Nerdenes tyranni
( 2010)
Min svigermor har flyttet til et nytt pleiehjem. Det er meget moderne og har alle fasciliteter, men de som har bestemt hvordan tingene skal være har gjort et par helt utrolig pinlige brølere.
 Lise trykker på "Ned". |
Da vi skulle inn på pleiehjemmet for første gang (og både annen og tredje for den saks skyld), ble vi stående litt famlende og usikre utenfor den låste inngangsdøren.
I stedet for en en ringeklokke ble vi møtt av en gåte av nesten "gordisk" karakter. Ikke mindre enn to sett tastaturer er stilt opp, og en bitteliten skjerm troner på toppen av det hele. Det hele står på en sokkel som velvillig er tilpasset folk i rullestol, men de 90% av oss som er gående, skal helt ned i kne for å se noe som helst.
Man skal ikke trykke på noen av de mange tastene man ser, men benytte seg av et firkantet areal til høyre for skjermen. Disse i alt seks feltene er også knapper, viser det seg, og på den lille skjermen står det at det nederste arealet på høyre side av skjermen er "Phonebook". Det er denne man skal begynne med. Når man trykker på den, kommer det fram en liste med tre elementer: "Team 1", "Team 2" og "Team 3". Dette er betegnelsen på avdelingene på pleiehjemmet.
Vi hadde på forhånd fått beskjed om at vi skal henvende oss til afdeling 5 - unnskyld, "Team 5", men vi kan som sagt kun se de tre første. På et A4-ark på glassveggen bak denne rebusinnretningen står det at 2-tasten på det øverste tastaturet også fungerer som Ned-pil. Ved å bruke denne kommer vi så ned til "Team 5". SÅ kan vi trykke og anrope avdelingen - unnskyld, "teamet".
Nå skjer det en av to ting: Enten åpnes døren for oss, eller en stemme spør over den innebygde høyttaleren hva vi vil. Da vi ikke skal holde et foredrag der ute på fortauet eller spørre hva klokka er eller hvem som er president i Frankrike eller gjøre andre underlige ting, sier vi at vi vil inn og besøke den og den. Og så blir det åpnet for oss.
Hvis man er heldig å komme på et tidspunkt hvor det er litt trafikk av besøkende eller andre, kan man skynde seg å reise seg opp og børste gatestøvet av buksekneet og svippe inn når dørene åpner seg for noen som kommer ut.
Jeg synes det er vanskelig å sette meg inn i tankegangen til dem som har lagd dette systemet. Både Lise og jeg regner oss for å være vant til å bruke forskjellige systemer og løsninger i det daglige, men denne her var litt av en nøtt.
Jeg vet ikke hva som skjer hvis det ikke er noen på den adressen man møysommelig har navigert seg fram til - til nå har vi kommet inn ved at det er kommet noen ut, og den første gangen ved å få lov til å gå gjennom forretningen til en damefrisør på stedet.
Hvem er den typiske bruker av dette intrikate systemet? Det er først og fremst de gamle på stedet, hvorav en del er demente i forskjellig grad, deres pårørende og eventuelt jevnaldrende venner.
Faktisk arbeider jeg selv blant annet med å lage løsninger som skal være enkle å forstå og enkle å bruke, og her er mitt forslag til løsning:
Noen som har sett noe liknende før? Det er faktisk ikke særlig originalt...
Jeg tenker meg en enkel bruksmåte: Hvis man vil inn, trykker man på knappen. Enten lukkes det opp, eller man skal si at man vil inn.
Nå er det jo det med de fem avdelingene - unnskyld, "teamene". Jeg synes ikke at det skal være den besøkende utenfor døren som skal bekymre seg om dette. I vår tid finnes det systemer som gjør at den som svarer innefra fra en av de fem avdelingene ("teamene") lett kan se hvilken avdeling ("team") en gitt beboer hører til. Så behøver ikke resepsjonen i alle fem avdelinger ("teams") å være betjent hele tiden - det er de jo heller ikke.
Jeg vil ikke bruke for mye tid på andre ting i det nye huset, som at dørene inn til leilighetene slår innover - helt opp i hjørnet der beboeren har sitt kjøleskap. Men jeg har sett for mitt indre øye hva som kunne komme til å skje hvis en ivrig besøkende eller en av personalet slår døren opp mens beboeren står fredfylt og skjenker seg et glass melk...