Håkons gode sider

Et hundeliv

(1980)

I påsken 1973 fikk jeg oppfylt et mangeårig ønske, nemlig å få en hund. Jeg hadde lenge ønsket en rottweiler, og endelig kunne jeg reise til Gjøvik og hente en knapt 8 uker gammel valp etter Fandangos Gyller fra Kode nord for Göteborg og Heidi fra Vestre Toten. Ovenfor er et av de aller første bildene av Castor, som fulgte meg i tykt og tynt i 7 år.

Det er gått to år siden bildene ovenfor, og her Castor i sitt ess sammen med mine fettere Jon, Tore og Øystein på Maridalsvannet.

En rottweiler er sterk og har behov for å få avløp for kreftene. De fleste hunder elsker å leke med pinner, men dimensjonene kunne i noen tilfeller være temmelig overdrevne. Her har Castor lagt sin elsk på en bjørkestamme etter å ha gått hele dagen med kløv på ryggen under en fjorten dagers vandretur gjennom Femundsmarka.

Her står jeg sammen Castor (lederhunden) og Knarreboes Bongo på Ullevålseter. Jeg hadde lenge vært interessert i trekkhundtrening. Mange mener at rottweilere er for store og tunge til å være ideelle trekkhunder, men det de taper ved å synke dypere i snøen enn lettere hunderaser, vinner de i rikt monn med sin styrke. Selen Castor har på, har jeg lånt i Norsk Trekkhundklubb, fordi det ikke fantes store nok størrelser på markedet. Selen var spesiallagd til en usedvanlig stor grønlandshund som var blitt pensjonert flere år før.

Her står fetter Øystein bak Castor til høyre, sammen med et tospann av Knarreboes Laid og Ajax ved Monsetangen nær Maridalsvannet.

Her ser vi Solbros Festus til venstre og Castor til høyre, med ansvaret for å transportere lille Heidi komfortabelt og sikkert over Sognsvann og videre.

I friskt svev over en veisperring.

Jeg fikk be­holde Castor i 7 år. Han fikk beinkreft i en av hasene og ble avlivet like før påske i 1980. I tillegg til å være en elskelig fa­mi­lie­hund, var han med på all slags trening og dressur. Han hadde en lang rekke medaljer fra konkurranser i lydighet, men manglet den siste av tre høye poengsummer for å få tittelen lydighetschampion. Vi drev også bruks­hund­trening med feltsøk, sporsøk (både gamle spor som krevde lav nese og ferske overværspor, hvor han løp så fort at dommere og andre nesten ikke klarte å følge med), rundering og rapport.

En pause i høstfarget blåbærlyng.

I N N H O L D S F O R T E G N E L S E
FORSIDEN Om
ÅRGANGER



▶ haakon@bergset.dk | ▼ Skriv ut  ▲ Til toppen  © 2000 - 2019 Håkon Bergset
☰ Innholdsfortegnelse Håkons gode sider | Et hundeliv (1980)