Et krevende år

(Desember 2019)


Madeira, februar 2019

Ikke alle år er like hyggelige å se tilbake på. Dette året har vært preget av syk­dom og be­kym­ringer, men det har likevel ikke vært helt uten lyspunkter.

Den altoverskyggende bekymringen er Lises kreft­syk­dom, som ble opp­daget i midten av mars. Da fant legene denne ulykk­salige skyggen i hennes hjerne, som viste seg å være en agg­ressiv kreft. Lise har vært mange plager igjennom. Den 3. april hadde hun en mer enn fire timer lang operasjon i våken tilstand. Deretter fulgte daglig stråle­behand­ling med sam­tidig celle­gift­kur i seks uker, en periode som tappet henne for krefter. Senere har det vært nye cellegift­kurer av for­skjellige typer. Heldigvis er den seneste type kur effektiv, og tumoren er i skrivende stund kraftig redusert.

Jeg er imponert over måten Lise takler det hele på.


Norges Hus, 20. april 2019

Etter operasjonen og umiddelbart før stråle­behand­lingen og den første, massive cellegiftkuren, feiret vi Lises 60-årsdag i Norges Hus med over 60 gjester.

Som kreftpasient blir man ofte utsatt for en ordentlig hestekur, og det har vært en skremmende opplevelse å se hvordan selve behandlingen kan tvinge et ellers friskt menneske i kne. Og det så mørkt ut under den første kuren, hvor kreften fortsatte å vokse. Det var tider, særlig tidlig i høst, hvor både Lise og jeg hadde en fornemmelse av at det umulig kunne være særlig lang tid tilbake. Men her sist på året, etter en endret cellegift­sammensetning, er tumoren nesten mirakuløst redusert til bare 1/20 av hva den var tidligere i høst. Vi håper nå at den kan holdes under kontroll framover. Vi vil gjerne ha mange flere år sammen!


Sommer i hagen, 2019

Vi nyter å se hvordan de unge lever sine liv. Vi er så heldige som kjenner disse søte menneskene. Her er det råhygge i hagen hjemme i Ådiget omkring midtsommer. Fra venstre: Lise, som helst skal holde seg i skyggen i en periode etter strålebehandlingen, Tobias, Johanne, Julie og Andreas.


Hytta, 26. juli 2019

Andreas er flyttet sammen med sin Julie på Nørrebro. Det var kort vei å flytte; han bodde i annen etasje og hun i femte i samme oppgang. Nå bor de sammen øverst oppe. Julie er i sluttfasen på sin utdannelse, og Andreas er en trofast støttespiller i firmaet i Hørsholm. De er meget reiseglade, og har vært både i Marokko og i Japan i løpet av året. I slutten av juli hadde vi gleden av å være vertskap på hytta til Andreas' 28-årsdag, hvor han selv briljerte med sine kokkekunster. Her er Julie, Andreas, Tobias, Johanne og Lise benket på terrassen dagen før selve feiringen.

I september hadde vi gleden av å arrangere Tobias' 30-årsdag hjemme hos oss. Vår nesten latterlig store garasje formådde å huse de mer enn 40 gjestene, og vi hadde vårt store telt utenfor i tilfelle regnvær. Men sola strålte og stemningen var god.




Tobias' fødselsdag, 21. september 2019

Tobias og Johanne bor i Odense, og er i ferd med å slå røtter der. Johanne arbeider i Nyborg bibliotek, og Tobias har for kort tid siden fått et godt arbeid i Odense, så han slipper å pendle fram og tilbake til Århus. De to unge er begynt å se etter nytt husvære, og det følger vi interessert med i. I sommer ferierte de to i Norge, og gikk blant annet over Bessegen. Det var Tobias' tredje gang.


Hytta, september 2019

Jeg noterer med en viss undring, ja, nesten sorg, at noen av mine jevnaldrende er begynt å tenke på pensjon. Den tanken ligger meg meget fjernt. Jeg er ennå ung og dynamisk og har mye å by på. Og her sist på året er jeg formelt fast ansatt ved Københavns Universitet, som Niels Bohr Arkivet administrativt sorterer under, som del av et generasjonsskifte. Og jeg har også mitt lille enmannsfirma ved siden av, som riktig nok har stått stille siden april, da jeg ferdiggjorde en større internett-utgivelse og to mellomstore bokproduksjoner.

