernes 900 dager lange beleiring av Leningrad under krigen, brukte de blant annet Isakskatedralens kuppel som siktepunkt under sine bombardementer. Man fant ut at tyskerne ikke ønsket å ødelegge sine peilemerker, og at det var trygt å oppholde seg like i nærheten. Mange av kunst­skattene fra Eremitasjen og andre steder ble derfor oppbevart nettopp her.

Vi er ankommet Vinterpalasset og skrider opp på am­bas­sadørtrappen.

Gjennom et åpent vindu ser vi ut i en bakgård i palasset. Det er midt i mai, og trærne er begynt å bli grønne. Vinterpalassets yttervegger har sin egen helt unike grønnfarge.

Det er gull, alt som glimrer.

Et bildegalleri med tsaren i sentrum og portetter av mang­foldige generaler og høytstående militære som stod imot Napoleons armeer i 1812.

Det tok mer enn ti år å få alle de hedrede portrettert. De blan­ke feltene er enten for personer som er døde i mellomtiden eller så vansiret etter krigshandlingene at de ikke ønsket å bli avbildet.

Tronstol.

Gull og marmor.

Så er vi kommet over i kunstsamlingene. Vi ble geleidet kyndig gjennom samlingene av Sergej, som tydelig elsker dette museet og skattene i det, fra de eldste periodene og opp gjennom tiden.

Judith av Giorgione ser fredelig ut, men mitt utsnitt av bildet skjuler at hun tramper på Holofernes´ avhugde hode.

Tizians Danae.

Pave Paul III portettert av Tizian.

Den angrende Maria Magdalena, også av Tizian.

Det som henger på veggen her, er en sjeldenhet. Når man skulle lage murmalerier direkte på veggen, var det vanlig å lage et komplett forelegg på papp, som man så malte etter. Like vanlig var det disse ble tilintetgjort etterpå. Vår guide Sergej hevdet at man kan telle på to hender hvor mange slike eksemplarer som fins i verden i dag. Dette er altså et av dem.

Raphaels Hellige familie. Ifølge Sergej er dette et av de første bildene hvor Josef er lei seg, og han hadde en teori om det jo bare er helt naturlig; han mente at Josef jo sikkert ikke kunne la være å undres over hvor dette barnet kom fra...

Igjen en sjeldenhet som Eremitasjen kan oppvise: Det fins så godt som ingen ufullførte skulpturer av Michelangelo, men dette er en som aldri ble helt ferdig. Man kan tydelig se meiselens spor på overflaten av skulpturen; den kom aldri så langt som til å bli polert.

Caravaggios luttspiller.

Mottakelsen av den franske ambassadør i Venezia, av Canaletto.

Neumarkt i Dresden (utsnitt) av Bellotto.

Rembrandts Danae ble utsatt for syreangrep av en besøker for noen år siden. Maleriet er blitt restaurert, men man kan se visse områder på bildet hvor fargene ikke er gjenskapt fullt ut.

Tarquinius og Lucretia av Rubens. Dette bildet har en fargerik historie. Opprinnelig hang det slottet i Königsberg, hvorfra det forsvant i 1945. Det dukket opp på en auksjon, visstnok i Italia, hvor det ble solgt til en nyrik russer for et svimlende antall millioner. Men Interpol var blitt varslet, og kjøperen konfrontert med at dette er en heler-vare. Enden på visa ble at kjøperen vederlagsfritt deponerer bildet i Eremitasjen i Sankt Petersburg, hvor det etter en omfattende restaurering har hengt siden 2004. Bildet var blitt brettet sammen, og hadde tydelige skader etter dette innen restaureringen. Så lenge det henger der, er han en fri mann - hvis han skulle finne på å fjerne det herfra, utløser det automatisk en lengre fengselsstraff. (Klikk her for å se et oppslag i The Guardian fra 2003 om saken og hvordan bildet så ut den gang.)

Gjennom et åpent vindu ser vi ut over Palassplassen med det forhenværende Generalitetet i bakgrunnen. Søylen på plassen har ikke noe fundament; den står stabilt på grunn av sin enorme vekt.

Gjennom ruglete vindusglass ser vi over til den andre siden av Neva.

Vi går ned der vi kom inn, via ambassadørtrappene.

Vinterpalasset og Eremitasjen er fremragende eksempler på den unike arkitekturen i Sankt Petersburg.

På den andre siden av Neva ser vi børsen omkranset av de to bemerkelsesverdige søylene.

Spiret litt til høyre for midten av bildet tilhører Peter og Paul-katedralen. Guiden Sergej henledet oppmerksomheten på den røde bygningen med hvite detaljer foran, som har kortsiden ut mot elven og flere fløyer med lyse tak innover (helt til venstre bildekant). Dette var de opprinnelige regjerings­kontorer, og meningen var at bygningskomplekset skulle brede seg monumentalt ut mot Neva. Men den korrupte Mensjikov fikk endret disse planene og anla sitt eget fyrstelige palé, som vi ser midt i bildet med sin hovedfasade der de offentlige bygningene skulle ha ligget.

Nå gjensto det bare å returnere til skipet. Vi tok farvel med vår guide, som takket oss hjertelig fordi vi hadde hatt godværet med oss.

Om bord på skipet igjen ser vi det engelske cruiseskip Arcadia fra P&O Cruises passere Costa Pacifica på vei ut.

Neva er en stor elv, og dens delta er både enormt og sterkt trafikkert. Her er en losbåt på vei inn og et lasteskip på vei ut.

Vi haler innpå skipet Arcadia som vi observerte tidligere i dag.

Sjuende dag: Til havs

Fra Sankt Petersburg til København var vi i følge med søsterskipet MSC Magnifica.

Åttende dag: Hjemme igjen

Øresundsbroen i sikte, vi nærmer oss København.

På dansk side ender broen på den kunstige øya Peberholm (kalt så fordi den ligger like ved siden av Saltholm). Herfra går motorveien i tunnel.

Vårt søsterskip fikk lov til å legge til på Langelinie.

Danskebåten alias Oslobåten på vei inn. I bakgrunnen vårt søsterskip, og til høyre Black Watch fra Fred. Olsen.

Lange køer for å slippe inn i København.

Vi har satt foten i Frihavnen.

Vi la til ved Frihavnen klokka 9, og da det kun var lørdag, hadde vi jo en hel helg foran oss. Og vel så det; det var jo pinse! Opp på hytta bar det, for landlig hygge og fordøying av en herlig reise.


Helt til slutt et blikk på Vinterpalassets fasade og kveldslyset i Finskebukta:

I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN Om
ÅRGANGER



▶ haakon@bergset.dk | ▼ Skriv ut  ▲ Til toppen  © 2000 - 2019 Håkon Bergset
☰ Innholdsfortegnelse Håkons gode sider | Østersjøen rundt (2013)