Til tross for de mørke skyene i horisonten, har Lise og jeg klart å holde motet oppe det meste av tiden. Det er nå en spesielt stor glede at vi har hytta, hvor vi har tilbrakt ferier og helger. Det er godt å kunne skifte miljø og nyte skog og havgløtt, og knitrende peis om kveldene.

Vi har pleid å reise en del, men i år har det ikke vært så mye av det. Den siste utenlandsreisen vår fant sted i februar, da vi var en uke på Madeira. Bildet aller øverst er derfra. Vi hadde noen herlige dager med gode utflukter rundt på den fjellrike øya, og vi spiste også godt. Vi var så fornøyde på en av restaurantene at vi sporenstreks reserverte bord til neste kveld. Vår kelner var åpenbart ikke upåvirket av all vår ros, så han spurte ikke en gang hva vi het, men skrev uten videre et reservasjonsskilt til "Mr. and Mrs. Perfect"!

Etter de første indikasjonene på at den endrede kreftbehandlingen begynte å virke, oppfordret Lise meg til å ta noen dager helt fri og komme vekk fra det hele. Lise ordnet alt for meg; hun bestilte både fly og hotell, så jeg fikk en utvidet helg alene i Wien like over midten av oktober. For meg ble det en tiltrengt virkelighetsflukt med både ettertanke og kilometerlange vandreturer i denne fantastiske byen som vi begge har så nært forhold til.

Døden har gjort større inngrep i min verden enn på lenge. I januar døde en av mine beste venner her i København. Han var mitt første nye vennskap her i mitt nye hjemland, en god og fortrolig venn, også han nordmann i eksil. Først på sommeren døde tante Inger, den siste av mine kjødelige slektninger i foreldregenerasjonen. Og tidlig i september døde min jevnaldrende kusine Marianne plutselig. Av åtte fettere og kusiner har jeg nå seks tilbake. Måtte dette tallet holde seg konstant i mange år framover!

Det hører med til vår historie at vi så sent som i vinter drøftet hvordan vi skal bo når vi blir gamle om mange år. Vi tenkte at vi kanskje skulle flytte i leilighet, men nå har vi funnet den beste løsningen: Vi lager en leilighet på ett plan i huset, så vi kan bli boende selv om vi skulle bli dårlige til beins. Så nå har vi fått et ekstra soveværelse og toalett med dusj på samme plan, og den hittil siste endringen er en altan direkte fra stua med overblikk over hagen og trapp ned i det grønne. I den høytliggende kjelleretasjen har vi nå fått bibliotek/slyngelstue og gjesteværelse, i tillegg til det gamle badet, vaskekjelleren og mye annet. Det har skjedd store ting i huset!

Ulempen med ombygningen er at stua er blitt en del mindre. Vi liker å ha gjester, og noen ganger har vi hatt mange av dem. Nå ligger det kanskje an til litt mer intime sammenkomster. Stua er slett ikke liten, bare mindre enn før.

Her er den nye altanen med blomsterpotter på garasjetaket og stolene vendt mot øst så vi kan få sol til morgenkaffen. Kanskje anlegger vi en terrasse på garasjetaket neste år?

Vi har hatt riktig mye og god hjelp til å bygge og ordne alt det nye i huset. Men jeg stod selv for å rive ned veggen mellom entreen og stua i begynnelsen av mars, og dette ble startskuddet for alle de etterfølgende prosjektene. Den slags forstår jeg meg på! Og Lise og jeg har selv lagt nytt gulv som dekker stue, nytt soverom og entré. Ikke dårlig, om vi skal si det selv! Vi fikk lagt gulvet ferdig bare noen dager før hennes sykdom ble oppdaget.

I fjor opplevde vi hvit jul på hytta, og her er mine tre gode grunner til å være i Danmark - Tobias, Lise og Andreas - foran våre nye vinduer lille julaften i fjor i påvente av at pinnekjøttet skal bli ferdig.

Og med et minne fra blomsterprakten i våres i vårt paradis i Odsherred ønsker vi alle en god jul og et godt nytt år!


God jul
og
godt nytt år
i 2020!



© 2000 - 2020 Håkon Bergset



I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN

Om


ÅRGANGER